Likestilling under omorganisering

Likestilling og omorganisering sto på dagsorden da likestillingsarbeidere i forskningssektoren var samlet til nettverksmøte i Tromsø denne uka. For vertsinstitusjonen var dette et særlig hett tema, siden Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø fra 1. januar 2009 ble organisert sammen som én institusjon under navnet Universitetet i Tromsø.

Britt Vigdis Ekeli, førsteamanuensis og prorektor for undervisning ved Universitetet i Tromsø, deltok på møtet og fortalte om fusjonen. Hun la vekt på at det er mange hensyn å ta i en slik prosess. Kan det så være en fare for at likestillingsarbeidet blir salderingspost underveis, eller at ting man allerede har oppnådd går tapt i prosessen?

Muligheter for brudd

Sammenslåingen av de to institusjonene i Tromsø innebærer at den nye institusjonen består både av profesjonsfag og forskerutdanninger. Flere har påpekt at det eksisterer et hierarki mellom disse, som i høy grad er kjønnet siden profesjonsfagene ofte er kvinnedominerte og mange universitetsfag er mannsdominerte. Ekeli ser at det ligger en stor ufordring i så tradisjonelt sterke strukturer, men mente at det var gode mulighet for brudd med dette i den pågående prosessen.

– Det er klart at alle institusjoner er størknet i ideologi og maktstrukturer, men vi er nå opptatt av å ha en ledelseskultur som kan bryte med det som har vært. Men selvsagt er det en utfordring å lede på en slik måte at det bryter med gamle maktstrukturer, understreket Ekeli.

Hun sa også at det ville bli viktig å følge med på tilsettingssaker framover, for ikke å miste allerede oppnådde mål av syne.

– Tilsettingsprosessen blir nå lagt til fakultetsnivå. Tidligere har ansvaret for dette ligget sentralt, og der har man har et veldig våkent blikk i forhold til likestilling. Vi vil følge tett med for å sikre at dette fortsetter ute på fakultetene, sa hun.

Kvinnelige dosenter og mannlige professorer?

Under tittelen Hvordan skape gode arbeidsplasser for begge kjønn? inviterte arrangørene til en bred debatt om likestilling i hele sektoren. Også her var omorganisering et tema.

Et resultat av sammenslåinger, eller at høgskoler får universitetsstatus, er at det kan bli økt bruk av to parallelle karriereløp innenfor samme institusjon, der øverste trinn er henholdsvis professor- og dosentstillinger.

Blant deltakerne på nettverksmøtet så noen det som en fordel å beholde begge løp, i og med at lektor/dosentsporet kan være en mindre krevende vei til akademisk karriere. Andre mente man bør være oppmerksomme på det hierarkiet som følger med: det ligger mindre prestisje i å være dosent enn professor. Kvinner bør derfor ikke oppfordres dosentløpet fordi det går raskere eller er lettere å kombinere med familieliv. Kanskje er dette et tema Kif-komiteen kan undersøke nærmere, spurte en av deltakerne.

Familie = problem

Men det var mer enn omorganiseringer som ble tema når gode arbeidsplasser sto på dagsorden, og mange var opptatt av situasjonen for småbarnsforeldre i akademia. Til tross for gode permisjonsordninger og samfunnets fokus på at fedre også skal ha omsorg for barn, var det tydelig at barn fortsatt anses som mødrenes ansvar, og at det å ha familie ses på som et problem i akademisk sammenheng. Paneldeltaker Anne Husebekk, fag- og forskningssjef ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), sparket det hele i gang under sitt innlegg da hun fortalte at det å sitte i ledergruppa for UNN ikke egner seg for småbarnsforeldre.

Husebekk understreket at hun anså stipendiatperioden som en god periode å skaffe seg barn i, men mange i salen hadde erfaring med at særlig kvinnelige stipendiater blir frarådet dette. Det ble også vist til eksempler på professorer – mannlige og kvinnelige – som ikke ønsker å tilsette kvinner i fertil alder i en stipendiat- eller annen forskerstilling, fordi de regner med at disse raskt går ut i svangerskapspermisjon.

– Det holder ikke å si at "men han er jo litt sær" når man møter slike holdninger. Vi har et system som gjør det mulig å kombinere karriere og familie, men en holdningsendring er allikevel nødvendig, sa en av møtedeltakerne.

Linda Rustad, seniorrådgiver for Kif-komiteen, påpekte at småbarnsmødre som søker krevende stillinger nok er klar over at dette må kombineres med familieliv, og at de vet hva de gjør. Hun mente kvinnelige forskere er lei av at dette blir presentert som et problem.

– Presenteres familieliv som et problem når vi snakker til menn? Det er viktig å framheve at også de nå tar permisjon og passer syke barn, sa Rustad.

Eva Skjærbek fra kif-komiteen mente også at barn ikke alltid må presenteres som et problem. Det slett ikke er så sikkert at barnløse menn med lange arbeidsdager nødvendigvis får så mye mer ut av de lange timene enn effektive småbarnsmødre som løper til barnehagen klokka fire, poengterte hun.

Reklamer bedre!

Likestillingsrådgiver Svandis Bendiktsdottir ved NTNU var opptatt av hvordan nye medarbeidere blir mottatt i forskningsmiljøene.

– Vi har lenge hatt sluttsamtaler for medarbeidere som forlater NTNU, hvor fokuset blant annet har vært på hva som kunne vært gjort bedre. Nå har vi også begynt med samtaler når folk begynner hos oss. Det burde jo være en selvfølge, mente hun.

Likestillingsrådgiver ved Universitetet i Oslo Ingrid Uldal fortalte at også ved UiO fokuserer man nå på mottaksapparatet, etter at særlig stipendiater og postdoktorer har gitt tilbakemelding om at dette er for dårlig.

– Dette gjelder både kvinner og menn, og det bunner nok i en kultur om å "la de andre være i fred", mente Uldal.

De beskjedne kvinnene

Paneldeltaker Bjarte Toftaker, assisterende fakultetsdirektør ved SV-fakultetet ved Universitetet i Tromsø, fikk spontan applaus da han fortalte om planene for en ny mentorordning hvor målet er å gå gjennom CV-en til kvinnelige amanuenser for å se om de er klare for å søke opprykk, og hva de eventuelt mangler.

– Jeg mistenker at det å søke en professorstilling sitter lenger inne hos kvinner. De er for beskjedne, og denne ordningen kan bidra til kvalitetssikring slik at de blir trygge på at de er klare for å søke opprykk, sa Toft.

Marit Stemland fra KUN senter for kunnskap og likestilling hadde imidlertid ikke den samme troen på dette løsningsforslaget.

– Jeg blir provosert av mentorordninger, og lurer på hvorfor det er så vanskelig å få kvinner til professorstillinger? Er det noe i måten de jobber på som gjør at de er mindre egnet enn menn? Kanskje burde kriteriene endres, kan for eksempel arbeid med studenter likestilles med å produsere artikler, spurte hun.