Krangel om likestilling i instituttsektoren

Det er dyp splittelse i instituttsektoren om hvor mye - og hvordan - man skal rapportere om likestilling. I kjernen av konflikten står den såkalte aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP). I 2009 og 2010 fastslo Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) at flere institutter hadde brutt likestillingslovens rapporteringsplikt. Én av disse var Norsk Regnesentral (NR).

NR-direktør Lars Holden mener likevel sektoren ikke har noe likestillingsproblem og spiller heller ballen tilbake til LDO, som han mener stiller meningsløst strenge krav til rapportering.

– Kampen med å få store mengder data inn i årsberetningen er veldig forfeilet, sier Holden.

- Destruktiv rapportering

I loven er ARP formulert som den plikt arbeidsgiver har til å føre statistikk og rapportere om likestillingsarbeidet. LDO mener redegjørelsesplikten er avgjørende for å kunne evaluere og finne treffsikre tiltak i likestillingsarbeidet. Tilsvarende signaler har kommet fra Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen). Også der mener man det er avgjørende at både instituttene, høyskolene og universitetene rapporterer grundig om likestillingssituasjonen på ulike stillingsnivå og i ulike avdelinger.

– Vi må finne ut hva slags statistikk vi har, og hvor skoen trykker, sier Elisabet Ljunggren, seniorforsker ved Nordlandsforskning og medlem av Kif-komiteen.

Men Holden mener kravene som stilles fra Kif-komiteen og LDO er altfor strenge.

– Likestillings- og diskrimineringsombudet er ikke klare på hva de krever. Om man skal fylle den rapporteringen som LDO etterspør, vil det fylle 600 sider for Universitetet i Oslo. Det viser hvor omfattende rapporteringen er, sier han.

Han mener en streng håndheving av ARP vil kunne bryte mot personvernet og fungere mot sin hensikt.

– Det vil kreve årsverk å lage slike rapporter som LDO krever, og ingen vil lese det. Det vil være destruktivt. Det vil latterliggjøre hele problemstillingen, sier Holden.

Spesielt irritert er han over kravet om å fylle årsrapportene med likestillingsstatistikk.

– En kamp for å få noe utfyllende informasjon i årsberetningen er en død kamp, fordi årsrapporten skal dekke alle sider av bedriften. Da er likestilling bare en liten del, sier han.

Han mener rapporteringsplikten på likestilling bør kunne sammenliknes med det som kreves for miljøforurensning.

– Det typiske er at man skriver at bedriften ikke forurenser det ytre miljø, ikke noe mer, sier Holden. Han ser liten grunn til at likestillingsarbeidet skal vies spesielt mye større oppmerksomhet.

– Man må komme fram til andre rutiner for rapportering og bli enige om hva man må måle, sier han.

Universitetene og høyskolene får veiledning

Hva som skal måles har også vært en diskusjon i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). Derfor har Universitets- og høgskolerådet (UHR) nå utarbeidet en egen veileder om hvordan UH-sektoren bør rapportere.

– Dette kan bli en ressurs, et dokument som gjør det enklere å rapportere for institusjonene, fortalte seniorrådgiver i UHR, Sigrid Tollefsen til Ressursbanken denne uka.

Men rapporten som nå er lagt fram, gir utelukkende råd til UH-sektoren, ikke instituttsektoren. Elisabeth Ljunggren som har sittet som observatør for instituttsektoren i gruppen som har utarbeidet rapporten, mener instituttsektoren bør vurdere å lage noe tilsvarende. Det er Lars Holden uenig i.

– Jeg syns instituttsektoren jobber godt med likestilling. Hvis man ser på ledelse på institutter og tar hensyn til størrelsen på dem, så er kvinner kraftig overrepresentert, sier han. Han sier han derfor ikke syns en slik rapport er viktig å prioritere.

Ljunggren vil denne uken legge fram sine erfaringer som observatør i UH-sektorens ARP-gruppe for Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA).

– Så blir det opp til FFA å vurdere om instituttsektoren behøver noe tilsvarende, sier hun.

– På vegne av meg selv kan jeg si at likestilling er et arbeid man må gjøre noe med i instituttsektoren, sier hun.

