Tverrpolitisk enighet om faste stillinger

– Regjeringens forskningsmelding varsler ikke noe ambisiøst løft for norsk forskning. Økt satsing på forskning ville gjort det mulig for flere kvinner å gjøre sin inntreden på forskningsfeltet, argumenterer Elisabeth Aspaker, stortingsrepresentant for Høyre.

Trengte ingen råd fra Kif

– Regjeringen tidfester ikke når vi skal nå målet om at tre prosent av brutto nasjonalprodukt skal gå til forskningsformål, utdyper Aspaker, og fortsetter;

– Da er målet lite verdt. Høyres mål er innen 2030. Vi mener alle samfunnssektorer må anerkjenne betydningen av forskning, og oppmuntres til å bidra til forskning, sier hun.

Høyres talsperson kritiserer også regjeringen for ikke å ha rådført seg med Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen) under arbeidet med meldingen.

– Høyre er forundret over at regjeringen ikke i forkant av meldingen innhentet råd fra Kif. Da kunne meldingen inneholdt konkrete forslag, sier Aspaker, som også sitter i Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité (KUF).

– En annen svakhet ved meldingen er at den ikke avklarer norsk deltagelse i EUs Horisont 2020. Deltagelse i EUs programmer for forskning er et av Norges viktigste internasjonale forskningssamarbeid. Derfor er det uforståelig at regjeringen ikke benytter anledningen til å si noe om norsk deltagelse i dette viktige forskningssamarbeidet, understreker Aspaker.

Økonomiske sanksjoner mot midlertidighet

Karin Yrvin, Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson, understreker på sin side at forskningsmeldingen lover tiltak mot midlertidige ansettelser.

– Midlertidige ansettelser er en av grunnene til at kvinner faller ut av akademia. Denne meldingen varsler at det kan være aktuelt å bruke økonomiske virkemidler mot bruken av midlertidige ansettelser, sier representanten fra et av regjeringspartiene.

– Nå blir dessuten institusjonene forpliktet til å lage handlingsplaner for å få ned antallet midlertidige. Det er positivt for likestillingen. Vi skal følge nøye med på hvordan institusjonene forholder seg til midlertidige ansettelser, og vurdere oppfølging, lover Yrvin, som også sitter som komitémedlem i KUF.

Yrvin baserer seg på tall fra 2012 som viser at omtrent 22 prosent fortsatt var midlertidig ansatt ved universitetene. Til sammenligning er bare nærmere 8 prosent av den samlede arbeidsstyrken i Norge midlertidig ansatt.

– Det viser noe av den utfordringen sektoren står overfor. Bak tallene er det enkeltpersoner som blir påvirket av usikkert arbeidsforhold. Det kan påvirke andre områder i livet, som muligheten for å få lån og lignende. Faste ansettelser skal være utgangspunktet i norsk arbeidsliv, understreker Yrvin.

Aspaker poengterer at Høyre hele denne stortingsperioden har etterlyst handling fra regjeringen for å løse problemet med midlertidighet.

– Undersøkelser viser at kvinner er mer trygghetssøkende enn menn. Å redusere midlertidighet i forskerstillinger vil derfor være et viktig bidrag for å skape forutsigbarhet og trygghet – og dermed komme også kvinner i møte, understreker Høyre-representanten.

Tverrpolitisk enighet

Både Aspaker og Yrvin har tverrpolitisk støtte helt ut til ytterste høyre fløy om at midlertidige ansettelser er blant de viktigste utfordringene for kjønnsbalanse i forskningen.

– Siden det er flest kvinnelige akademikere i midlertidige stillinger vil opprettelse av flere faste stillinger være til særlig fordel for kvinnene, understreker Bente Thorsen, Fremskrittspartiets representant i KUF. 

Frps løsning er økte basisbevilgninger til utdanningsinstitusjonene.

