Ønsker motstanden velkommen

– Det er nyttig å tenke på likestillingsarbeidet som et stridsfelt der det er umulig å forutsi resultatene på forhånd, sier Carol Bacchi, professor emerita i politikk ved Universitetet i Adelaide i Australia.

I 2010 ga hun og kollegaen Joan Eveline ut boka Mainstreaming Politics: Gendering Practices and Feminist Theory der de blant annet diskuterer hva som skal til for å lykkes i arbeid med likestillingsintegrering (gender mainstreaming). Nylig deltok hun på en konferanse i Madrid (se faktaboks) der praktikere og forskere møttes for å diskutere hvordan kurs og trening på dette området kan utvikles videre.

Bacchi vektlegger nødvendigheten av å forstå konteksten rundt likestillingsarbeidet. Det vil alltid være mange ulike faktorer – og ikke minst, motstand og forhandlinger, som får betydning for hva man oppnår.

Politiske forhandlinger

Fra 2004 til 2008 arbeidet Bacchi og Eveline i et såkalt ”linkage”-prosjekt, der forskere og offentlige ansatte skulle jobbe sammen for å introdusere og teste kjønnssensitive analyseprosedyrer innenfor noen områder i offentlig sektor i Australia. Her gjorde de en rekke erfaringer som fikk betydning for deres forståelse av det å skulle integrere likestillingshensyn og kjønnsperspektiver innenfor ulike områder.

Ett av Bacchis hovedpoeng er at vi må se dette som et arbeid preget av stridigheter. Hun har et praktisk mål med å formulere seg slik: Hun vil fjerne forestillingen om at det å få på plass en handlingsplan for likestilling, eller et program for integrering av kjønnsperspektiv på et område, er en viktig seier i seg selv.

– Jeg vil ikke usynliggjøre den viktige jobben det er å få institusjonalisert slike program, men dette perspektivet vektlegger at det er de kontinuerlige politiske forhandlingene som former programmene og gir dem mening.

Dette skaper også en større forståelse av det endringsrommet som finnes, mener hun.

Ingen fast mening

Man kan ikke ta utgangspunkt i at ordene som brukes i likestillingsarbeidet blir forstått på samme måte av alle involverte, mener Bacchi. Hun påpeker at mange av begrepene er omstridte og uten fast mening.

– Politiske dokumenter er fulle av referanser til "likestilling", "kjønnslikestilling", "frihet" og "autonomi", som om vi vet akkurat hva dette er. Ved å beskrive disse begrepene som omstridte vektlegger vi de politiske prosessene og interaksjonen som gir dem mening i en bestemt situasjon.

Hun viser til Alessandra Tanesini, professor i filosofi ved Universitetet i Cardiff, som beskriver begreper som ”forslag om hvor vi skal fortsette herfra”.

– I et slikt perspektiv blir det tydelig at bruken av ordene er politisk. Ideen er at vi tildeler et begrep en bestemt mening for å gi form til en bestemt politisk visjon. I stedet for å se etter definisjoner av nøkkelord som likestillingsintegrering (gender mainstreaming) bør vi heller fokusere på hva slags forslag de er, og hva vi prøver å gjøre med dem.

En vending mot praksis

Ifølge Bacchi skaper våre handlinger forskjellige virkeligheter, derfor er det praksisen vi må være opptatt av. Hun knytter sitt teoretiske ståsted opp mot forskere som Donna Haraway, Karen Barad og Annemaria Mol. Ideen er at verken verden slik vi kjenner den, eller menneskene vi blir, er fast eller kan forutses, det er i stedet resultater av praksisen vi har.

– Identiteten er ikke noe som kommer i forkant av handlingene våre, den skapes heller gjennom disse. 

Poenget er at denne vektleggingen av praksis, strid og forhandlinger, gir en måte å tenke på som fokuserer på bevegelse og endring i stedet for på stillstand. Det vektlegger den kontinuerlige endringsprosessen i en organisasjon som jobber med likestilling, og retter blikket mot hva som faktisk skjer.

