Sosiologi er lavstatusfag – og kvinnefag

– Faghierarkier er tilstede i akademia, og de er ganske sterke. De stammer ikke fra prioriteringer ellers i samfunnet, og de innordner seg mannlige prioriteringer, sa professor i informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO), Knut Liestøl, i sitt foredrag "Hierarkier, kvalitet og kjønn i akademia" under konferansen Vitenskapsåret 2011: Kan vi stole på vitenskap? i regi av Kunnskapsdepartementet.

Matte på topp i 1830

– Mitt første eksempel er klassisk, og stammer fra den franske filosofen Auguste Comte, sa Liestøl. Comte definerte sitt faghierarki rundt 1830. Der rangerte han matematikk øverst. Siden fulgte astrofysikk, fysikk, kjemi, biologi og sosiologi. Den hierarkiske rangeringen reflekterte hvilket utviklingstrinn faget i henhold til Comte befant seg på, men det viste ikke rangeringen i forhold til viktighet.

– Faktisk sa Comte at sosiologi var det viktigste, sa Liestøl.

Matte på topp i 2003

Liestøl stilte seg spørsmålet om dette gamle hierarkiet har noen relevans i dag. For å finne svaret på det har han sett på Forskningsrådets første stipendutdeling for Yngre Fremragende Forskere (YFF) i 2003.

– Jeg tok det antallet som ble gitt stipender, og dividerte det på antall doktorstipendiater i de samme fagområdene på norske universiteter, sa Liestøl. Da han satte sine funn opp mot Comtes tradisjonelle hierarki fra 1830, fant han et nesten absolutt sammenfall. Øverst i hierarkiet av YFF-midler dukket igjen Comtes fag opp.

– Matematikk, astrofysikk og fysikk oppnådde et forholdstall på 3-4 prosent, og kjemi 2 prosent. Siden går det nedover. Biologi får lite og sosiologi null, sa Liestøl.

Kvinner på bunn

– Hvor finner man kvinnene i dette hierarkiet, spurte Liestøl.

– Jeg har sett på prosentandelen av kvinner i faste stillinger ved norske universiteter. Her er det en «perfekt» rangering i forhold til Comtes hierarki. Øverst er det færrest kvinner, og så er det en jevn stigning der de fleste kvinnene befinner seg nederst i faghierarkiet, sa Liestøl, og viste den prosentvise fordelingen av kvinnelige ansatte ved de ulike fagene: Matematikk: 12 prosent, astrofysikk/fysikk: 14 prosent, kjemi: 18 prosent, biologi: 20 prosent og sosiologi: 41 prosent.

Kirurgi versus geriatri

Liestøl hentet også et eksempel fra medisin, basert på en undersøkelse gjort av Dag Album ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO. Albums første studie var i 1991, og siden gjorde han en oppfølgingsstudie av sykdommers prestisjehierarkier i 2007. Undersøkelsen baserte seg på intervjuer av seniorspesialister, generelle praktikere og viderekommende studenter.

– Album fant at visse medisinske felt konsekvent ble rangert øverst. Det var kirurgi. På bunnen lå geriatri, sa Liestøl.

Også spesifikke sykdommer er prestisjerangert av Album. Det er særlig sykdommer som hjerteinfarkt, leukemi og hjernesvulst som gir prestisje, mens lidelser som fibromyalgi og angstnevroser har lavest status.

Der samfunnet trenger styrke

– Det som er ganske viktig, er at de tre respondentgruppene rangerte svært likt, sa Liestøl. I tillegg er det svært markerte forskjeller i poengsummen på topp og bunn, så dette er definitivt et sterkt hierarki.

– Et annet poeng er å se hvor pasientkontakten er størst. Ikke overraskende vises en økende pasientkontakt jo lenger ned i hierarkiet vi kommer, sa Liestøl.

Liestøl viste videre til Inge Henningsens (1999) funn fra Københavns Universitet, hvor hun sammenholdt prestisje og kvinneandel for de enkelte medisinske fagfeltene. Også her fant man færrest kvinner øverst i hierarkiet (rundt 20 prosent), mens det nederst i hierarkiet er femti prosent eller flere kvinner.

– Kvinner er der samfunnet trenger styrke, men ikke der prestisje er funnet, kommenterte Liestøl.

Skjevheter som Liestøl viste til, kan også forringe kvaliteten på forskningen.

Vurdering av kvalitet

– Kåre Hagen, statsviter og direktør for NOVA, definerer høy kvalitet som det gode forskere kaller god kvalitet. En god forsker er en som leverer god kvalitet, sa Liestøl.

Fagfellevurderingen er en ordning der man blant annet vurderer manus før publisering, og utført forskning ved en institusjon. Formålet er å sikre god kvalitet på forskningen og formidlingen av den. Men som Liestøl påpekte, har fagfellevurderingen, med sin konservative grunnmur, også feil og svakheter. Liv Langfeldt, ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har undersøkt fagfelleordningen, og forsøkt å kartlegge slike svakheter. I sitt foredrag "Begrensninger og skjevheter i ekspertpanelers evaluering av forskning" var hun inne på flere av dem.

Flytende vurderingskriterier

– I fagfellevurderinger skal man vurdere om prosjektene er originale, om de er gjennomførbare og om man kan stole på resultatet, sa Langfeldt.

– Studier viser at det eksisterer et felles sett av kriterier for god forskning, sa Langfeldt videre, men kriteriene tolkes og brukes ulikt av ulike fagfeller. Derfor har de ofte ulike vurderinger av den samme forskningen. Denne svakheten i vurderingene forsterkes når fagfeller i liten grad interagerer når de skal konkludere om faglig kvalitet, sa Langfeldt.

– Maktstrukturer kan også skjermes av "faglig partiskhet". Det tas klare forholdsregler for å unngå at personlige interesser spiller inn i vurderingene. Samtidig er det langt vanskeligere å sikre seg mot at vurderinger domineres av fagfellenes faglige ståsted og de etablerte skoleretningene. Ukonvensjonell og banebrytende forskning vinner ikke fram, sa Langfeldt.

Også Liestøl fanget opp dette poenget.

– Det er en fare ved at vi tror at vi evaluerer andres forskning på kvalitet alene, sa Liestøl.

Mer forskning

Da det ble åpnet opp for spørsmål fra salen, tok Lars Walløe, professor ved Institutt for medisinske basalfag ved UiO og tidligere preses for Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA), ordet. Han har lang erfaring med ulike former for fagfellevurderinger, både i Norge og de siste fire årene i det europeiske forskningsrådet, ERC. I ERC blir de beste søkerne til "starting grants" intervjuet. Norges forskningsråd praktiserer ikke intervju som en del av søknadsbehandlingen.

– Min erfaring fra intervjuene i ERC er at de avslører en markant forskjell mellom kvinnelige og mannlige søkere av økonomisk støtte, sa Walløe.

– Menn overvurderer sin kompetanse, mens kvinner er gjennomgående mer moderate enn de har faglig grunn til. Det inntrykket støttes i Liestøls funn, og det viser en kjønnsforskjell som bør tas med.

– Jeg tror likevel at én av Liestøls konklusjoner er problematisk. Det at forskere selv skal bli ansvarlige for skjevhetene i systemet. Som forsker kan du ikke unngå faghierarkiene, sa Walløe.

Også Kyrre Lekve, statssekretær for forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, tok ordet.

– Disse spørsmålene er gode, og vi trenger forskning som kan løse dette problemet, sa Lekve, og la til:

– Dét blir en sentral problemstilling framover.