– Ledelse blir viktigere

– For Norges del kan hovedutfordringen bli å ha nasjonale instrumenter for likestilling, samtidig som institusjonene er autonome.

Det sa Linda Rustad fra Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen) under debatten med tittel ”More autonomy – less equality?” på 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education i Bergen. Kif-komiteen organiserte workshop med deltakere fra Tsjekkia, Sverige og Tyskland, i tillegg til Norge.

Med autonome utdanningsinstitusjoner menes at mer makt plasseres ved institusjonen og mindre hos sentrale myndigheter. Norske høyere utdanningsinstitusjoner har autonomi eller selvstyre når det kommer til økonomiske prioriteringer.

– Ikke skremmende

I Sverige er autonomireformen forholdsvis ny. Den har konsekvenser for hvordan universitetet skal organiseres, hvilke fag det skal undervises i og fordeling av økonomiske ressurser.

– Jeg er ikke redd for autonomi i seg selv, men det er likevel for tidlig å si hvordan denne reformen vil slå ut for likestillingen, mener Kerstin Alnebratt fra Nationella sekretariatet för genusforskning, Göteborgs universitet, og fortsetter:

– Vi har en sterk tradisjon for tiltak i Sverige, men også for diskusjoner. Når vi har kommet et skritt videre med likestilling, har det alltid vært etter en stor politisk diskusjon i samfunnet. Når autonomireformene gjør at det er opp til hver enkelt institusjon, er det nesten enda viktigere at vi diskuterer og argumenterer for mer likestilling. Og diskusjonen må være høylytt, sier Alnebratt.

God ledelse

Ifølge Alnebratt vil lederskap ha avgjørende betydning for hvorvidt mer autonomi kan bedre likestillingen. 

– Viktigheten av ledelse understrekes nå. Noen sier ’vi har fått til det og det ved vårt universitet, fordi vi har et veldig godt forhold til vår rektor’. Utfordringen er at det kan endres veldig fort, sier hun.

Linda Rustad er enig:

– Lederskap er viktig. Hvis institusjonene skal bli mer autonome, blir det enda viktigere med en sterk og solid ledelse.

– Vi trenger et nytt, lokalt engasjement – det kan være en positiv følge av autonomireformen, mener Alnebratt, og spør: Kanskje har nasjonale tiltak gjort folk late, ført til at man tar ikke ansvar lokalt?

– Ugjennomsiktig

Andre er mer urolige:

– Jeg er veldig bekymret for selvstyrets mørke side, nemlig ugjennomsiktigheten. Makten overlates til hver enkelt institusjons toppledelse, til rektorer og direktører, sier Lars Jalmert, professor emeritus ved Stockholms universitet.

Jalmert er opptatt av åpenhet rundt ansettelsesprosedyrer. Tidligere har det vært mulig å søke professoropprykk, noe som kan gå an ved noen svenske institusjoner i framtiden, men ikke alle. De andre vil kanskje ”invitere” eller ”kalle” professorer.

– Jeg tror alle institusjonene i Sverige ville ha autonomireformen, men igjen; den gir mye mer makt til toppledelsen. Og vi taper i gjennomsiktighet, mener han.

Norske Kunnskapsdepartementet (KD) vil øke universitetene og høgskolenes (UH-institusjonenes) autonomi. Til nå har KD hatt styringsdialog med sektoren årlig. Dette vil de endre til annethvert år.

– KD er kanskje ikke så klare i forventningene lenger, det er en bekymring for Kif-komiteen. Selv om KD fortsatt stiller krav om at institusjonene skal ha en handlingsplan for likestilling, ser vi en økt tendens til at KD ikke vil blande seg og mener det er opp til institusjonene selv hva de vil gjøre. For oss er det viktig å si til politikerne at de må opprettholde sitt fokus på likestilling. Det er bekymringsfullt hvis politikerne bare stoler på at universitetene gjør dette, sier Rustad.

Alnebratt støtter den norske bekymringen:

– Hvis politikerne bare lener seg tilbake fordi institusjonene er autonome, da er vi i fare.

– Det blir også vanskeligere å jobbe med likestilling fordi vi må gjøre det på flere nivåer: Vi trenger nye lokale initiativer, mener Alnebratt.

Rektors betydning

Angela Wroblewski, seniorforsker ved Institut für Höhere Studien i Wien, har forsket på de som har det lokale ansvaret ved høyere utdanningsinstitusjoner i Østerrike. Under workshopen Autonomy reforms in higher education and gender equality, fortalte hun om rektors rolle. Wroblewski intervjuet alle de 22 rektorene i landet, samtlige menn.