Selvrefleksjon

Men ”hva som skjer” handler ikke bare om hva alle andre aktører gjør, det handler også i høy grad om hva forskere og likestillingseksperter gjør. Bacchi er opptatt av at disse må reflektere kritisk over sin rolle. Og ettersom det, ifølge henne, er praksis som former virkeligheten – er det selvrefleksjon knyttet til egen praksis hun ønsker.

Men hvordan få til en slik refleksjon?

Bacchi har utviklet modellen ”What’s the problem represented to be? (WPR)” som en metode for dette. Denne modellen består av en serie spørsmål som skal hjelpe oss til å forhøre oss selv og undersøke våre egne dyptliggende antakelser som ligger innbakt i de politiske forslagene vi kommer med.

– Hva vi foreslår å gjøre avslører hva vi mener må endres, og dermed hva vi tenker at ”problemet” er. Metoden handler om å starte med et politisk forslag og jobbe seg bakover for å se hva problemet er antatt å være. Hvis man for eksempel foreslår kurs for kvinner for å øke deres representasjon i maktposisjoner, er antakelsen at kvinner er underrepresentert fordi de mangler trening.

Bacchi mener denne modellen gir substans til gjentatte, men vage oppfordringer om behovet for selvrefleksjon. Det inviterer alle forskere og praktikere til å undersøke egne endringsforslag, og granske disse for å se hvordan de representerer ”problemet”. Hun mener at slik kan de hjelpe til med å identifisere antakelser som ligger under tenkningen og åpne for å lytte til alternative problemforståelser.

Vanskelige spørsmål

Et sentralt poeng er at forskere og likestillingsarbeidere ikke må vike unna for vanskelige spørsmål som dukker opp i løpet av en slik prosess.

– Vi burde ønske de vanskelige spørsmålene velkomne som en del av programmene våre. Disse spørsmålene er en god ting fordi de oppmuntrer oss til å gå i nye retninger, og bevege oss utenfor vår vanlige referanseramme, sier Bacchi.

Hun legger til at det gjerne er uenigheter rundt målene i en likestillingsprosess, uten at dette alltid blir sagt i klartekst. Dette opplevde forskerne i sitt prosjekt i Australia.

– Mens det ofte var uttrykt støtte til likestilling, var det mange ulike versjoner av hva dette betydde eller medførte. Dette gjorde at det å engasjere seg og lytte ble essensielt for oss. Målet vårt var ikke å få folk til å akseptere en bestemt forståelse av likestilling, men å forstå hvilke ulike syn som fantes og hvilken betydning disse hadde i prosessen.

Lytte dypt

Hun oppfordrer likestillingsarbeidere og forskere til å lytte ”dypt” til andre synspunkter gjennom å bruke mange kilder til å sette seg inn et problemområde – det avgjørende er å åpne opp for at det finnes alternative måter å forstå spørsmålene på.

Selv fikk Bacchi og Eveline erfaringer med dette da de opplevde at kvinner med bakgrunn fra den australske urbefolkningen ikke hadde samme forståelse av problemene de sto overfor, som de to hvite kvinnelige forskerne hadde.

– Den nye framstillingen av ”problemet” kom fra lytting og engasjement på bakken. De som faktisk utførte kjønnsanalysene var også de som mest sannsynlig ville anerkjenne nytten av den.

Dette bygger også opp om en erfaring Bacchi og Eveline gjorde i arbeidet med sitt prosjekt: Skal man få retningslinjer og programmer på likestillingsområdet til å bety noe for folk må de engasjeres i dette arbeidet.

– Dette er et felt der man lærer gjennom praksis. Det er gjennom den faktiske gjennomføringen av kjønnssensitive analyser at folk forstår hvorfor det er et behov for det.

Artikkelen er også publisert på kilden.forskningsradet.no.