Å måle en forsker

Rektor Harriet Wallberg-Henriksson ønsker forsamlingen velkommen til det Karolinske Institutet i Stockholm. Vi er samlet i Nobel Forum, i huset der Nobelkomiteens sekretariat arbeider til daglig, og der Nobelkomiteen annonserer prisen som deles ut i medisin eller fysiologi hvert år.

Tidspunktet kunne knapt vært bedre. I dagene før konferansen er vinnerne av Nobelprisene i medisin, fysikk og kjemi annonsert. Heller ikke i år er det noen kvinner blant de utvalgte.

På vår dagsorden står fremragende forskning innen biovitenskap (life sciences), og hvordan kvalitet i forskning kan måles. Og med nobelprisene som bakteppe passer det at vi har med oss enda en dimensjon – fremragende forskning skal debatteres med et kjønnsperspektiv. Det skal vise seg å bli en komplisert affære.

Kvinner taper alltid

– Samme hvilket målesystem vi bruker innen akademia så ser det ut til at menn kommer ut best, enten det dreier seg om utdeling av priser, vurderinger av publikasjoner eller telling av siteringer. Og jeg vet faktisk ikke hvorfor.

Ben R. Martin, leder for Science and Technology Policy Research ved Universitetet i Sussex, har forsket på hvorvidt sektorens vurderingssystem kan utvides med en faktor, om det er mulig å måle såkalte “Third-stream activities” ved universitetene. Det vil si kommersielle og ikke-kommersielle aktiviteter ved institusjonene som ikke faller innenfor kjerneoppgavene forskning og undervisning, som for eksempel deltakelse i media. Om det finnes et kjønnsperspektiv i dette er han usikker på, men han er likevel redd for at kvinner vil komme dårligere ut enn menn om man begynner å måle disse aktivitetene også.

Martin sier han er usikker på om menn kommer ut best ved de fleste typer målinger fordi det fremdeles er kvinnene som passer de syke barna, eller om menn er mer opptatt av karriere og status. Kanskje er menn mer fokusert på kvantitative og kvalifiserbare aktiviteter, eller kanskje er målemetodene mer fokusert på det menn vurderer høyt, som patenter og spin-offs, spør han.

Og dermed setter han fingeren direkte på problemstillingen som konferansen skal forsøke å gripe. Hva er det egentlig som gjør at kvinnelige forskere ofte kommer til kort når de mest fremragende skal plukkes ut?

Akkumulering av ulemper

Neil Viner fra Engineering and Physical Sciences Research Council (EPSRC) er ikke like usikker som Martins.

– Kvinner akkumulerer ulemper på sin vei gjennom systemet, mener han.

Viner har forsket på hvordan fagfellevurderingen (se egen boks) ved EPSRC fungerer. Rådet fordeler midler til forskning og postgraduate training i engineering and the physical sciences ved universitet og andre organisasjoner i Storbritannia. Alle søknader som sendes inn til dem går igjennom en fagfellevurdering fra forskere tilknyttet rådet. Dommen som felles her blir utslagsgivende for hvilke søkere som får støtte til sine prosjekter.

Men kan man stole på forskerne som gjør vurderingene – er det bare kvaliteten på søknadene som avgjør hvem som plukkes ut?

Skal vi tro Viner er ikke det hele historien. Hans resultater tyder på at både mannlige og kvinnelige evaluatorer vurderer søknader fra kvinner strengere enn de vurderer søknader fra menn. Det er altså en ulempe å være kvinne når man sender inn sin søknad EPSRC. Og selv om ulempen ikke er stor så kan den få stor betydning likevel, påpeker Viner. For både fordeler og ulemper akkumuleres i det vitenskapelige systemet. I EPSRC skjer det blant annet slik: De suksessfulle søkerne blir mer aktive og søker ofte igjen. Og de som er aktive blir i større grad selv nominert til å gjøre fagfellevurderinger for rådet, noe som igjen gir disse forskerne en høyere status.

De små forskjellene i hvordan menn og kvinner vurderes kan derfor ende opp med å få stor betydning for deres karrierer på lang sikt, konkluderer han.

 

Kvinner strengest

Hvordan endrer man så på dette systemet? Ikke nødvendigvis ved å øke andelen kvinner som gjør fagfellevurderinger av prosjektsøknadene, advarer Viner. Hans resultater tyder nemlig på at de kvinnelige evaluatorene er strengere enn sine mannlige kolleger. De gir færre prosjekter skalaens beste karakter, ”outstanding” og kvinner er aller strengest når de vurderer søknader sendt inn av kvinner. Og ettersom kvinnelige søkere ofte har en større andel kvinner som gjør fagfellevurdering, risikerer de en strengere prosess.

Viner mener resultatet viser at enkelte av de politiske løsningene på skjevhetene i systemet, for eksempel å få inn flere kvinner ikke alltid fungerer: Han håper heller at en bevisstgjøring blant dem som vurderer prosjektsøknader kan være starten på en endring av systemet.

Fra salen er meningene delte. Flere deltakere mener de kan kjenne igjen dette mønsteret, at kvinner er strengere mot andre kvinner, mens andre peker til forskning med andre resultater.

Og for de som har lyst til å sjekke ut Viners resultater, er det bare å vente. Studien hans er foreløpig ikke publisert.

Hva med pengene?

Viner er ikke den eneste som har pekt på at kvinner taper i fagfellevurderinger eller i intervjuer. Men hva blir så resultatet – ender kvinner opp med mindre penger til å forske for enn menn? Viners forskning tyder på det. Men hva sier andre forskere?

