Strid om rapportering

Flere forskningsinstitutt har brutt Likestillingslovens aktivitets- og redegjørelsesplikt. Det fastslo Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) allerede for to år siden. En av hovedårsakene til at instituttene bryter rapporteringsplikten, er manglende rapportering på likestillingssituasjonen. Denne skal dokumenteres med bearbeidet, statistisk materiale og vise endring over tid. Dette er et krav ingen av de undersøkte instituttene har oppfylt. Blant de som hadde brutt redegjørelsesplikten var SINTEF, IRIS, NOVA og Norsk regnesentral.

Liten kunnskap

Rådgiver Taran Knudstad i LDO mener det hersker mye forvirring rundt rapporteringsplikten.

– Vårt inntrykk er at kunnskapen om rapporteringsplikten ikke er det den skal være. Folk kjenner ikke kravene til rapportering, og da rapporterer de heller ikke nødvendigvis om det gode likestillingsarbeidet de gjør, sier hun.

Spesielt mangelfull har rapporteringen vært på lønnsstatistikk fordelt på kjønn.

– Ingen av instituttene vi undersøkte i 2010 hadde rapportert lønnsstatistikk fordelt på kjønn, og veldig få hadde rapportert om kjønnsfordelingen for fast og midlertidig ansatte, sier Knudstad.

I Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen) mener man situasjonen er alvorlig. De har lenge bedt Norges forskningsråd påta seg et større ansvar for at instituttene forstår og følger redegjørelsesplikten.

En langvarig konflikt

I en korrespondanse som har pågått helt siden 2008 har Kif-komiteen og Forskningsrådet sloss om hvorvidt redegjørelsesplikten er overholdt. Kif-komiteen mener Forskningsrådet selv må bli flinkere til å etterspørre datamateriale fra instituttene, og rapportere om kjønnsfordelingen blant de ansatte i instituttsektoren, i sine egne årsrapporter. Forskningsrådet på sin side mener de gjør nok.

– Dette har tatt utrolig lang tid, sier seniorrådgiver Linda Rustad i Kif-komiteen.

Hun mener Forskningsrådet burde utforme klarere krav til hvordan instituttene skal rapportere og også beskrive datagrunnlaget de mottar fra instituttene tydeligere i sine egne rapporter.

– Vår første henvendelse om dette gikk til Forskningsrådet allerede i 2008, og jeg har enda ikke sett noen klar framgang, sier hun.

Ernst Kristiansen som er fast medlem av KIf-komiteen, er enig.

– Denne saken har stått helt stille ett års tid nå, sier han. Enten må Forskningsrådet hente ut bedre tall fra forskerpersonalregisteret, eller så må de spørre instituttene spesifikt om denne informasjonen. Det er ikke vanskelig å hente ut disse tallene, sier han.

Men i Forskningsrådet er man uenig.

– Jeg tror ikke Kif-komiteen fullt ut har forstått hvor vanskelig det er å hente ut disse tallene, sier spesialrådgiver Ingunn Stangeby i Norges forskningsråd.

– I instituttsektoren brukes det utrolig mange ulike stillingsnivå. Det er ikke bare forsker 1, forsker 2 og forsker 3. Vi har sendt ut brev hvor vi blant annet har bedt instituttene rapportere inn timepriser for ansatte. Resultatet var at vi fikk inn alt fra 3 til 30 stillingskategorier. Instituttene bruker så forskjellige stillingskategorier at det er veldig vanskelig å fastslå hva som bør brukes, sier hun.

I Kif-komiteen mener man Forskningsrådet gjør saken vanskeligere enn den er.

– Dette datamaterialet finnes tilgjengelig hos NIFU, sier Ernst Kristiansen, som viser til Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

– Forskningsrådet bruker jo selv dette datamaterialet i sin årlige indikatorrapport, sier han.

