Må bli synligere på likestilling

I 2007 vedtok Norges forskningsråd et nytt policynotat for likestilling og kjønnsperspektiver i forskning. Her slo de blant annet fast at de skulle organisere dette arbeidet som en felles oppgave for hele organisasjonen, og at de skulle utvikle tiltak for å bygge opp under forskningsinstitusjonenes egne mål og ambisjoner for likestilling.

Men hvilke konsekvenser har planene fått?

– Forskningsrådet har vært for usynlig på likestillingsområdet, sier Gerd Bjørhovde, leder i Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen).

Komiteen hun leder har ved flere anledninger kritisert Forskningsrådet for å være for passive i forhold til likestilling i forskning. Den uttrykte blant annet skuffelse over at rådet i liten grad har integrert likestillingsperspektiver i sin nye strategi, og har utfordret rådet til å ta en mer aktiv rolle i forhold til å fremme likestilling i instituttsektoren.

I Norges forskningsråd føler man seg derimot ikke så rammet av kritikken.

– Jeg synes vi har et sterkt fokus på likestilling i vårt arbeid, men vi kan sikkert gjøre mer for å synliggjøre dette utad, sier Anders Hanneborg, direktør i Divisjon for vitenskap.

Nå har de to møttes for å diskutere hvilken rolle Forskningsrådet kan og bør spille i forhold til å fremme likestilling i forskning.

Pengesekken

– Norges forskningsråd spiller en helt sentral rolle i forskningssektoren, blant annet fordi de sitter på en stor del av pengesekken og besitter mye av definisjonsmakten i det norske forskningssystemet. Vi mener rådet gjennom sin posisjon kan spille en viktig rolle som pådriver for likestilling, sier Bjørhovde.

Norges forskingsråd er både myndighetenes sentrale rådgiver i forskningspolitiske spørsmål, og skal bidra til å sette i verk nasjonale vedtak på området. Årlig fordeler rådet rundt 5,4 milliarder kroner til forskningsformål.

– Det er klart vi kan spille en rolle på dette feltet. Forskningsrådet står for betydelige bevilgninger til forskningssektoren og kan gjennom insentiver og gode dialoger med institusjonene fremme likestilling og ikke minst kjønnsperspektiv i norsk forskning. Men vi har ikke styringsansvar for verken instituttsektoren eller universitets- og høgskolesektoren, så eventuelle pålegg må kommet fra annet hold, svarer Hanneborg.

Uklar instituttsektor

På Kif-komiteens ønskeliste til Forskningsrådet står blant annet tiltak for å fremme likestilling i instituttsektoren, et nasjonalt initiativ i forhold til lederopplæring ved institusjonene og en likestillingssatsning for å bistå institusjonene i deres arbeid med å bedre kjønnsbalansen.

– Komiteen har i sitt mandat at den skal arbeide for å fremme likestillingsarbeid ved forskningsinstituttene. Men dette er stor og tidkrevende oppgave. Vi mener Forskningsrådet kan spille en mer aktiv rolle her og være en pådriver overfor institusjonene, sier Bjørhovde.

Hanneborg er ikke avvisende til ønsket, men mener man bør begynne med å se nærmere på hvor store likestillingsproblemene i instituttsektoren er og hvilke områder det eventuelt dreier seg om.

– Vi trenger mer kunnskap før vi kan konkludere. Min mistanke er at vi også her har en utfordring på ledersiden, men blant fast ansatte er nok situasjonen bedre enn i akademia, sier han og forteller at Forskningsrådet og Kif-komiteen nylig har nedsatt en arbeidsgruppe som skal samle informasjon om kjønn i instituttsektoren. I etterkant av denne prosessen kan det bli aktuelt å diskutere om Forskningsrådet skal gjøre noe mer aktivt i forhold til likestilling i denne sektoren.

Ledelse

Flere av universitetene er i ferd med å igangsette ledelseskurs for kvinnelige forskere eller kurs i likestillingsfokusert ledelse, mens andre er i planleggingsfasen. Mange er opptatt av å integrere likestillingsperspektiv i sin lederopplæring, men flere er usikre på hvordan dette bør gjøres.

– Vi vil utfordre Forskningsrådet til å ta et nasjonalt initiativ og samordne dette arbeidet, sier Bjørhovde. Men om hun får dette ønsket oppfylt er foreløpig uklart.

– Jeg er ikke helt sikker på at det ligger til vår rolle å ta ansvaret for lederutvikling ved de enkelte institusjonene, svarer Hanneborg.

På tvers

Kif-komiteen ønsker mer enn enkelttiltak fra Norges forskningsråd. Derfor har den foreslått et integreringsprogram for likestilling i forskning i regi av rådet. Ideen her er å arbeide på tvers av divisjonene med ulike tiltak knyttet til for eksempel internasjonalisering, startpakker, insentiver og stimuleringsmidler for å øke kvinners muligheter til å få faste vitenskapelige stillinger.

– Det er fint med et øremerket kjønnsforskningsprogram, men det er ikke nok. Vi mener de må jobbe med kjønn og likestilling på tvers av alle program og satsinger, sier Bjørhovde.

Hanneborg understreker at Forskningsrådet allerede gjør en jobb på feltet.

– Vi er i ferd med å gjennomgå alle programmene og aktivitetene våre for å vurdere hvor det er aktuelt å innarbeide krav til kjønnsperspektiver og likestilling, vi tror dette er viktigere enn generelle krav i alle våre utlysninger og virkemidler sier Hanneborg.

Han nevner også satsingene på yngre fremragende forskere, der Forskningsrådet etter første utlysningsrunde gjorde tiltak for å løfte kvinneandelen blant forskerne, som et eksempel på hvordan rådet integrerer likestillingshensyn i satsingene. Men han mener også det trengs nye virkemidler for å gjøre mer radikale grep i det han ser som den viktigste likestillingsutfordringen i akademia – å få flere kvinner i faste stillinger.

– Etter min mening trengs det en endring av lovverket slik at det blir mulig å øremerke stillinger eller bevilgninger til kvinner, sier han.

Hva skjer etterpå?

Det var i etterkant av en utredning fra Norges forskningsråd at regjeringen valgte å nedsette en egen komité som skulle arbeide for å fremme likestilling i norsk forskning, og Forskningsrådet har vært representert i Kif-komiteen fra starten. Og kritikk til tross, for Bjørhovde er det viktig å understreke at komiteen og Forskningsrådet har felles interesser, at komiteen føler seg tatt på alvor av Forskningsrådet og at samarbeid mellom de to er avgjørende.

Men hun er også opptatt av hva som skjer når Kif-komiteen en dag forsvinner.

– Kif-komiteen er en midlertidig komité som har i oppgave å komme med innspill og ideer til hvordan likestillingsarbeidet i forskning kan drives. Vi har en kortsiktig horisont og må per definisjon være utålmodige. Vår funksjonsperiode utløper allerede neste år, og selv om man kan mene at dette pådriverarbeidet bør fortsette, så det er viktig at det finnes en permanent aktør som følger dette arbeidet, sier hun. 

Hun mener Norges forskningsråd er en naturlig plassering av et slikt ansvar, og legger til at det også er oppgaver som det er lettere for Forskningsrådet å holde tak i, som oppfølgingen av instituttsektoren, fordi det er en stabil aktør i sektoren.

– Forskningsrådet vil og bør kunne ta ansvaret for å følge opp anbefalinger fra Kif-komiteen, svarer Andres Hanneborg. – Jeg føler definitivt at vi har felles mål i denne saken. Men kanskje er det nyttig for oss å ha en uavhengig utålmodig aktør som utfordrer oss og puster oss i nakken?