På vei mot målet

– Hvis alle deltakerne i Opprykksprosjektet får personlig opprykk, er vi langt over målet på 30 prosent. Om vi regner med de som allerede var på vei til opprykk når vi satte i gang, har vi nå bortimot ti flere kvinner i professor- og dosentstillinger, sier Rice.

Siden 2010 har Opprykksprosjektet ved Universitetet i Tromsø (UiT) gitt kvinner mulighet til å kvalifisere seg til professor eller dosent raskere enn de ellers ville gjort. Prosjektet går ut på å simulere opprykksprosessen ved at prosjektedeltakerne utformer en søknad om personlig opprykk. Søknaden blir så vurdert av en ekstern person som gir tilbakemelding på hvor mye hver enkelt mangler til opprykk. I alt 45 kvinner ved UiT har fått sine opprykkssøknader vurdert.

– Av disse fikk seks vite at de allerede var i mål og at det bare var å søke om opprykk til professor eller dosent. De resterende fikk konkrete råd og tips om hva de burde jobbe videre med for å nå målet, forteller Rice.

I skrivende stund har fem av deltakerne i Opprykksprosjektet blitt professorer gjennom personlig opprykk. De fleste prosjektdeltakerne har imidlertid ikke søkt enda, men skal etter planen søke høsten 2012 eller våren 2013.

– Alle kvinnene jeg har snakket med har sagt at en slik prosess var nyttig, sier han.

Kvinner venter lengre

– Kvinner er i gjennomsnitt noe eldre enn menn når de søker om opprykk til toppstillinger. Vi spurte oss hvorfor. Mange hevder at det kan skyldes at kvinner har dårligere selvtillit enn menn. Uten at jeg skal ta stilling til den påstanden, så spurte vi oss hva vi kunne gjøre for å gjøre kvinner tryggere i opprykksprosessen, sier Rice.

Svaret ble å motivere prosjektdeltakerne for karrierespranget, kombinert med individuell tilrettelegging fra institutt og fagmiljø. I tillegg til prøveevalueringer ble det arrangert en skriveuke, hvor prosjektdeltakerne fikk fem dager på hotell på landet for å skrive uforstyrret på forskningsprosjektene sine. UiT har også såkalte mentorprosjekter, hvor en erfaren professor eller dosent fungerer som rådgiver og samtalepartner for en yngre kvinne som ønsker karriereutvikling.

– Det er mye positivt med mentorprosjekter, men de har fått et litt negativt rykte på seg, spesielt blant yngre kvinner. De liker ikke antydningen om at man trenger ekstra hjelp fordi man er kvinne, sier Rice.

Følte seg oversett

– Hvis du ser tilbake på det som er gjort til nå i Opprykksprosjektet, er det noe dere kunne gjort annerledes?

– Da vi skulle finne fram til deltakere i prosjektet ba vi instituttlederne om å melde inn kvinner som var nesten i mål med å kvalifisere seg til toppstillinger. Det vi burde ha gjort var å kontakte samtlige kvinner i førstestillinger direkte og gi dem mulighet til å melde inn seg selv. Det har kommet fram i etterkant at noen kvinner følte seg oversett av sine instituttledere, forteller Rice.

– Hvordan kvalitetssikret dere prøveevalueringene?

– Det korte svaret er at de vi engasjerte hadde relevant bakgrunn for å sitte i opprykkskomiteer, sier Rice.

Prøveevalueringene i Opprykksprosjektet ble utført av én ekstern sakkyndig, mens ordinære opprykk vurderes av en bedømmelseskomité på tre.

– Opprykksprosessen bør justeres

Rice mener Opprykksprosjektet har avdekket svakheter ved opprykksprosessene generelt.

– Det lange svaret er at vi er inne på et enormt problem her. Mange opplever opprykksprosessen ved universitetet som uforutsigbar. Uansett hva slags instrukser vi gir, opplever vi at komitémedlemmene også bruker egne kvalitetskriterier, sier Rice.

Nylig ble en reell søker ikke funnet kompetent av en komité, men komiteen viste til mangler som ikke var i instruksen.

– Vi gikk flere runder med komiteen, og de fant til slutt ut at hvis de forholdt seg til de faktiske kriteriene, var vedkommende kompetent likevel, sier han.

I en annen sak brukte ett av komitémedlemmene andre kriterier enn de to øvrige.

– To sa ja til opprykk, mens en sa nei. Siden komiteen skal være enstemmig ble det derfor ikke opprykk. Med andre ord er det i praksis ikke mulig å kvalitetssikre vurderingene.

Men ifølge Rice kan opprykksprosessene forbedres.

– Prosessen er subjektiv og dette er blant argumentene jeg bruker når jeg sier at vi bør justere prosessen, og ikke bare litt, sier han.

Populært prosjekt

Tross alt er det mye som tyder på at Opprykksprosjektet er populært ved UiT. Også menn har fattet interesse for satsingen.

– Jeg fikk nylig høre om tre mannlige førsteamanuenser som ønsker seg en prøveevaluering, forteller Rice.

– Hvis man innfører prøveevalueringer også for menn, står man ikke da i fare for å underminere innsatsen for å få kvinner inn i toppstillinger?

– Det ser ut til at noen institutter tenker å tilby prøveevalueringer, men fra sentralt hold ved UiT går man ikke med tanker om utvidelse. Siden det ikke finnes et begrenset antall toppstillinger, er ikke menn og kvinner i direkte konkurranse med hverandre. Slik sett vil ikke en satsing på menn underminere innsatsen mot kvinner. Det er klart vi kan få opp prosentandelen kvinner hvis menn ikke får opprykk, men den tilnærmingen er ikke interessant.

– Vår overordnede strategi er å satse på likestilling fordi det gir økt kvalitet. Når vi gjør situasjonen bedre for kvinner, så gjør vi det bedre for alle, sier Rice.

Retorikk viktig

Curt Rice er svært bevisst på retorikken når temaet er likestilling.

– Gang på gang leser jeg at engasjement fra toppledelsen ved utdanningsinstitusjonene er viktig. Men man må også kunne overbevise andre om hvorfor det er viktig. Mine to argumenter er at likestilling er riktig og klokt. I Norge er vi enige om at det er riktig med likestilling. Men hvorfor er det klokt? Forskning viser at arbeidsmiljøet ofte blir bedre når det er likestilling, at teamarbeid fungerer bedre og til og med at bedrifter i privat sektor blir mer lønnsomme hvis de satser på likestilling.

Som det heter på engelsk:

– «Equality gives quality», ifølge Rice.