Svekket kvinnefokus i EU

I midten av mai arrangerer EU-kommisjonen konferansen Changing Research Landscapes: 10 years' of women and science. Den skal oppsummere ti års arbeid med å fremme kvinner i europeisk forskning. Men i forkant av konferansen advarer nå kritikere mot at dette arbeidet er i ferd med å komme i bakgrunnen i EU.

En av dem er professor Gabrielle Griffin ved University of York som innledet på konferansen Kvalitet 2009 i Oslo i mars. Hun mener kjønnsfokuset i EUs nåværende rammeprogrammet for forskning og utvikling er langt svakere og mindre forpliktende enn det var i det forrige rammeprogrammet.

– Kjønnsdimensjonen i forskningen skal ikke lenger evalueres. Det sender et signal om at dette ikke er viktig, sa Griffin på konferansen.

I det sjette rammeprogrammet ble forskerne bedt om å vise hvordan kjønnsdimensjonen var integrert i forskningsprosjektene. Kommisjonen nevnte spesifikt at kvinners deltakelse i forskningsprosessen skulle etterstrebes, at forskningen måtte ta like stort hensyn til kvinners behov som til menns, og at forskningen skulle skape en større forståelse for kjønnsproblematikk. I det sjuende rammeprogrammet nevnes verken menn eller kvinner, men søkere ”kan” gi en indikasjon på hvordan kjønn er integrert. Det vil bare bli diskutert, ikke evaluert, ifølge Griffin.

Konservative nykommere

Hun mener utvidelsen av EU østover er noe av forklaringen på utviklingen.

– Mange av de nye medlemslandene har et heteronormativt og konservativt syn på kjønn. Kommisjonen må jobbe med konsensus og kompromisser mellom land med ulike forståelser og praksiser med tanke på kjønn og rettferdighet for kvinner og menn. Da er det ikke rart det er vanskelig å gjøre kjønn viktig, sa hun.

Kritikken av EU er ledd i en lengre argumentasjon hvor professoren hevder at det ikke lenger er mulig å framsette krav på vegne av spesifikke kategorier av mennesker – det være seg kvinner, menn, etniske minoriteter eller krigsrammede flyktninger.

– Vi lever i et postidentitetssamfunn. Verden er annerledes enn for bare et par år siden. I dag stilles krav på vegne av institusjoner, industrier og naturfenomener, sa hun.

Bankene som er rammet av finanskrisen og biepopulasjonen som trues med utrydding er ifølge Griffin eksempler på de nye enhetene for å fremme politiske krav.

– Identitetskategorier som fram til nå har vært det som mobiliserer til politisk handling har blitt erstattet av abstrakte kategorier som ikke representerer noen, men som tilsynelatende snakker til alle, sa hun.

Fra ’Women’ til ’Society’

For endringene i rammeprogrammet står ikke alene. Griffin trakk fram flere eksempler på at EU er mindre opptatt av kjønn og kvinners rettigheter. Nylig ble nemlig Europakommisjonens enhet ”Women and Science” omdøpt til ”Science and Society”.

– Det skjedde på tross av protester fra kvinner. Tittelen ”Science and Society” symboliserer postidentitetsverdenen vi lever i. ’Women’ har blitt vraket til fordel for abstraherte substantiver som ikke refererer til bestemte identitetskategorier. Samtidig er det grundig dokumentert at kjønn fremdeles spiller en rolle, sa hun.

Også i Storbritannia ser hun den samme utviklingen. I 2007 ble kommisjonene for likestilling, for funksjonshemmedes rettigheter og mot rasediskriminering slått sammen til én menneskerettighetskommisjon.

– Nok en gang ser vi at de som har gjort krav på rettigheter basert på identitetskategorier forsvinner fra diskursen. Det er problematisk all den tid ulikhetene som ga grobunn til identitetsbaserte krav fremdeles eksisterer, sa hun.

Kjønnstrøtthet

Griffin trekker en linje tilbake til 1980- og 1990-tallet, og argumenterer for at kvinnene forsvant fra diskursen blant annet ved at kvinneforskning ble til kjønnsforskning.

– Det var fornuftig med tanke på at menn og kvinner eksisterer i en dialogisk relasjon. Men fremdeles handler nesten all kjønnsforskningen om kvinner, samtidig som tiltakene som settes i verk er rettet mot kvinner. Skiftet fra ’kvinne’ til ’kjønn’ fikk ikke effekten det skulle. Utenfor et lite område i Nord-Europa eksisterer det nesten ikke manns- og maskulinitetsforskning, sa hun.

Men hun mener de som ønsker å debattere og stille krav på vegne av kvinner som kategori må ta sin del av skylda for kjønnstrøttheten hun ser.

– Vi må slutte å snakke om tap og underskudd, og heller trekke fram alle eksemplene vi har på at lik behandling av kvinner og menn fører til noe positivt. Vi må hente eksempler fra hele verden på at utdanning til kvinner fører til bedre helse i samfunn, og at mikrokredittprosjekter med fokus på kvinner gir gode resultater. Og vi må forske på hvordan det går med bedrifter med god kjønnsbalanse for å vise at det lønner seg, sa hun.