Røde likestillingstall

– På alle områder vi har undersøkt ser det ut til at de mannlige ansatte kommer bedre ut enn de kvinnelige, sier Anna Vibeke Lorentzen, likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo.

Hun har sittet i arbeidsgruppen som har utarbeidet rapporten ”-mest til menn?” som ble offentliggjort i går. Rapporten går gjennom tre budsjettområder ved universitetet; de lokale lønnsforhandlingene, tildeling av startpakker samt utenlandsopphold for forskere ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Målet har vært å avdekke uintenderte forskjeller i hvordan økonomiske midler fordeles mellom kvinner og menn i vitenskapelige stillinger.

Stiger mer

Lønnsforskjellene på stillingskodenivå ved Universitetet i Oslo er små. Og i noen stillingskoder tjener kvinnene gjennomsnittlig mer enn mennene. Lønnsgapet er imidlertid størst mellom mannlige ansatte - de med høyest og lavest lønn ved universitetet er menn.

Ved de lokale lønnsforhandlingene er det flere kvinner enn menn som får lønnsopprykk. Likevel har menn i vitenskapelige toppstillinger gjennomsnittlig steget mer i lønn ved disse forhandlingene, enn det kvinnene har gjort.

– Kvinner får oftere lønnsopprykk ved de lokale forhandlingene, men mennene får mer penger når de rykker opp, sier Lorentzen.

Noe av årsaken til dette kan, ifølge Lorentzen være de store lønnsforskjellene mellom fagmiljøene. Lønnsopprykkene innen medisin og naturvitenskapelige fag ligger generelt sett over lønnsopprykkene i humaniora og samfunnsvitenskapelige fag, der flertallet av de kvinnelige forskerne jobber.

Utjevner ikke

Lorentzen mener disse funnene kan være et signal på at den praksisen universitetet har i forhold til lønnspolitikk ikke makter å utjevne de reelle lønnsforskjellene mellom de kvinnelige og de mannlige ansatte.

– Det hjelper ikke at kvinnene får litt hele tiden, når mennene ender opp med å få mer. Da tar ikke kvinnene igjen lønnsgapet, sier hun.

Hun legger til at resultatene også viser noe universitetet allerede vet – at det er flere menn i de vitenskapelige toppstillingene med best avlønning.

– Svaret på dette må være å rekruttere flere kvinner til faste vitenskapelige stillinger og lederstillinger. Slik kan vi få kvinnene opp i lønn.

Men i første omgang vil arbeidsgruppen be dekanene om å utarbeide kjønnsdelt statistikk ved de lokale lønnsforhandlingene, for å se om mønsteret vedvarer.

– Hvis det er slik, må vi spørre oss selv om dette er en lønnspolitikk vi ønsker å fortsette med, sier Lorentzen.

Startpakker

Nyansatte i faste vitenskapelige stillinger ved Universitetet i Oslo kan søke om startpakker, det vil si ekstra midler til å finansiere for eksempel konferansedeltakelse, utstyr og lønnsmidler til stipendiat eller teknisk assistanse. Ordningen skal bidra til at nytilsatte har midler til å igangsette forskningsarbeid så raskt som mulig, og hjelpe til å rekruttere høyt kvalifisert vitenskapelig personale til universitetet.

Ifølge undersøkelsen fra arbeidsgruppa har menn ved universitet mottatt flest startpakker i perioden 2003 til 2007, og de mannlige søkerne har også mottatt mer penger enn de kvinnelige søkerne.

– Det ser ut som om kvinnene akkumulerer ulemper, for kvinneandelen synker på hvert trinn i prosessen, sier Lorentzen.

Motvirker likestilling

Hun forteller at 33 prosent av de nyansatte førsteamanuensene og professorene ved universitetet i perioden 2003-2007 var kvinner. 31 prosent av disse søkte om startpakke, 28 prosent fikk innvilget sine søknader. Og kvinnene endte opp med å få 22 prosent av midlene som ble fordelt.

