Mer likestilling internasjonalt
En ny svensk rapport viser at det går mot økt grad av likestilling ved universitetene – i hvert fall i deler av verden. Og Norge kommer bra ut.
Når det gjelder politisk vilje og innovative tiltak, er Norge og Sverige ledende i Norden, og tilhører også de mest proaktive landene i Europa, hevder Husu i rapporten.
Gjesteprofessor ved Örebro universitet, Liisa Husu, har skrevet rapporten Mot mer jämställda universitet - en internationell översikt över strategier och åtgärder på oppdrag fra Delegationen för jämställdhet i högskolan (DJ). Rapporten gir en oversikt over arbeidet med å fremme kjønnslikestilling ved universiteter i et utvalg land. Husu har valgt å konsentrere seg om de globalt mest aktive og innovative landene, og hovedfokus er på europeiske land.
Husu mener at likestilling i akademia og forskning er noe som står høyt på dagsordenen i dag. Dette gjelder både på universitetene, blant de nasjonale forskningsrådene, de som finansierer og i internasjonale mellomstatlige organisasjoner, som FN.
I europeisk vitenskapspolitikk ses likestillingsintegrering (gender mainstreaming) ikke bare som en måte å forsterke kvinners muligheter på, men langt oftere som en måte å fremme eksellens og kvalitet i forskningsinstitusjonene, skriver hun.
Positiv retning
Norge roses på flere områder i rapporten. Husu mener at det er en lang tradisjon for likestillingsarbeid i forskningssektoren, blant annet med nettverket for likestillingsrådgivere på universitetene som startet i 1994 (LUN-nettverket). Hun trekker også frem den årlige likestillingsprisen som Kunnskapsdepartementet deler ut, samt at flere av universitetene tilbyr mentorprogrammer for (kvinnelige) forskere.
Likevel mener Husu at det mest radikale tiltaket som har blitt iverksatt i Norge, var øremerking av stillinger for det underrepresenterte kjønn.
I 2003 besluttet Efta-domstolen at øremerking var diskriminerende, og Norge måtte avbryte tiltaket. Det førte til at Norge ble tvunget til å finne andre typer tiltak, skriver Husu.
Nå har Canada faktisk hatt øremerking for kvinnelige professorer i tekniske og naturvitenskapelige fag siden 1996. Disse professoratene er imidlertid ikke faste tilsettinger, og utover vanlige professoroppgaver skal kvinnene arbeide med å fremme likestilling.
Opprettelsen av Komité for kjønnsbalanse i forskning i 2004 (da under navnet Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning), viser at det var en sterk politisk vilje i Norge til å fremme likestilling i forskningssektoren, i følge Husu.
Under DJs avslutningskonferanse i fjor høst sa hun at komiteens håndbok fra 2010, Talenter på spill – eksempler på god forskningsledelse, er ett av de nye viktige tiltakene internasjonalt. Norge fikk også positiv omtale for dette nettstedet (Ressursbank for likestilling i forskning). Utover det norske nevnte hun kunnskapsbasene i Tyskland (CEWS), USA (ADVANCE-portalen) og i Storbritannia (Equality Challenge Unit).
På tross av en positiv trend varierer innsatsen sterkt blant landene i Europa. Husu hevder at siden slutten av 1990-tallet har EU-enheten Scientific Culture and Gender Issues spilt en nøkkelrolle. Enheten har blant annet lansert likestillingsspørsmål med store europeiske konferanser, utarbeidet ekspert- og policyrapporter, finansiert forskning om kjønn og vitenskap og samlet og utviklet europeisk statistikk om kjønn i forskning.
Ikke bare velstand
Det er en sterk mannsdominans blant professorer i Europa, med omtrent 82 prosent menn. Og kvinneandelen blant forskere i Norden og Europa er ikke på toppnivå internasjonalt. Det er kun kjønnsbalanse i fem europeiske land (Latvia, Litauen, Moldova, Makedonia og Serbia), og kvinneandelen blant forskere i Europa er på rundt 30 prosent.
Globalt er det kjønnsbalanse blant forskere i de fleste landene i Sentral-Asia og noen land i Latin-Amerika og Karibia, som Argentina, Cuba og Venezuela, skriver hun.
Men arbeid med likestilling i akademia har vært på dagsordenen i over tre tiår i de nordiske landene, minst like lenge i USA og Canada, og i de siste ti årene i EU.
Paradoksalt nok, mener Husu, kan ikke Norden vise til en betydelig høyere andel kvinner i forskning og blant professorer enn de andre europeiske landene, til tross for langvarig innsats. Det er likevel bedre kjønnsbalanse i nordiske vitenskapelige råd og styrer, og i universitetenes toppledelse, sammenlignet med andre EU-land.
Kjønnsubalansen er størst i naturvitenskap, teknologi og matematikk. Disse er også disipliner som i mange land defineres som de strategisk viktigste i forskningspolitikken.
Disse fagene tildeles også mer sjenerøse ressurser sammenlignet med mer kvinnedominerte disipliner som humaniora, påpeker Husu.
Akademias problem
I rapporten benytter Husu europeisk statistikk som viser at akademia fortsatt er kjønnsdelt, både horisontalt og vertikalt. Naturvitenskap og teknologi er mest mannsdominert, og den høyeste kvinneandelen er i humaniora. Bare 13 prosent av lederne i europeiske forskningsinstitusjoner er kvinner.
– Det akademiske miljøet er i seg selv en sterk motstander av endring, sa Husu på DJs avslutningskonferanse og siterte Veronica Stolte-Heiskanen, en pioner i finsk akademia.
Tradisjonelt har også underrepresentasjonen av kvinner i akademia blitt betraktet som et kvinneproblem, både i forskningen og i politikken.
Kvinners ambisjoner, prestasjoner og motivasjon – eller mangel på dette – ble oppfattet som et problem som måtte analyseres og løses. Men i løpet av 1990-tallet skjedde det en dreining fra et fokus på kvinnene til en problematisering av organisasjonene, mener Husu.
Den svenske delegasjonen avslutter sitt arbeid etter nesten to år, og Husus rapport Mot mer jämställda universitet - en internationell översikt över strategier och åtgärder avslutter delegasjonens rapportserie.