Menn på topp, kvinner på bunn

I siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning tar professorene Inge Henningsen og Knut Liestøl for seg likestilling i akademia med kommentaren Er eksellense for menn og Grand Challenges for kvinner?

– Hierarkienes skjulte innflytelse er vanskelig å komme til livs hvis det ikke er vilje til kritisk å diskutere hva kvalitet egentlig er og om en kan bedømme "bare etter kvalitet", sier Liestøl.

Artikkelforfatterne beskriver et akademia preget av verdsettings- og prestisjehierarkier, der menn i stor grad dominerer høystatusfag og sentrale posisjoner, mens et gjennomgående trekk blant kvinner er at de i større grad kommer inn i det som kan betegnes som nedre del av dette hierarkiet.

– Akademia har et dobbelt verdisettingssystem. Prestisjen, professoratene og eksellensmidlene ligger i den "frie" forskningen, mens mye penger bevilges til strategisk forskning, hvor det i prinsippet er den samfunnsmessige nytten som skal telle. Dette avspeiler seg i at det er mange kvinner ansatt i forskning, men ofte i midlertidige stillinger, på andres prosjekter og i institusjoner utenfor universitet. Dermed er kvinnene plassert langt vekk fra de stillingene som gir innflytelse i akademia, forklarer Inge Henningsen, professor i statistikk ved Københavns Universitet.

Eksellenssatsinger forsterker hierarkier

Normer i akademia mener forfatterne er særlig merkbare i eksellenssatsingen. Der ser man at akademisk anerkjennelse i stor grad går til forskere i fag med høy status, der kjønnsfordelingen er særlig skjev.

– Akademia prioriterer visse fag, typisk de eksakte fag. Hvis man på forhånd synes noe er godt og noe annet ikke fullt så godt etter akademiske mål, vil det være vanskeligere å slå gjennom hvis man er i et av de fagene som ikke har høy prestisje.

Prioriteringene av visse fag medfører stor forskjell på forholdstallene mellom antall kandidater og tilgjengelige stipendiatstillinger. I livsvitenskap og realfag/teknologi er det få kandidater per stipend. I humaniora og samfunnsfag, som til sammen utdanner to tredjedeler av de kvinnelige kandidatene i universitets- og høyskolesektoren, er det sterkere konkurranse med langt flere kandidater per stipend.

– En riktig ansettelse etter en ekte meriokratisk norm, ville betydd at det skulle vært ansatt flere og vært tildelt mer midler i de fagene som har lav prestisje, sier Liestøl, som også er leder for Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

De mener det er viktig å undersøke om faglige verdsettingshierarkier påvirker fordelingspraksisen i virkemidler mot eksellens, og savner debatt rundt hvorvidt dette medvirker spesielt negative virkninger for kvinners karriere og innflytelse i forskningssystemet.

– Forskningspolitiske prioriteringer og strategier fremstilles ofte som kjønnsnøytrale når de ikke inneholder elementer som eksplisitt adresserer kjønn eller forhold som er nært knyttet til kjønn. Likevel ser vi at kvinner og menn er ulikt fordelt over fag og forskningstradisjoner, påpeker forfatterne.

Tverrfaglighet fremmer likestilling

Mange fagområder innen viktige samfunnsutfordringer med relativt høy kvinneandel, faller ofte utenfor eksellensvurderinger. Liestøl problematiserer målestokken for god vitenskap.

– Mange av de store samfunnsutfordringene vi står overfor i dag som fremheves mest tydelig og mest konsekvent, som eldreomsorg og psykiatri, ryker ofte i møte med akademias forkjærlighet for den eksakte vitenskap.

Samfunnet har nettopp særlige behov innen psykiatri og geriatri. Dette er fag i hierarkiets bunn med høy kvinneandel. Fagene har anvendt fokus og ofte tverrfaglig tilnærming.

– Om ikke entydig, så er det en tendens til at kvinner går for det tverrfaglige. Det er mye som peker på at tverrfaglighet fremmer kvinelige forskere, forteller Liestøl.

