Krafttak for kvinnene

− Etter EU-dommen i 2003, hvor øremerking av stillinger til kvinner ble vurdert som lovstridig, har vi vært litt forsiktige med nye tiltak for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning. Nå ønsker vi at Norge skal komme mer frampå, sier seniorrådgiver Lise Christensen i Forskningsrådet.

Hun har vært én av drivkreftene bak forslaget om en kraftig innsats for å bedre kjønnsbalansen i forskningssektoren, med et særlig fokus på rekrutteringen av kvinner til toppstillinger og forskningsledelse. Forslaget ble vedtatt i Hovedstyret i dag.

− Vi ser for oss en satsing over 7 år – fra 2012 til 2018 – med et oppstartsbudsjett på 25 millioner kroner første år, sier Christensen.

Tredelt satsing

Foreløpig tenker Forskningsrådet seg en tredelt tilnærming til utfordringen med å rekruttere flere kvinner.

1.) Den første går ut på en stipendordning for å fremme merittering av kvinnelige forskere etter postdoktorat. Stipendordningen kan også bidra til å fremme mobilitet mellom akademia og næringsliv, nasjonalt og internasjonalt.

2.) Den andre tilnærmingen dreier seg om å øke kvinneandelen i forskningsledelse, i tillegg til å styrke kompetansen på god likestillingsledelse blant alle forskningsledere, uavhengig av kjønn.

3.) For det tredje vil Forskningsrådet øke kunnskapen om hvilke mekanismer som fører til at kvinner blir borte på veien mot toppstillinger. Da skal også ufordringen med midlertidige stillinger legges under lupen og kjønnskomponenten i denne utfordringen undersøkes. Kunnskapsøkningen skal blant annet skje gjennom forskerprosjekter, seminarvirksomhet og nettverksbygging.

Varierende utfordringer

− Selv om problemet med skjev kjønnsbalanse strekker seg på tvers av fag og disipliner, tror vi at de konkrete utfordringene kan variere fra én del av forskningsverdenen til en annen. Derfor er det også viktig at vi har ulike tilnærminger til problemet, sier Christensen.

− I noen fagområder er det få kvinner både blant stipendiater og professorer. Da kan det være riktig med stipendordninger for å fremme meritteringen av kvinnelige forskere. I andre fagområder, der kjønnsbalansen er bra på lavere nivåer, men hvor det er veldig mannstungt på toppen, er det kanskje viktigere med en innsats rettet mot forskningskulturen og ledelseskulturen.

I tillegg til å øke andelen kvinner blant forskningslederne mener Christensen at det trengs en kompetanseheving blant lederne i forskningssektoren.

− Undersøkelser viser at kvinnelige forskere føler seg mindre verdsatt og inkludert i faglige fellesskap enn sine mannlige kolleger. Dette er en opplagt ledelsesutfordring, sier Christensen.

Starter med kunnskapsprosjekt

Det neste året er satt av til et kunnskapsprosjekt for å utvikle og konkretisere selve utformingen av satsingen. Lise Christensen leder prosjektgruppa som skal jobbe fra november i år til november neste år.

− I løpet av dette året vil vi spisse satsingen slik at den blir mest mulig effektiv. Det skal skje i samarbeid med interesserte departementer, ulike fagmiljøer, forskere og andre relevante ressurspersoner. I tillegg vil vi bestille eksterne utredninger, forteller Christensen.

− Alle er enige om at vi trenger flere kvinner i forskningssektoren. Samtidig er det viktig at vi utformer tiltak hvor vi ikke risikerer en ny klagesak. Utformingen er ikke helt i mål, men det skal vi få til, sier hun bestemt.

Trenger en motor

Christensen mener det er nødvendig med et betydelig beløp til satsingen.

− Hvis vi først skal ha en stipendordning, må den være av et visst volum. Ellers er det liten vits. Det er ofte relativt små beløp som går til satsinger på likestilling. Et unntak er VINNMER-prosjektet i Sverige. De satser stort, og har gode stipendordninger innenfor de fagfeltene de skal dekke. Vi har latt oss inspirere av VINNMERs ordning med individuelle stipender, selv om vi ikke har tenkt til å lage en blåkopi. For eksempel tenker vi at det kan være aktuelt med forskjellige typer stipender av ulike størrelser.

− En annen ting som er inspirerende med VINNMER, er at de har klart å få EU-finansiering. Det synes jeg vi også bør prøve å få til, sier Christensen.

Satsingen på rekruttering av kvinner skal dessuten fungere som inspirasjonskilde og motor for at kjønnsperspektivet blir bedre ivaretatt i de andre virkemidlene og programmene til Forskningsrådet.

− Vi deler ut i underkant av 7 milliarder kroner hvert år. Da er det er viktig at kjønnsperspektivet er tydelig når vi utformer programmer og aktiviteter. For å få til dette bedre enn vi gjør i dag, tror jeg det er nødvendig med en ordentlig motor, og en slik motor får vi gjennom den nye satsingen.

Ledd i en bredere satsing

Jesper W. Simonsen er avdelingsdirektør i Forskningsrådet og medlem av Komité for kjønnsbalanse i forskning. Han har også vært en drivkraft bak satsingen og er opptatt av at dette må være en del av et bredere arbeid i Forskningsrådet for å styrke kvinneandelen i forskning.

– Vi er nødt til å få ting til å skje i hele virksomheten. Mye kan gjøres både når det gjelder behandling av søknader og hva en foretar seg i de ulike programmene, påpeker han.

– Vi har akkurat hatt en gjennomgang av hvordan vi vurderer søknader. Nå skal det tas hensyn til om ledelsen av prosjektene fremmer kvinner i toppstillinger og om prosjektgruppa er noenlunde jevnt sammensatt med tanke på kjønn. Dessuten er det mange tiltak som kan settes i gang i de ulike programmene våre for å fremme kvinner i toppledelse.

Simonsen kan fortelle at andelen kvinner i toppstillinger i prosjektene som Forskningsrådet støtter, ligger under landsgjennomsnittet. Det ønsker han å gjøre noe med.

Institusjonene må også ta tak

– Selv om det er mye Forskningsrådet kan gjøre for å bedre kjønnsbalansen i forskning, er det også en god del som må tas tak i av forskningsinstitusjonene. Det ser jeg gjennom arbeidet i Kif-komiteen, sier Simonsen.

Han forklarer at frafallet av kvinner i forskningssektoren ikke bare skyldes direkte hindringer, men også bevisst bortvalg.

– Institusjonene framstår ikke alltid som attraktive arbeidsplasser, og det er et alvorlig problem. For å sikre god kvalitet og dyktige medarbeidere må de oppfattes som attraktive, ellers risikerer institusjonene at de går glipp av gode forskere, spesielt kvinner. Dette krever god ledelse, sier Simonsen.