– Frp har gått inn for dette i mange budsjetter på rad, og vi har frontet viktigheten av det i det nye partiprogrammet. Økte basisbevilgninger vil gi institusjonene økt frihet og handlingsrom, og sette dem i bedre stand til å tilby konkurransedyktige arbeidsforhold. Det vil si faste stillinger og arbeidskontrakter, vektlegger Thorsen.

Dagrun Eriksen i Kristelig Folkeparti er på linje med de andre, men vil i tillegg øke finansieringen for forskere med barn.

– KrF vil vurdere en ordning de har i Sveits, som gir 120 prosent forskningsfinansiering til forskere med små barn. De økte midlene brukes fritt av forskeren til å få kabalen til å gå opp, forteller Eriksen.

Mer erfaringsutveksling

– Uansett er det viktigste å forbedre forskernes arbeidsvilkår. Det gjør vi blant annet gjennom likelønn, større mobilitet, økt fleksibilitet og større fokus på balanse mellom familie og arbeidsliv. Det er tiltak som vil gagne både kvinner og menn, sier Eriksen. 

KrF er ikke alene om å se at kjønnsubalansen i norsk forskning trenger mer drahjelp for å komme i vater.

– Noen miljøer har lykkes bedre enn andre når det gjelder rekruttering av kvinner til forskerkarrierer. Da er det viktig å legge til rette for erfaringsutveksling mellom aktørene i forskningssektoren slik at de som ligger sist i løypa kan la seg inspirere, og kan kopiere suksessoppskriftene, sier Aspaker (H).

Mer forskning

– Vi trenger mer forskning på kjønn i akademia, sier Eriksen, som er KrFs representant i KUF. Hun lister videre opp en rekke tiltak hun ser for seg: 

– Vi må gå grundig gjennom strukturene for å se at det ikke ligger mekanismer som favoriserer ett bestemt kjønn. Vi må også være mer bevisste på kjønnsperspektivet når vi rekrutterer til forskerstillinger, sier hun.

– Vi må dessuten gjøre noe med problemet at kvinner «lekker» ut av det akademiske systemet på vei mot toppen, og vi må finansiere ulike prosjekter for å fremme likestilling i forskning, sier KrF-politikeren, og nevner etableringsstøtte til nettverk for kvinnelige forskere som eksempel. 

– Men er kjønnsbalanse i forskning egentlig viktig?

– Likestilling i forskning handler om at alle skal ha like muligheter i arbeidslivet, uansett hvem du er. Vi må legge forholdene til rette på en slik måte at det blir reelt like muligheter for alle, sier Eriksen (Krf).

– Frp tenker først og fremst i et kvalitetsperspektiv. Kvalitet, rettferdig behandling og akademisk frihet er det vi legger vekt på, ikke «kjønnsperspektiver», sier Bente Thorsen (Frp).

Yrvin (Ap) er delvis enig.

– Forskningen skal ha kloke hoder, og jeg mener klokskap er likt fordelt mellom kjønnene, sier hun, men hun vil gå lenger.

– Mange kvinner tar høyere utdanning, likevel ser vi mindre til dem i forskningen. Det er grunn til å tro at flere kvinner ønsker å forske. Dermed er det sannsynlig at  det er diskriminerende mekanismer som må motarbeides, og tiltak som bør innføres, påpeker hun.

– Det mangfoldet som er i samfunnet bør gjenspeiles i forskningen. Det kan være at ulikt kjønn gir ulik innfallsvinkel på, og interesse for, en del problemstillinger, sier Ap-politikeren.

Høyre-politikeren deler hennes utgangspunkt. 

– Den viktigste ressursen for norsk forskning er de ansatte, og den kompetanse de besitter. Det er avgjørende at vi rekrutterer de aller dyktigste medarbeiderne, både menn og kvinner, sier hun.

– Vi ser nå at jenter er i flertall på en rekke utdanninger. Dette må i neste omgang gi seg utslag i hvor mange kvinner som velger en karriere innenfor akademia og forskning, sier Aspaker (H).