Lesetips for sommeren

Flere interessante rapporter om likestilling i forskning er blitt publisert det siste halvåret. Her er Ressursbankens favoritter.

Menn blir professorer

Forskarkarriär för både kvinnor och män? – statistisk uppföljning och kunskapsöversikt fra det svenske Högskoleverket:

Högskoleverket har fulgt samtlige forskere som tok doktorgrad i Sverige mellom 1980 og 2007 - 15 710 kvinner og 29 005 menn - og den omfattende studien viser at yngre menn avanserer til professor i betydelig høyere grad enn kvinner. Forskjellene er spesielt tydelige blant forskere som er yngre enn 30 år når de tar doktorgraden.

Blant de som tok doktorgrad mellom 1992 og 1997 og var under 30 år, var det rundt ni prosent av mennene og tre prosent av kvinnene som fikk professortittel innen 12 år. Kjønnsforskjellene er noe mindre blant forskere som tok doktorgrad på 90-tallet enn blant de som tok doktorgrad på 80-tallet. Og blant de som doktorerer etter 40-års alder, er det ganske likt mellom kjønnene.

For å forklare kjønnsforskjeller i forskerkarrieren, viser Högskoleverket til forskning og studier på feltet. Fire aspekter er relevante: 1) hvem som forlater akademia og hvem som blir etter doktorgraden, 2) vitenskapelig publisering, 3) bevilgning av forskningsstøtte og 4) ansettelser.

Et interessant funn er at det er en større andel menn enn kvinner som forlater akademia, men også at årsakene til at kvinner og menn forsvinner er ulike. Grovt sagt forsvinner kvinner på grunn av arbeidssituasjonen, eller på grunn av problemer med å kombinere jobb og familie. På den andre siden forlater menn akademia for å få høyere lønn, eller fordi de har andre karriereplaner.

Samtidig viser Högskoleverket til at kvinner publiserer mindre enn menn. Studier fra Sverige og utenfor viser også at kvinner både opplever mindre støtte fra sine institusjoner, og i tillegg har dårligere tilgang på nettverk og ressurser.

Tiltak for menn

Nordiske mænd til omsorgsarbejde! En forskningsbaseret erfaringsopsamling på initiativer til at rekruttere, uddanne og fastholde mænd efter finanskrisen handler om nordiske tiltak for å rekruttere menn til typiske kvinnefag. Her fremheves den norske innsatsen for å få flere menn i barnehager som ett av de bedre tiltakene i Norden.

Rapporten er en oversikt over tiltak som benyttes for å rekruttere, utdanne og holde på menn etter finanskrisen. Kartleggingen fokuserer på tiltak for å kanalisere menn over i tradisjonelle kvinnefag og kvinnedominert arbeid. Fokus er omsorgsfagene med stort behov for arbeidskraft; hjelpepleie, sykepleie og arbeid med barn (førskolelærer og barnehageassistent). Det presenteres en rekke sentrale prosjekter, både gjennomførte og nåværende nordiske tiltak, fra Danmark, Sverige, Finland, Island, Grønland og Norge. Et hovedpoeng i rapporten er at det har vært få nordiske tiltak, og at tiltakene har hatt begrensede resultater.

Et av bidragene i rapporten som får mest positiv omtale, er det norske arbeidet med å få flere menn i barnehagene. Dette har vært en del av 15 års nasjonale mål og handlingsplaner for å rekruttere menn. Den danske rapporten mener at de såkalte demonstrasjonsbarnehagene – med høy andel mannlige ansatte – er nyttige både for rekruttering av menn lokalt og for å beholde mennene. Denne satsingen i Norge, med nasjonale handlingsplanene, lokale og regionale tiltak, fremheves som det initiativet i Norden med mest markant effekt.

Et mindre vellykket initiativ er rekrutteringstiltakene for menn innen omsorgsutdanninger og -fag i Danmark. Det blir påpekt at igangsetterne ofte har stor kreativitet, men at problemene med å få til en mer varig forankring er en svakhet ved tiltakene. Konklusjonen fra de danske prosjektene er at det er vanskelig å konstatere varige effekter.