Datamaterialet finnes

Indikatorrapporten er et oppslagsverk med faktagrunnlag fra forskningssektoren. Rapporten inneholder også en oversikt som viser fordelingen av kvinner og menn på stillingsnivå i instituttsektoren. Her kommer det tydelig fram at sektoren har utfordringer. Selv om andelen kvinner er høyere enn andelen menn blant doktorgradsstipendiatene, er andelen kvinner på bare 20 prosent når man kommer opp på forsker 1-nivå (det øverste kompetansenivået). Datamaterialet i rapporten er hentet fra forskerpersonalregisteret til NIFU.

– En kan spørre seg hvorfor man klarer å bryte ned mer tallmateriale i indikatorrapporten enn man klarer i årsrapporten, sier Kristiansen.

– Dette er data som må henge sammen, og man kan spørre seg hvorfor de opererer med forskjellige tall, gjentar han.

Ingunn Stangeby i Forskningsrådet sier hun ikke er kjent med datamaterialet som Kristiansen snakker om, men sier hun gjerne vil se nærmere på det om det kan gjøre rapporteringen bedre.

– Vi har hatt en diskusjon med Kif-komiteen om dette lenge. Om det finnes ting som på en enkel måte kan gjøre dette bedre, så gjør vi gjerne det, sier hun.

Mer aktiv rolle?

Flere institutt har blitt felt av LDO for å bryte rapporteringsplikten. Hvordan bistår Forskningsrådet instituttene, slik at dette ikke skal skje igjen?

– Vi sender brev til instituttene hvert år, hvor vi tydelig skriver hvordan det skal rapporteres og hvordan lovverket er. Vi prøver å ta dette opp når vi har mulighet. Vi har instituttledermøter én gang i året. Der tar vi det opp. I tillegg har vi dialogmøter med hvert enkelte institutt nesten hvert år, hvor også dette er tema, sier Stangeby. 

I Stortingsmelding 30 (Klima for forskning) oppfordrer regjeringen Forskningsrådet til å innta en mer aktiv rolle på likestillingsområdet, i sin styringsdialog med instituttene. Hva tenker du om det?

– Det er ganske mange arenaer hvor vi nevner dette. Vi nevner det der det er relevant å nevne det. Men det må understrekes at instituttene også er selvstendige enheter. Vi har bare økonomiske virkemidler vi kan bruke overfor dem, påpeker hun.

Vil du karakterisere Forskningsrådets rolle som aktiv på dette området?

– Ja. Vi er så aktive som det er naturlig å være. Likestillings- og diskrimineringsombudet synes kanskje ikke vi er aktive nok, men vi synes vi bruker de kanalene som det er rimelig å ta i bruk. Forskningsrådet har mange oppgaver, og vi opplever stort press fra veldig mange ulike sider om å ta opp ulike saker. Vi sender instituttene brev hvert eneste år, hvor vi understreker betydningen av likestillingsrapporteringen. I tillegg tar vi det opp på møter med instituttene. Om de ikke er til stede på møte, så får de i hvert fall brevet, og det brevet leses av instituttledelsen, sier Ingunn Stangeby.

– Rapporteringen er viktig

Hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er man forsiktige med å blande seg inn i konflikten mellom Kif-komiteen og Forskningsrådet. Rådgiver Taran Knudstad legger likevel ikke skjul på at rapporteringsplikten er viktig.

– En tilstandsrapport på kjønn gir et godt bilde av eventuelle barrierer på instituttene mot likestilling, mener hun.

– Alle institutt plikter å ha aktiviteter for å fremme likestilling, og det er vanskelig å gi innhold og mening til disse aktivitetene om man ikke kjenner barrierene, sier Knudstad.

– Tilstandsrapporten kan også brukes for å finne ut hvilke tiltak som fremmer likestilling. Når man setter i gang tiltak, skal man også evaluere om tiltaket har fungert. Da er det nødvendig å ha et bilde av hvordan situasjonen har vært både før og etter at tiltaket ble innført, for å kunne måle effekten av tiltaket, sier hun.

Universitets- og høgskolerådet oppnevnte i fjor en gruppe som fikk i oppgave å lage en standard for hvordan redegjørelsesplikten skal oppfylles. Utvalget skal levere sin rapport denne våren.