Liten effekt

37 av de totalt 140 søknadene om opprykk til professor som ble vurdert av Universitets- og høgskolerådet i 2005 var sendt inn av kvinner. Tallene stadfester at opprykksordningen har liten innvirkning på kjønnsbalansen blant professorene.

Siden 1993 har norske forskere hatt mulighet til å søke om opprykk til professorstilling, gjennom den generelle opprykksordningen. Kvinner og menn fordeler seg i all hovedsak likt med hensyn til å bli funnet professorkompetent når de søker opprykk. Men siden det fortsatt er langt flere menn enn kvinner som søker, opprettholdes den skjeve kjønnsfordelingen blant professorene. Hver fjerde mannlige førsteamanuensis på 1990-tallet ble professor innen 2001, mens det samme gjaldt for hver syvende kvinne.

Bra for likestilling

- I praksis er det to måter å bli professor på, enten gjennom søknad på utlyst stilling eller gjennom kompetanseopprykk vurdert av en bedømmelseskomité, sier Elisabeth Hovdhaugen, forsker ved NIFU STEP. Hun har vært med på å utarbeide rapporten "Opprykk til professor. Kompetanse eller konkurranse?", en evaluering av opprykksordningen.

- Før innføringen av opprykksordningen ble det argumentert for at en generell opprykksordning ville være bra for likestillingen i akademia. Med den skulle kvinner få like muligheter til å søke om professorat, og den enkelte skulle få mulighet til å planlegge egen karriereutvikling, sier Hovdhaugen.

Hun forteller at opprykksordningen har ført til at det er blitt ansatt flere kvinnelige professorer, men at andelen kvinner ikke har økt særlig mye.

- I 2001 varslet Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet at opprykksordningen skulle tas vekk fordi den blant annet ikke fungerte likestillingsfremende. Men det finnes egentlig ingen likestillingsfaglig begrunnelser for verken den ene eller andre ordningen, sier Hovdhaugen oppgitt.

Hun understreker at andelen kvinnelige søkere ikke er så lav, sett i forhold til andelen kvinnelige førsteamanuenser. I 2003 var 30 prosent av førsteamanuensene kvinner (tall for 2005 er ikke publisert enda). Går vi noen år tilbake ser vi at det er blitt flere kvinner som søker, og at kvinneandelen nå tilsvarer i underkant av kvinneandelen blant førsteamanuensene (se tabell under). Men fremdeles er det forholdsmessig flere menn enn kvinner som søker opprykk.

Usikre årsaker

Hva som er årsaken til at færre kvinner søker om opprykk er mer usikkert.

- Vi vet fra før at kvinner bruker lengre tid på avansere i systemet. Jeg tror at en av forklaringene til det kan være at flere kvinner enn menn i akademia føler at de må være 120 prosent sikre på at de er kvalifisert før de søker om å bli professor, sier forskeren.

Hun mener det er et problem at vi vet så lite om ansettelsesprosessene i forhold til kjønn.

Hovdhaugen vil likevel framheve et positivt utviklingstrekk i forhold til karrieremuligheter for kvinner i akademia:

- Det er ikke lenger slik at kvinnelige akademikere oppgir det å ha omsorgsansvar som en grunn til problemer med å gjøre karriere. I stedet vektlegger de mangelen på sammenhengene forskningstid, sier Hovdhaugen, og peker på undervisning og komitearbeid som typiske syssler som tar tid fra forskningen.

Ingen spekulasjoner

Guri Bakken er underdirektør i Universitets- og høgskolerådet og saksbehandler for ordningen med personlig opprykk til professor etter kompetanse. Hun vil ikke uttale seg om årsaker til den lave andelen kvinnelige søkere.

- De sakkyndige komiteene i opprykkssaker gjør samme jobb som andre sakkyndige komiteer - de vurderer søkernes kompetanse. Hvorvidt de i tillegg gjør seg tanker om årsak til lav kvinneandel, vet vi ikke noe om, sier hun.

Ekstern finansiering

Men forklaring på hvorfor færre kvinner søker kan kanskje finnes i andre skjevheter mellom kvinner og menn i akademia? Her er den ulike tilgangen på eksterne forskningsmidler en av flere mulige forsklaringer, i følge Elisabeth Hovdhaugen (se tabell nederst i saken).

- Mannlige forskere mottar mer eksterne midler enn kvinnelige forskere. Denne utviklingen har blitt forsterket i løpet av 1990-tallet.

- Menn kommer oftere inn i en god sirkel. De får eksterne midler og har dermed tid til å forske og publisere i internasjonale tidskrifter. Det igjen fører til bedre sjanser for å få flere eksterne midler. Kvinner havner ikke like lett i slike gode sirkler, sier hun.

I tillegg forsker menn på andre felt enn kvinner.

- Det er nok enklere å få eksterne forskningsmidler, fremfor alt fra næringslivet, hvis du forsker på teknologisk innovasjon, enn hvis du forsker på barneboklitteratur, sier hun, og legger vekt på at de statlige forskningsbevilgende organer burde ta hensyn til tallmateriale på hvem som får slike bevilgninger.

Relevant for Forskningsrådet

Det siste er spesialrådgiver i Forskningsrådet, Bjørn Skavlan, enig i:

- Vi har som målsetting å få flere kvinner inn i forskning, og da er statistikk over forskningsfinansiering relevant for oss, sier han. Han understreker at det er opp til divisjonene å utvikle politikk på dette.

Lise Christensen, seniorrådgiver i avdeling for samfunnsvitenskap i Forskningsrådet mener de skal, bør og kan ta hensyn til at mannlige akademikere har større tilgang på eksterne forskingsmidler.

– Foreløpig har man vært flinke til å ta likestillingshensyn på stipendiat og post.doc nivå, men ikke like finke i andre deler av organisasjonen, sier hun. Samtidig har Forskningsrådet sine strategiske prioriteringer innen felt hvor det er mannsdominans, forteller Christensen.

-Utfordringen er å få målet om likestilling til å bli del av det daglige arbeidet til Forskningsrådet, avslutter rådgiveren.

Kilde: Tabell 6.3, Rapport: Kvinner og menn - like muligheter? Om kvinners og
menns karriereveier i akademia. Les mer hos NIFU STEP