Kvinnelige professorer klippes vekk

Det er langt færre kvinner enn menn som oppnår professorstatus i Norge. Dette er tilstanden på tvers av fag og disipliner, og til tross for at rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner kan være svært høyt. Det viser NIFU-rapporten «Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning», som ble offentliggjort forrige uke. Hvorfor er det slik?

– I Norge er det forsket lite på årsakene til den skjeve kjønnsbalansen. I denne rapporten gjennomgår vi hva som finnes av internasjonal litteratur og relevant forskningsstatistikk på feltet. Det gir oss noen hypoteser om hvorfor det er sånn, sier stedfortredende forskningsleder og hovedansvarlig for rapporten, Agnete Vabø.

Internasjonalt perspektiv

– Ser vi på den relativt lave andelen kvinner blant norske professorer i internasjonal sammenheng blir den spesielle situasjonen i Norge særlig tydelig, sier Vabø.

Agnete Vabø vektlegger den egalitære stillingsstrukturen i Norge, eksemplifisert med at vi ikke har påfallende mange privilegier forbundet med å være professor i Norge.

– Dessuten har vi ordninger som professoropprykksordningen, en ordning som gjør at det relativt sett burde være enklere å få opp kvinneandelen her hjemme, og politisk har vi et markert fokus på likestillingspolitikk. Det vil si at både rammebetingelser for kvinner i velferdsstaten og arbeidsbetingelsene vi har peker i retning av større kjønnsbalanse blant professorer. Ulikhetene er derfor påfallende, sier Vabø.

NIFU-rapporten baserer seg blant annet på AFIs (Arbeidsforskningsinstituttet) tidsbrukundersøkelse blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren, utført av forskningsleder Cathrine Egeland, sammen med Ann Cecilie Bergene. Her fant man også at norske, kvinnelige akademikere skilte seg ut internasjonalt.

– Norske, kvinnelige akademikere føder for eksempel flere barn enn akademikerkvinner i andre land. Vi ser også at kvinnelige akademikere langt oftere enn menn er gift med partnere som har lange arbeidsuker. Dette mønsteret blir enda tydeligere når det er barn med i bildet, forteller Egeland.

Menn har mer sammenhengende tid

Kjønnsforskjellene blir særlig tydelige når det gjelder tidsbruk og karriere.

– Tidsbrukundersøkelsen viser at menn i større grad enn kvinner bruker tid utenfor arbeidstiden til å skrive artikler og å posisjonere seg. Ubalansen i akademias kjønnssammensetning kan altså også henge sammen med ubalanse i forholdet mellom arbeid og familie. Denne ubalansen preger kvinners arbeidsdag mer enn menns, fordi kvinner oftere må få gjort det de skal innenfor arbeidstiden – noe som ikke alltid lar seg gjøre, sier Egeland.

Det betyr at menn har andre, og dermed kanskje bedre, betingelser for å oppnå sammenhengende tid til forskning. Det samme gjelder ikke for kvinner.

– Vi har også data som viser at kvinner i forskningen er mer aktive i arbeid knyttet til administrasjon og undervisning. Det vil si at vi finner flest kvinner i det vi kaller forvaltningshierarkiet, framfor det vitenskapelige hierarkiet, forklarer Vabø.

Systemer som skaper ulikhet

– Hvorfor er det en slik arbeidsdeling?

– I Tidsbrukundersøkelsen ser vi at kvinner har større utfordringer enn menn med å etablere og konsolidere en karriere innenfor forskning. Kvinner har en tendens til å havne i et dead-end spor, blant annet fordi incentiv- og forskningsfinansieringssystemet favoriserer forskere som har tid til å publisere mye og til å skrive søknader, forklarer Egeland.

– Ulikhetene kan også handle om institusjonaliserte forskningspolitiske prioriteringer som går i menns favør. I Norge ser vi en klar tendens til at tradisjonelt mannsdominerte fag som innovasjon og teknologi og lignende prioriteres høyt. På den andre siden finner vi de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene, som tradisjonelt har vært viktige for kvinner. Disse bygges ned, poengterer Vabø.