Tilgangen til ekstern forskningsfinansiering, ofte gjennom statlige stipend, er viktig for forskere som vil ha suksess. Derfor har den amerikanske kongressen satt i gang en undersøkelse av hvordan føderale forskningsmidler fordeles med hensyn til kjønn. Susan D. Hosek og Sandra H. Berry fra RAND Cooperation fikk oppdraget og har gått igjennom tre byrå som finansierer forskning i USA, for å se på om det er kjønnsforskjeller i hvordan stipendene deles ut.

De to amerikanske forskerne konkluderer med at det ikke var signifikante kjønnsforskjeller i søknadsbeløp og tildelinger ved National Science Foundation (NSF) og Department of Agriculture (USDA) i de utvalgte periodene. I råmaterialet fant de riktignok at mannlige søkere fikk tildelt større stipender enn de kvinnelige søkerne, men denne forskjellen forsvant når resultatene ble kontrollert i forhold til andre faktorer som forskningsinstitusjon og stilling, det vil si at kvinnene var ved mindre prestisjefulle forskningsinstitusjoner og ofte i lavere stillinger.

Det tredje, og desidert største, institusjonen som Hosek og Berry undersøkte var National Institutes of Health. Her var ikke tallene like pene. Kvinnelige søkere mottok gjennomsnittlig kun 63 prosent av midlene som de mannlige søkerne fikk. Og svært få kvinner var blant mottakerne av de mest prestisjefylte og største forskningsstipendene, der gjennomsnittsbeløpet pr. tildeling er 13.5 millioner dollar. For alle andre tildelinger fikk kvinnene i gjennomsnitt 17 prosent mindre i stipend enn mennene.

Utover at NIH har en jobb å gjøre internt, peker de to forskerne på en annen viktig side ved resultatene sine: De synliggjør skjevhetene i andre deler av systemet. Andelen kvinnelige søkere til NSF, USDA og NIH lå på mellom en femtedel eller en fjerdedel av alle søkerne og kvinnene får litt mindre midler fordi de ikke er ved de mest prestisjefulle institusjonene. Søknadsmassen speiler den lave kvinneandelen på disse fagområdene.

Hosek og Berry understreker at informasjonen om tildelingene ved mange av byråene er svært mangelfull, og at det derfor er vanskelig å trekke konklusjoner på deler av materialet. Her trengs mye mer forskning, var deres avslutning på konferansen.

Taper forskningen?

Debatten om fremragende forskning handler ikke bare om hvilke barrierer kvinner støter på gjennom systemet, den handler også om hva systemet taper på at kvinnene faller fra. Når kvinner med toppkarakterer siles ut av forskningssystemet, betyr det at institusjonene mister framtidige fremragende forskere. Og ikke nok med det – kanskje har forskning i kjønnsblandede grupper høyere kvalitet enn forskning i mer ensartede grupper? Det er i hvert fall en av konklusjonene fra EU-ekspertgruppen som har jobbet med å se kvinner i forskning fra et næringslivsperspektiv.

Margo Brouns ved universitetet i Gröningen har arbeidet for EUs ekspertgruppe og bidratt til rapporten ”Women in Science and Technology – The Business Perspective”. På Karolinska er hun møteleder for deler av programmet, og er en av dem som forsøker å få i gang en debatt rundt fremragende forskning og mangfold. Men det er ikke alle som er like sikre på at uensartede forskningsteam gir bedre forskning.

Göran Bexell, viserektor ved Universitetet i Lund, et universitet med gode resultater på området, har fått i oppgave å beskrive hvordan man må prioritere for å dyrke fram fremragende forskning ved universitetene. Han er sikker i sin sak – man må legge en strategi, gjøre sine prioriteringer og vektlegge kvalitet

Og selv om det kommer kritiske spørsmål fra salen om hvilke kriterier Bexell bruker for avgjøre hva og hvem som har kvalitet, holder viserektoren på sitt:

– Kvalitet er alltid det viktigste.

Hvorvidt flere kvinner i forskning vil gjøre den mer fremragende, er Bexell mindre sikker på. Hans mener ensartede forskningsteam, bestående av for eksempel hvite menn, godt kan stå for den mest fremragende forskningen. Men han setter likevel døre på gløtt for Brouns argumenter.

– Om det viser seg at blandede grupper faktisk produserer mer fremragende forskning, vil vi ta med det i beregningen, fastslår han etter en kort debatt.

Manglende kjønnsperspektiv

Det blir et variert program. I perioder forsvinner kjønnsdimensjonen i temaet nesten helt, med foredrag der kjønnsperspektivet er redusert til noen punkter på siste slide i powerpoint-showet. Så kommer foredragsholdere med statistikk og milepæler, og klare argumenter for betydningen av likestillingsarbeid. Men vi møter ikke foredragsholdere som mestrer begge perspektivene samtidig, og som kan gi oss gode innføringer i forskning og debatt på temaet. Foredragsholdere som gir dybde og skaper et rom for en grundig diskusjon mellom deltakerne på konferansen, en diskusjon som ville ha vært spennende i en svært variert forsamling.

Vi får gode kritiske innblikk i vanskelighetene ved bruk av ulike målemetoder for kvalitet, men vi får også tegnet opp et ideal om at det er mulig å plukke ut de beste av de beste. Biovitenskapen gir ikke opp jakten på den fremragende forskningen, men den åpner for at det kan være uenigheter rundt kvalitet, at målemetodene kan være problematiske og at fordommer kan hindre fremragende forskere på deres vei gjennom det vitenskaplige systemet.

For de som har kommet på konferansen for å høre om kjønn er fraværet av kjønnsperspektiv på flere av foredragene kanskje irriterende, men også interessant. Muligens forteller det oss at debatten rundt kjønnsskjevheter i akademia ikke helt har funnet sin vei til de som jobber med å måle forskning?