Politikk for likestilling, også i forskningssektoren?

Den mest omfattende utredningen av norsk likestillingspolitikk til dags dato ble lagt frem for norsk offentlighet for litt over en måned siden, den 25. september. NOU 2012:15 Politikk for likestilling, tar ikke grundig for seg universitets- og forskningssektoren, sier Agnete Vabø, forskningsleder ved NIFU.

– Den går i liten grad inn i problematikken rundt lav kvinneandel blant professorene, sier Vabø.

Hun finner det imidlertid uproblematisk at den nesten 400 sider lange utredningen ikke har prioritert området.

– Det er ikke noe som frustrerer meg veldig, for jeg synes det er en grundig utredning, som går nøye inn på alle de bakenforliggende strukturene. Den får frem de samfunnsmessige rammebetingelsene som er viktige å ha med seg for å forstå lav kvinneandel, også for å forstå den lave kvinneandelen i forskning og blant professorer. Den etterlyser også mer kunnskap om prosesser og dynamikk som er viktig for å forstå reproduksjon av kjønnssegregerte strukturer, mener Vabø.

Minst mannsdominert

Sammen med forvaltning, politikk og kultur, er forskning og høyere utdanning ”de minst mannsdominerte maktfeltene i denne undersøkelsen. Her varierer mannsandelene mellom 59 og 65 prosent”, heter det i delkapittel 8.4 om norske topposisjoner. Når man sammenligner dagens tall med makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse fra 2001, er det nemlig her man ser den mest positive utviklingen i retning større kjønnsbalanse.

Med en liten fotnote: Tallene for forskning og høyere utdanning i eliteundersøkelsen dekker bare administrative lederposisjoner, ikke de akademiske topposisjonene. Dette kan gi et skeivt bilde av faktiske forhold.

– Universitetet i Oslo har mange kvinnelige ledere i toppstillinger i administrasjonen, forteller Ella Ghosh, likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Derimot er andelen kvinnelige professorer fortsatt lavere enn vi ønsker. UiOs handlingsplan for likestilling prioriterer arbeidet med å øke andelen kvinner i vitenskapelige toppstillinger, men vi er ikke kommet i mål, sier hun. 

Upresise elitetall

Også Hanne Mari Førland, som jobber med Forskningsrådets likestillingsprogram BALANSE, reagerer på at de vitenskapelige stillingene ikke er med i elitetallene.

– I utredningen fremstilles forskning og høyere utdanning som blant de minst mannsdominerte maktfeltene. Hvis de vitenskapelige stillingene hadde vært inkludert, ville bildet sett annerledes ut. Det er dessverre store skjevheter mellom menn og kvinner i akademiske toppstillinger, og BALANSEs formål er nettopp å stimulere til bedre kjønnsbalanse på dette området, sier Førland.

Avhengig av finansiering

På vegne av BALANSE er ellers Førland positiv til utredningen, som viser til BALANSE som et program som kan oppnå gode resultater, avhengig av tilgjengelig finansiering.

– Den analysen er jeg helt enig i, sier Førland, og understreker at BALANSE-programmet er svært fornøyd med millionsatsingen de har fått på statsbudsjettet for 2013.

– Ved å gi støtte til prosjekter som kombinerer karrierefremmende tiltak for enkeltindivider, med bredere tiltak rettet mot institusjoners spesifikke problemer, tror jeg BALANSE kan gjøre en forskjell. Det skal også gis midler til forskning for å få bedre kunnskap om barrierer og muligheter. Utvalget har rett i at dette er underutforskede områder, mener Førland.

Radikalt og ressurskrevende

Likestillingsrådgiver Ghosh ved UiO er glad for at rapporten tar tak i forestillingen om at likestilling er oppnådd i Norge, men påpeker at flere av de foreslåtte tiltakene er omfattende og ressursskrevende.  

– For oss som jobber med likestilling er det positivt at rapporten røsker opp i forestillingen om at likestilling er noe som i all hovedsak er oppnådd, og at mainstreaming har ført til at likestilling er integrert i alle fagområder. Men vi trenger tid for å vurdere rapporten i sin helhet, fordi den inneholder mye kunnskap om likestillingsområdet, og mange forslag på flere politikkområder som berører UiO som institusjon. Noen av tiltakene er kontroversielle, fordi de er radikale, omfattende eller ressurskrevende, sier Ghosh.

Et av tiltakene som utvalget selv trakk frem i pressemeldingen om utredningen, var forslaget om en trepartsavtale for likestilling i arbeidet, for å konkretisere arbeidsgivers aktivitetsplikt i henhold til likestillings- og antidiskrimineringslovgivning. Et annet forslag går på å gi økonomiske insentiver for å stimulere til utradisjonelle studievalg.

– Jeg tror helt sikkert at denne utredningen vil skape debatt og engasjement, sier Ghosh.

– Det må bli diskusjon når et offentlig utvalg foreslår et nytt direktorat og regionale kontorer, en trepartsavtale à la IA-avtalen, og en solid ressursbruk for å få likestillingsmålene realisert, sier hun.

Etnisitet og klasse

Både Ghosh og Vabø setter pris på det utvidete likestillingsperspektivet i utredningen.

– En styrke ved rapporten er at den er så nyansert. Den ser kjønn i sammenheng med for eksempel klasse og sosial bakgrunn, sier Vabø.

Ghosh er enig;

– Dokumentasjonen i denne utredningen, der forskjeller knyttet til etnisitet og klasse ses gjennom ’kjønnsbriller’, er nyttig for den videre utviklingen av likestillingsarbeidet på UiO, sier hun.

Et godt grunnlag

Med forbehold om at hun ikke har lest hele utredningen fra perm til perm enda, den er stor og omfattende, er Agnete Vabø ved NIFU så langt svært begeistret.

– Man kan bruke den som underlagsmateriale for å forstå de utfordringene som forskningssystemet har når det gjelder kjønnsrepresentasjon, og som et utgangspunkt for å tenke politikkutvikling, sier hun.

Vabø, som nylig var aktuell med NIFU-rapporten Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning, håper NOU 2012:15 Politikk for likestilling vil stimulere til aktivitet. 

– Det er en veldig grundig og nyansert offentlig utredning. Den holder høy kvalitet, den baserer seg på eksisterende forskning, og den er godt gjennomarbeidet. Den er solid og bra!