Hun peker blant annet på den lave kvinneandelen på toppstillingsnivå.

– Vi har vært alt for lite bevisst på hva som må til for å øke kvinneandelen i de høyeste stillingene. Det er veldig mange kvinner som er forsker 2. Så potensialet for å øke kvinneandelen på forsker 1-nivå er absolutt til stede, sier Ljunggren.

Tar oppgjør med tall

Det er data fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) som viser at det er stor ubalanse mellom kjønnene på toppstillingsnivå både i instituttsektoren og UH-sektoren. Datamaterialet som er presentert i Forskningsrådets indikatorrapport (Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer), viser at kvinnerepresentasjonen på doktorgradsnivå er omtrent 50 prosent, mot 20 prosent på forsker-1/ professornivå.

Men Lars Holden mener det blir feil å påstå at disse forskjellene representerer noe likestillingsproblem.

– En helt vanlig feil som gjøres er at man sammenlikner disse to gruppene direkte. Men årsaken til at kjønnsbalansen er en annen for forsker 1 enn den er på doktorgradsnivå skyldes aldersforskjeller. På forsker 1- nivå er man typisk i 40-årene, mens man på doktorgradsnivå er i 20-årene, og da må man ta utgangspunkt i kjønnsbalansen i utdannelsen 20 år tidligere, sier han.

– Så du mener dette vil jevne seg ut av seg selv om 20 år? 

– Ja, og det finnes ingen virkemidler som kan gjøre det raskere, mener Holden.

– Jeg er tilhenger av at man skal likebehandle hver enkelt ansatt og da er hvor mange som utdannes innen et bestemt fagområde, og alderssammensetningen som er viktigst for kjønnsbalansen, sier han.

Vi må ta grep

Ljunggren er uenig. Hun tror ikke balansen mellom kjønnene på toppstillingsnivå vil utjevnes av seg selv.

– Jeg tror man kan få fortgang i de prosessene. Det er ikke nødvendigvis så store grep som må til, men man må være bevisst, sier hun. 

Ljunggren sier det er forskjell på instituttsektoren og UH-sektoren, blant annet er instituttene mer heterogene institusjoner. Hun mener det likevel foregår ubevisste prosesser med utilsiktede resultat for likestillingen.

– For instituttene er det fordel å ha forskere på øverste nivå. Kanskje ser man ikke potensialet som finnes, sier Ljunggren, og bruker sitt eget institutt som eksempel.

– Jeg er på et institutt der det er ganske god fordeling i fagstaben. Men selv her kunne vi gått grundigere igjennom rutinene og vurdert hvordan vi jobber med opprykk og den type ting, sier hun.

Hun opplyser at hun er eneste kvinne på forsker 1-nivå på sitt institutt.

– Hva mener du i så tilfelle man bør gjøre for å bedre likestillingen på øverste stillingsnivå?

- Vi kan lære av eksempelvis Universitetet i Tromsø, som vant likestillingsprisen i 2011. De hadde satt i verk en rekke tiltak for å få flere kvinner til å søke opprykk, sier Ljunggren.

Universitetet fikk heder for blant annet å ha nedsatt egne komiteer som leter opp aktuelle kandidater til toppstillingene.

– Tilsvarende tiltak kan vi sette i gang også i instituttsektoren, sier Ljunggren.

– Mange mener likevel er at det vanskelig å framskaffe likestillingsstatistikk for instituttsektoren. Forskningsrådet sier eksempelvis at det er så mange stillingskategorier i sektoren at det knapt er mulig. Hva tenker du om det?

– Jeg har hørt det samme, men jeg vet ikke helt om jeg forstår det. Det jeg kjenner til av stillingskategorier er forsker 1, 2, og 3. I tillegg har man forskerassistenter og noen flere kategorier, men det kan ikke være umulig å lage statistikk på det, mener Ljunggren.

Lars Holden sier han ikke vil motsette seg at det kommer bedre statistikk på kjønnsbalansen i sektoren.

– Nei, jeg ser ikke noe problem i at det lages statistikk på det, sier han.

– Men da vil jeg ikke at man skal misbruke den statistikken, avslutter Holden.