– Må være mer enn glasur

– Fremragende forskning, eller excellence, er ord det har gått inflasjon i de siste årene. Det brukes i alle mulige sammenhenger. Så jeg forstår godt at spørsmålet om betydningen av kjønn i bedømmingen av fremragende forskning kan være vanskelig å gripe.

Det sier den finske sosiologen Liisa Husu. Hun er en av ganske få nordiske forskere som har arbeidet med dette temaet. Husu skrev sin doktoravhandling om skjult kjønnsdiskriminering i akademia, og har siden blant annet studert hvem som sitter med makt til å definere hva som er den beste forskningen. Hun er også en av bidragyterne til EU-rapporten Gender and Excellence in the Making som utkom i 2004.

– Det er mange innfallsvinkler til spørsmålet om kjønn og kvalitet. Det handler både om å se hva som ligger i selve kvalitetsbegrepet, altså hvordan vi forstår og definerer kvalitet, og om å studere hvordan det konkret foregår når den fremragende forskningen velges ut.

Portvokterne

Selv har Husu konsentrert seg spesielt om det sistnevnte. Hun har studert de såkalte portvokterne i forskningssystemet. Det vil for eksempel si hvem det er som har makt til å dele ut forskningsmidler, velge ut artikler til publisering, tildele priser eller ansette forskere. Dette er personer som gjennom sitt virke er med på å avgjøre hvilken forskning som løftes fram, og hvilke forskere som blir ansett som de beste. Ifølge Husu er det nødvendig å forstå hvordan disse utvelgelsesprosessene foregår for å kunne integrere likestillingsarbeidet på en vellykket måte i en organisasjon.

– Generelt kan man si at det viktige er at utvelgelsesprosessene er transparente, og at de som foretar vurderingene kan stilles til ansvar for valgene de gjør.

På dette området ligger de nordiske landene langt framme, kjønnsbalanse i ulike bedømmelseskomiteer vektlegges. Husu mener dette kan fungere godt på lavere nivåer i forskningsorganisasjonene, mens prosessene blir mer lukket jo høyere opp man kommer.

– Vi har sett eksempler på at organisasjoner og institusjoner med likestillingsplaner kan være flinke til å implementere disse generelt, mens når det kommer til toppsatsingene, så virker det som om likestillingsperspektivene blir glemt.

Husu viser blant annet til Finland som er ett av landene med høyest andel kvinnelige professorer. Her driver Finlands akademi (det finske forskningsrådet) og Tekes, Finnish Funding Agency for Technology and Innovation sammen programmet Finland Distinguished Professors. Dette programmet skal blant annet rekruttere internasjonale topp-forskere på professornivå til å arbeide en periode i Finland.

– Finlands akademi har en godt gjennomarbeidet likestillingsplan som baserer seg på prinsippet om mainstreaming, men i den første runden da topp-professorene skulle velges ut, var det ingen kvinner på lista, sukker Husu.

Mest menn

Selv har Husu nylig vært involvert i det europeiske forskningsprosjektet Prometea. Her har forskere fra 13 land studert betydningen av kjønn innen teknologisk forskning og forskning innen ingeniørfag, de mest mannsdominerte fagområdene i Europa. I 2003 var mindre enn 7 prosent av professorene i disse fagene i EU-landene kvinner. Og selv i Finland, der kvinneandelen blant professorer innen humaniora i dag ligger på om lag 40 prosent, er kvinneandelen kun 8 prosent innen teknologi og ingeniørfag.

– Disse fagene har også generelt flere professorstillinger enn de andre fagene i Finland. Så dette er store forskningsfelt med prestisje og penger, hvor de aller fleste forskerne er menn.

– Når vi så på hvilke forskere som mottok teknologiske priser og belønninger, eller var med i redaksjonene i prestisjefylte tidsskrift fant vi knapt noen kvinner. Og i utvelgelseskomiteene for teknologiprisene fant vi stort sett mannlige medlemmer.

De svenske forskerne Minna Salminen og Helen Karlsson fra Uppsala Universitet har gått igjennom åtte teknologipriser som deles ut i Sverige. Fem av disse prisene hadde aldri blitt tildelt til en kvinnelig forsker. Husu forteller også at det i flere land, blant annet Sverige og Frankrike, var vanskelig å få oversikt over hvem som satt i flere av priskomiteene.

Selv om kvinner ikke nødvendigvis vurderer andre kvinner mer rettferdig enn det menn gjør, så spiller kjønnsbalansen i bedømmelseskomiteene en rolle, mener Husu.

