Må fylle kunnskapshullet

Forskningsrådet har tatt initiativ til en stor satsing for å øke kvinneandelen i toppstillinger og forskningsledelse. Satsingen skal gå over sju år, fra 2012 til 2018, og inngår i Forskningsrådets budsjettforslag for 2012 med 20 millioner kroner.

Dette året er satt av til et kunnskapsprosjekt for å utvikle og konkretisere satsingen. Prosjektgruppa BALANSE, ledet av Lise Christensen, er nå godt i gang. De har akkurat lansert egne nettsider om prosjektet, i tillegg til å arrangere en workshop med representanter fra ulike miljøer. Her fikk gruppa innspill til hvor skoen trykker, hvor det er nødvendig med mer kunnskap, hvilke tiltak som finnes og hvilke som bør finnes.

– Norge hadde egentlig fortjent et stort forskningsprogram for å fylle kunnskapshullene når det gjelder kjønn i forskning, sa Agnete Vabø ved NIFU.

Hun og forskerkollega Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning påpekte at det mangler forskning på dette området i Norge, og at vi derfor vet for lite om prosessene som påvirker kjønnsbalansen i sektoren.

Slitsomt med midlertidighet

Agnete Vabø og Mari Teigen mente at det er nødvendig å se nærmere på stillingsstrukturen i forskningssektoren.

– De siste årene har postdoktorkategorien økt i omfang og utbredelse. Er postdoktorordningen blitt en flaskehals i karriereløpet, spurte de.

– Det er på tide at denne stillingen utredes på nytt – i et likestillingsperspektiv, sa Vabø.

Pia Lane, postdoktor ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, var enig i at årene i midlertidige stillinger er en av de største utfordringene for kvinner som ønsker en forskerkarriere. Ifølge undersøkelser rammer også midlertidigheten flere kvinner enn menn.

– Mange opplever alle årene i midlertidighet som en ørkenvandring fylt med usikkerhet. Vi spør oss selv: Er det dette jeg vil? Eller er det et for stort offer?

Lane har nå vært midlertidig ansatt i 11 år etter avsluttet hovedfag. Hun vet at mange kvinner må ta vanskelige valg når de beveger seg oppover i 30-årene og fortsatt ikke har fast jobb.

– Skal de få barn og risikere å sakke akterut karrieremessig fordi de ikke lenger er like flyttbare og fleksible? Eller skal de droppe barn og fortsette en nomadisk tilværelse fra den ene kontrakten til den andre?

Favoriserer menn

– Jeg tror rekrutteringsprosessen er den viktigste utfordringen i arbeidet for kjønnsbalanse i forskningstoppen, sa likestillingsrådgiver Svandis Benediktsdottir ved NTNU.

Hun mente at det er behøv for mer kunnskap om hvordan vi kan få til reelle kulturelle endringer ved institusjonene, for å unngå at rekrutteringsprosessen favoriserer menn. Det var det flere som var enige i.

– Vi trenger mer håndfast kunnskap om seleksjonsprossesser og hvorfor menn får raskere fast stilling enn kvinner, så seniorrådgiver Unni Nikolaysen i Kunnskapsdepartementet.

Professor Anna Lipniacka ved Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen mente at kvinnenes hovedproblem med tanke på rekruttering, er at de sjelden blir evaluert på bakgrunn av sin faglige kompetanse.

– I stedet er det ”nettverksverdien” deres som teller mest i ansettelsesprosesser. Og da taper de ofte i forhold til menn. Folk får gjerne toppstillinger som et resultat av personlige nettverk, utviklet i golfklubber og andre sportsarenaer, i badstuer, puber, jakt- og fisketurer og så videre. Disse aktivitetene er ofte kjønnsdelte og motvirker kjønnsbalanse i forskningen, sa hun.

– Intern rekruttering er veldig utbredt i Norge. Vi trenger en gjennomgang av rekrutteringsprosessene, for å få mer kunnskap om disse praksisene, påpekte Agnete Vabø.

Meritterende aktiviteter

Mari Teigen og Agnete Vabø etterlyste også mer kunnskap om kjønn og tidsbruk.

– Vi har indikasjoner på at kvinner bruker mer tid på undervisning, veiledning og administrative oppgaver, og mindre tid på meritterende aktiviteter som forskning, publisering, internasjonale nettverk og forskningssamarbeid.

De stilte også spørsmål til forholdet mellom forskningspolitikken og velferdspolitikken. Er det samsvar mellom forskningspolitikken og velferdspolitikken når det gjelder å sikre arbeidstakere av begge kjønn like muligheter i en sektor preget av individuell konkurranse?

– Dette er en særpreget utfordring for Norge, siden det er vanlig for oss med tokarrierefamilier. Får kanskje kvinner mindre sammenhengende tid til forskning fordi de bruker mer tid på familie og omsorgsansvar, spurte Vabø.

Hva kan gjøres?

Et annet tema var hvilke tiltak det bør satses på for å fremme kjønnsbalanse i forskningssektoren. Her gikk de fleste innspillene i samme retning: Det er ikke egne kvinnetiltak vi trenger – men endringer i institusjonenes praksis. Mange påpekte at hemmelighold i rekrutteringsprosesser og smale stillingsutlysninger er til hinder for kvinner. Åpne prosesser, tilgang til informasjon og brede stillingsutlysninger ser derimot ut til å gi bedre kjønnsbalanse.

Marit Fagerheim, som jobber med personal og likestilling ved Universitetet i Tromsø, påpekte at det må være instituttlederens ansvar å følge opp de enkelte forskerne på en skikkelig måte. Den informasjonen som kvinnene i dag får ved å delta i særegne likestillingstiltak, må de få via instituttet.

Også Forskningsrådet ble utfordret på dette området.

– Vi vet at kvinner profitterer på vide utlysninger og formelle strukturer. Men vi har ingen som påser at denne praksisen blir fulgt. Her kan Forskningsrådet spille en rolle. Og ikke minst er det viktig at Forskningsrådet ser på sin egen praksis når det gjelder programutlysninger og evalueringer. Det er et samspill mellom Forskningsrådet og sektoren på dette området, derfor må Forskningsrådet følge opp kravene de stiller til kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i sine programmer, sa Linda Rustad, seniorrådgiver i Komité for kjønnsbalanse i forskning.

Saken ble først publisert hos Forskningsrådet.