Intern rekruttering

– En annen forklaringshypotese til ubalansen er at deler av det norske forskningssystemet er preget av intern rekruttering. Særlig har SV- og HF-fag mye intern rekruttering. Det vil si at de inviterer kandidater fra egne institusjoner til å søke på stillinger, og driver også en aktiv rekruttering allerede tidlig i studieløpet. Noen studenter blir sett, de får støtte og oppmuntring, og dermed også et bedre grunnlag til å få en vitenskapelig stilling forteller Vabø.

– Denne rekrutteringen skjer uformelt, men vi har statistikk over hvor mange av de ansatte som er utdannet ved den institusjonen hvor de er ansatt, sier seniorrådgiver og ansvarlig for å fremskaffe og bearbeide statistikken i rapporten, Hebe Gunnes.

Mindre internasjonaliserte kvinner

– I et lite land som Norge legges det stor vekt på internasjonalisering i forskningen. Vi må være internasjonalt aktive for å ha hevd i andre land. Her viser statistikkene at kvinner ikke er like aktive som menn på den internasjonale arena, sier Vabø, men understreker samtidig at dette ikke er utforsket godt nok ennå.

– Her handler det både om formelle og uformelle nettverk, som det er viktig å være en del av, sier Vabø.

– Er det en egen mannskultur?

– Nei, det blir altfor enkelt å bruke slike begreper. Til det er akademia et altfor sammensatt felt, sier Vabø, og understreker at det er et stort behov for mer forskning.

Ønsker endringer

Forskerne mener endringer i hvordan man vekter ulike typer arbeid må til.

– Vi mener at det er på tide å revurdere hele incentivsystemet i forskningsfinansieringen. Det bør i mindre grad ha publisering som omdreiningspunkt. For eksempel kunne man i høyere grad vektlegge undervisning og utdanning som karrierefremmende aktivitet for å kunne bli professor både ved høgskoler og universiteter, foreslår Egeland.

De ser også behovet for endringer i de norske søknadsrutinene.

– Det bør kanskje vurderes om Norges forskningsråd kunne utvikle en modell for de som søker om forskningsfinansiering som har en lavere tidsmessig pris. For eksempel kunne Forskningsrådets programmer først hatt en prekvalifiseringsrunde, hvor bare de med de mest interessante prosjektene inviteres til å være med i neste søknadsrunde ved store utlysninger. Dette vil også komme menn til gode, understreker Egeland.

Mer forskning

Det er også et stort behov for mer forskning på feltet.

– Tidsbruksundersøkelsen kan forklare en del, men det er ikke gjort studier der vi har snakket med kvinner. Og da tenker jeg ikke minst på dem som etter avlagt doktorgrad velger vekk forskningen til fordel for andre karrierer. Riktignok har det vært gjennomført noen mindre utredninger, men problemet er at disse dataene ikke er samlet og dermed ikke utgjør systematisk forskning, sier Vabø.

– Også statistikkgrunnlaget for å dokumentere kvinner og menns karriereløp i instituttsektoren og næringslivet er mangelfullt, legger Gunnes til.

– Hva slags forskning trenger vi for å få tilstrekkelig kunnskap om dette feltet?

– Vi trenger mer forskning på instituttsektoren, og på kjønn og ledelse. Vi trenger også systematisk forskning på menn og kvinners karrierebaner for å finne årsakene til at kvinneandelen blant både professorer og professor II er så mye lavere blant kvinner. Det vi er mest opptatt av er å få satt i gang kvalitative og differensierte dybdestudier. Feltet domineres i stor grad av generelle trosforestillinger om glasstak, lekkasje, pipe line og så videre. Disse begrepene er altfor generelle. De kan ikke forklare særtrekk og forskjeller i de ulike fagene, ei heller de ulike rekrutteringsbanene, fastslår Vabø. 

– Det vil også være svært interessant å få komparative og forskningspolitiske prosjekter, som undersøker politiske konsekvenser av forskningspolitikken. For eksempel for å få svar på om finansieringssystemet for forskningen går i kvinners disfavør, og om tellekantsystemet reproduserer ulikheter, avslutter Vabø.

Saken ble først publisert hos Forskningsrådet.