– Vi vet at kvinner ikke behøver å være mer likestilte enn menn i sine bedømmelser. Men vi ser samtidig at det å få kvinner inn i slike fora ser ut til å påvirke likestillingspolitikken. Det vil si at disse spørsmålene blir tatt opp og diskutert.

Tydelige kriterier

I 2003 ble de første sentrene for fremragende forskning etablert i Norge. Parallelt med dette ble lignende sentre og satsinger etablert i en rekke europeiske land.

Husu mener satsingene har fulgt opp likestillingsutfordringene i varierende grad.

– Det finnes eksempler på svært god praksis i Europa, blant annet Tysklands satsing på fremragende forskning, ’Initiative of excellence’. Der er spørsmålet om hva institusjonene gjør i forhold til kjønnslikestilling innbakt i kriteriene, og det er blitt vektlagt i vurderingene. De internasjonale forskerne som har gjort evalueringen har tatt dette seriøst, forteller Husu.

– Men det finnes også mange eksempler på excellence-initiativer der det ikke er gjort noe i forhold til kjønn eller likestilling.

I Norge var de tretten første sentrene for fremragende forskning alle ledet av menn, og de fleste toneangivende forskerne knyttet til sentrene var av samme kjønn. I denne første runden var heller ikke likestilling et tema. I neste utlysning i 2005 ble derimot institusjonene bedt om å integrere likestillingshensyn i SFF-søknadene, selv om kriteriene for hvordan dette skulle evalueres var noe uklare.

– Det er bra med likestillingskrav til søkerne, men dette må følges opp med tydelige evalueringskriterier. Alle involverte må vite hva som bedømmes, og man må kunne måle suksesskriteriene i forhold til kjønn og likestilling på de ulike prosjektene. Velmenende satsinger uten skikkelig forpliktelser blir bare glasur på kaka, de kan like gjerne fjernes, sier Husu.

Hun mener det er viktig å evaluere alle satsingene på fremragende forskning i forhold til kjønn og likestilling, med et blikk for hvordan de ulike kriteriene fungerer.

– Ofte framstår bedømmelseskriteriene som kjønnsnøytrale, men likevel blir kvinnene borte underveis i prosessen. Om det er skjev kjønnsfordeling i tildelingene til forskningsprosjekter, må vi forsøke å forstå hvorfor det blir slik. Det vil si å studere hvordan vi finner fram til den beste forskningen, hva som ligger i de ulike kriteriene og hvem som definerer hva som er best.

Lite forskning

Husu mener det må forskes på kjønn og likestilling i det akademiske systemet. Men til tross for at hun registrerer en stor interesse for forskning på betydningen av kjønn i akademia, har hun få nordiske kolleger på feltet.

– Det foregår dessverre ganske lite forskning omkring dette i Norden. Danmark hadde et større forskningsprogram for noen år siden, Sverige har hatt flere småprosjekt, mens det er relativt lite som skjer i Norge og Finland.

Derfor har samarbeidet på europeisk og internasjonalt nivå vært viktig for Husu, og EU-finansieringen av forskning på kjønn og vitenskap har spilt en viktig rolle.

Innflytelse fra EU

– Det har skjedd mye på feltet kvinner og forskning i EU-kommisjonen de siste årene, sier Husu.

Men i hvor stor grad dette har hatt betydning for de andre forskningspolitiske satsingene i EU tør hun ikke å svare på. Hun ser risikoen for at rapportene, konferansene og forskningen på dette området blir for mye på siden av forskningssystemet.

– Forskning rundt kjønn og likestilling i forskning ligger i dag under programmet for forskning og samfunn (Science and society), som er et lite program sammenlignet med de andre. Så sett i forhold til finansiering er ikke dette et stort felt i EU-sammenheng. Jeg er usikker på hvor omfattende innflytelse arbeidet med kjønn i forskning har hatt på de store forskningspolitiske satsingene som for eksempel European Research Council. Dette er en ting vi rett og slett trenger å evaluere.

Og det skal også EU gjøre. I mai 2009, før den nåværende EU-kommisjonen skal byttes ut, blir det konferanse i Praha der det skal gjøres opp status for arbeidet med kvinner i forskning.

Og samme år kan vi kanskje få et svar på hvordan Norge ligger an på dette området europeisk sammenheng. Da skal EUs nye ekspertgruppe, Expert group on Gender and Excellence legge fram sin rapport. Denne gruppen skal fram mot 2009 studere hvordan utvelgelsesprosessene knyttet til forskningsfinansiering foregår i landene tilknyttet EUs forskningssamarbeid, fra et kjønnsperspektiv. Husu er rapportør for gruppen.