Den danske rapporten oppsummerer at det finnes en rekke felles utfordringer i Norden, noe som særlig handler om faglige utfordringer og vilkår. Hvis målet er å rekruttere menn til såkalte kvinnefag, er det flere aspekter som må tas hensyn til. Det handler blant annet både om å håndtere omsorgsideologien som preger feltet, og å se plasseringen i arbeidsmarkedet med lønns- og arbeidsvilkårene. Men også om å forholde seg til den massive kjønnsmerkningen i fagene, og å bruke differensierte rekrutteringsstrategier.

Virkelig forandring

Svenske Delegationen för jämställdhet i högskolans avslutningsrapport kommer blant annet med forslag om en likestillingsbonus på 50 millioner svenske kroner per år, og at det blir holdt oppsyn med tildeling av midler til eksellenssatsinger ut fra et likestillingsperspektiv. Prosjektet har i to år jobbet for å fremme likestilling i universitets- og høgskolesektoren, og Svart på vitt - om jämställdhet i akademin, er deres sluttrapport. I den omfattende rapporten foreslås det flere nye og kontroversielle tiltak.

Rapporten gir blant annet et bilde av den kvantitative likestillingen ved svenske høgskoler og universitet, hvilke tiltak som gjøres og har blitt gjort for å fremme likestilling, både på statlig nivå og ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Det blir også sammenlignet med hvilke internasjonale tiltak som finnes, og likestilling blir diskutert i en større forskningspolitisk sammenheng. Det viktigste er likevel hva delegasjonen mener er de største utfordringene og hvilke tiltak som er nødvendige. De analyserer også konsekvensene av forslagene, og legger frem forslag til finansiering.

Delegasjonens sluttrapport påpeker flere mangler i arbeidet for likestilling i forskning. Likestillingsarbeidet i sektoren mangler planmessighet, langsiktighet, samvirke, teoretisk og praktisk kunnskapsforandring. Tiltakene som er blitt gjort de tre siste tiårene har ikke gitt de ønskede resultatene. Det er visse fremskritt, men delegasjonen mener at om man virkelig vil ha forandring, så trengs noe mer og noe annet enn hva som er prøvd tidligere.

Avgjørende faktorer for å styrke likestillingen i akademia er effektiv styring og oppfølging fra regjeringen, nye former for tiltak som tar sikte på resultater og kvalitative aspekter, og tiltak som stimulerer lokal drivkraft. Også tiltak for å motvirke negative effekter av dagens forskningsfinansiering, er nødvendig. Delegasjonen foreslår blant annet:

• Forskningsrådene og VINNOVA bør få et felles oppdrag der de ser på prosessen for fordeling av midler til eksellenssatsinger og tilsvarende i et likestillingsperspektiv.
• En likestillingsbonus bør innføres. Bonusen på totalt 50 millioner svenske kroner per år, bør gå til læresteder der likestillingen enten er påfallende god, eller har hatt en tydelig forbedring.

Selv om likestillingsarbeidet ifølge delegasjonen må drives ut fra lokale forutsetninger og engasjement ved det enkelte lærestedet - noe som er særlig viktig på grunn av institusjonenes økte selvstendighet - så må staten ta aktivt ansvar for å støtte, stimulere og fremme dette arbeidet på institusjonsnivå. Et forslag er:

• Högskoleverkets oppdrag på likestillingsområdet bør tydeliggjøres. De bør følge opp, vurdere og stimulere til langsiktig arbeid for å styrke likestillingen i akademia. Informasjon, råd og støtte skal gis til utdanningsinstitusjoner som etterspør dette.

Delegasjonen fokuserer også på at utdanningsinstitusjonene bør arbeide bredere for å bryte kjønnstradisjonelle utdanningsvalg, og at rekruttering til institusjonene bør foregå i åpen konkurranse. Karriererådgivning bør innføres ved samtlige utdanningsinstitusjoner.