Fra 2004, med en ny organisasjonslov, ble det en dramatisk endring i universitetssektoren ved at universitetene ble autonome institusjoner.

– Østerrike har en forholdsvis liten universitetssektor med 22 universiteter, men i dag betyr det 22 universiteter med antakelig 22 forskjellige virkeligheter. Nå er det rektorer og universitetsledelse som er ansvarlige for å definere policyen ved egen institusjon, sier Wroblewski.

Wroblewski ville i sin studie se på hvilken rolle rektorene inntar, som hvordan rektor utvikler et miljø for en likestillingskultur ved universitetet. Hun intervjuet rektorat og likestillingsgrupper og analyserte strategidokumenter, og mener forholdene er til stede for at rektorene kan bli endringsagenter ved autonome universiteter.

– Jeg fant at de 22 rektorene inntar tre forskjellige roller, enten en aktiv, en støttende eller en passiv rolle i hvordan de jobbet med likestilling ved sitt universitet, forteller hun.

Første skritt mot endring

Den aktive rektoren fremmer likestilling og er villig til å sette i verk tiltak, også upopulære. Den støttende er ikke aktiv selv, men har likestillingseksperter med oppgaver i likestilling. Implementeringen ved disse universitetene avhenger av ekspertenes kompetanse og myndighet. Den tredje kategorien, den passive rektoren, ser ikke diskriminering som et problem ved universitetet og har bare overfladiske tiltakt uten effekt.

– Flesteparten av rektorene inntok mellomposisjonen; den støttende rollen. Men 4-5 av rektorene er blant de aktive, sier Wroblewski.

Under intervjuet sa en av de aktive rektorene:

Vi er opptatt av likestilling og kjent for å være det. Det er viktig fordi det betyr at vi anses for å være en god arbeidsgiver.

– Jeg mener at rektorer kan være det første skrittet for å sette likestilling på agendaen og forbedre likestillingen ved universitetene. Rektorene kan avdekke diskriminering, og en aktiv rektor kan bruke moderat kjønnskvotering som virkemiddel ved ansettelser, sier Wroblewski.

– Samtidig vil støtte fra nasjonale myndigheter hjelpe den aktive rektor, mener hun.

Også nasjonalt ansvar

I Norge er likestilling et nasjonalt ansvar: Vi har likestillingsloven og universitets- og høyskoleloven, oppfølging med årlige kontaktmøter mellom KD og UH-institusjonene. Og likestilling er en del av oppfølgingen.

– De norske UH-institusjonene får statlige midler, men har stor frihet over egne prioriteringer. Institusjonene har en uavhengig status og er forholdsvis autonome - som når det kommer til økonomiske prioriteringer – og KD har oppsyn med institusjonene. Det vil selvsagt variere ut fra hvem som har regjeringsansvar, men jeg vil si at uansett ses likestilling som et politisk ansvar, mener Rustad.

Flere steder i Sentral-Europa er situasjonen en annen. Utdanningsinstitusjonene er autonome, men politisk styring eller inngripen på nasjonalt nivå minner om tidligere tiders kommunistregimer, og får motbør.

– Før 1989 var det avgjørende spørsmålet for suksess eller ikke om du var medlem av kommunistpartiet i Tsjekkia. Hvis du ville publisere en artikkel, var du avhengig av godvilje derfra. Dette gjør at alle politiske reformer fra myndighetene møter motstand, forteller Marcela Linkova, forsker ved The Academy of Sciences i Tsjekkia.

– All form for politisk innblanding ses på med kritisk blikk, noe som har gjort det vanskelig for myndighetene å sette i gang reformer innenfor høyere utdanning, sier hun.

Nasjonal styring versus akademisk frihet

Linkova mener at utdanningsinstitusjonene ser all statlig inngripen som negativ.

– Man skiller ikke mellom akademisk og institusjonell frihet. All form for styring er vanskelig å diskutere med utdanningsinstitusjonene. De er blant annet kritiske til krav om karriereplaner og HR-arbeid, sier hun.

– Likestilling anses som enda et ideologisk, politisk press. Ofte kommer argumentet tilbake; ’du prøver å prakke på oss noe politisk, vi vil bare ha objektivitet’, forteller Linkova.

Rustad mener spørsmålet i Norge dreier seg om man kan ha nasjonale instrumenter for likestilling og samtidig ha autonome institusjoner. 

– Det er en utfordring, sier Rustad.

– Det andre spørsmålet, mellom akademisk frihet og institusjonell frihet, er en helt annen diskusjon. KD skal selvsagt ikke blande seg i den akademiske friheten, sier Rustad.