Store samfunnsutfordringer – lav prestisje

– Satt litt på spissen kan man si at fagområder med høy prestisje ofte er både veletablerte og gamle forskningsområder med mange menn, hvor alle de spennende spørsmålene har blitt besvart. Mange nye, viktige områder med stor samfunnsmessig betydning, har til gjengjeld lav prestisje. Her ligger altså forskningsmessige utfordringer, mens karrierene ligger i de gamle prestisjeområdene. For unge kvinner, som ikke har stor sjanse for å få en stilling på de mannsdominerte områdene, er det lett å velge seg inn på de nye spennende områder, utdyper Henningsen.

Likestilling og kjønnsbalanse påvirkes av strukturene i akademia. Strukturenes betydning er undervurdert og bør debatteres, og debatten må kobles til andre sentrale mål innen universitets- og høyskolesektoren, mener forfatterne.

– Første krav er at man i det hele tatt diskuterer det. Vårt mål her er at dette kommer frem i lyset og at det blir diskutert, sier Liestøl.

– Hierarkiene er ikke konstante, men langt på vei vil vi konsekvensene av dem til livs. Hvis vi er oppmerksomme på dem, vil det i seg selv bremse effektene av dem.

Fremragende mannlige forskere

Henningsen og Liestøl viser til Auguste Comtes hierarki av vitenskaper. Comte rangerte matematikk og fysiske fag øverst og gikk så via kjemi og biologi til sosiologi nederst i hierarkiet. Sosiologen Heine Andersens undersøkelser av oppfatninger av forskningskvalitet fra 1997, bekrefter at det stadig er begreper som "stringent argumentasjon" som rangerer høyest, mens "praktisk relevans" ligger nederst.

Tall fra norske universiteter viser at andelen kvinner i faste stillinger synker systematisk ettersom man beveger seg oppover i Comtes hierarki, fra 41 prosent på sosiologi til 12 prosent på matematikk.

Dette gjenspeiles også i utdelingen av stipender til forskere, og utdelingen av støtte til Yngre Fremragende Forskere (YFF). Komiteen som blir bedt om å finne fremragende talenter til YFF, finner ifølge Henningsen og Liestøl samtlige i toppen av Comtes hierarki. Dette mener de indikerer at leting etter eksellens leder en til fag med moderat tiltrekningskraft på kvinner.

– Her kan hiearkiene virke inn på ulike måter, som i seleksjonen av personer, på fag og hvordan fag fordeles i undergrupper. De fagene som har høy prestisje i akademia får da i utgangspunktet mange tildelinger. Det blir lett for en matematiker å slå igjennom, vanskeligere for en sosiolog, sier Liestøl.

Må heve fagstatus

Henningsen mener det er viktig at verdsettingsstatusen til enkelte fag heves.

– Man må sørge for at nye, viktige områder får like gode betingelser som gamle etablerte områder. For eksempel den norske regjeringens HelseOmsorg21-strategi med områder som pleie og omsorg, som ligger utenfor de tradisjonelle medisinske fag. Hvis man her sørget for å formulere en langsiktig strategi for utvikling av akademiske miljøer med høy kvalitet og gode forskningsbetingelser, så ville mange talenter få mulighet til å yte en viktig forskningsinnsats – og en stor del av dem ville vært kvinner.

Forsvarer kvotering

Forfatterne mener at det kan være nødvendig med kvoteringslignende tiltak for å oppnå bedre kjønnsbalanse. Men at eventuelle tiltak samtidig må være en del av et tydelig uttalt mål.

– Kvotering må være klart motivert ut i fra at den skal bidra til å bryte ned barrierer. Når det er behov for å bryte en uheldig tradisjon er det lett å forsvare kvotering. Hvis kvinner på enkelte studier blir så få at de blir isolert og har vanskeligheter for å komme inn i faglige nettverk, kan det være gunstig med tiltak rettet spesielt mot kvinner. Mer diffuse tiltak som for eksempel å gi penger når man ansetter kvinner, kan skape mer negative reaksjoner og følelsen av at kvinner hjelpes inn, mer enn de har positiv effekt. Tiltak må være klart og konkret begrunnet, sier Liestøl.