– Flertallet av kvinnene som har mottatt startpakker kommer fra humaniora og samfunnsvitenskap, der beløpene på startpakkene gjerne er lavere enn i de medisinske og naturvitenskapelige fagene. Mens for menn er det motsatt, flertallet av mottakerne kommer fra medisinske og naturvitenskapelige fag, sier Lorentzen.

Hun tror funnene er et resultat av at forskjeller mellom fakultetene og kjønn virker sammen, og mener det er verdt å ta et kritisk blikk på ordningen.

– Startpakkene skal bidra til rekruttering. Om det er slik at det er menn som får mest av disse midlene, kan det se ut som ordningen i praksis motvirker målet om å rekruttere flere kvinner til universitetet.

Lorentzen forteller at arbeidsgruppa nå ber fakultetene bruke startpakkene bevisst som et middel for likestilling, i tråd med satsingen på likestilling i rekrutteringen.

Utenlandsopphold

Det siste feltet arbeidsgruppa har sett på er utenlandsopphold for forskere ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

– Det er et mål ved fakultetet at flest mulig forskere skal ha et forskningsopphold i utlandet, og dette er ansett som svært karrierefremmende. Derfor er også alle søknader om midler til dette blitt innvilget.

Til sammen er 117 søknader om midler til utenlandsopphold levert inn ved fakultet i perioden 2000-2008. 18 av disse kom fra kvinner.

– Vi ser noe av den samme tendensen som vi ser med startpakkene. Kvinnene utgjør 16,5 prosent av de faste ansatte ved fakultet, men kun 10,7 prosent av søkerne.

Vanskelig med barn

Lorentzen tror en viktig årsak til at så få kvinner søker om utenlandsopphold er at det er vanskeligere for kvinner enn menn å flytte med familien. Hun legger til at de kvinnelige ansatte søker om forskningsfri i like stor grad som de mannlige. Det er kun når det gjelder utenlandsopphold at færre kvinner søker.

– Etter denne utredningen ble det sendt ut et spørreskjema blant de ansatte ved fakultetet. Her gikk det fram at kvinnene syntes det var vanskelig med utenlandsopphold blant annet på grunn av hensynet til familien, av praktiske årsaker som barnehageplass, bolig og skole, og av hensyn til forpliktelser de hadde påtatt seg ved instituttet.

Mer fleksibilitet

Som en løsning på dette har arbeidsgruppen foreslått at det skal utarbeides mer fleksible retningslinjer for utenlandsreisene.

– Om man kutter ned perioden som man må være ute i strekk, og heller legger opp til at man kan reise ut flere ganger, kan det bli lettere for kvinnelige forskere å reise. Da trenger de ikke å ha med seg familien. En annen løsning kan være at utenlandske forskere kan komme til Universitetet i Oslo, slik at forskere som ikke kan reise likevel får kontakt med internasjonale forskere.

Ønsker debatt

Rapporten fra arbeidsgruppen er allerede lagt fram for dekanene og skal legges frem for Universitetsstyret. Lorentzen håper dette vil føre til debatt og interesse videre, og at funnene i rapporten vil brukes som bakgrunnsmateriale for å se nærmere på praksisen ved universitetet.

– Ingen legger med vilje opp til en diskriminerende politikk. Men likevel kan det vise seg at retningslinjer som vi ser på som kjønnsnøytrale ikke er det i praksis. Vår jobb er å avdekke uintenderte forskjeller, og sette i gang en debatt om dette ved universitetet. Det håper jeg vi får til, sier hun og legger til at det også finnes planer for å fortsette arbeidet:

– Vi ønsker å se på strategisk viktige områder ved institusjonen. Nå har vi diskutert om vi skal se på vitenskapelige reiser ved universitetet, faglige prioritering og prosjektet ”Småforsk”, som fordeler ekstramidler ved universitetet.

Hun legger til at hun håper likestillingsvurderingen ved Universitetet i Oslo kan inspirere andre institusjoner til å gjøre det samme.

– Dette har vært et svært nyttig arbeid, avslutter hun.