Kronikk: Kjønn og kvalitet i forskning?

Kjønn spiller liten rolle i forskningsmeldingen Viljen til viten. Likestilling er nevnt som et mål, men det er sparsomt med forslag om hvordan økt rekruttering av kvinner skal stimuleres. Forskningsmeldingen fokuserer på kvalitet i vitenskapelig produksjon. Det er i forhold til dette sektoren i økende grad skal måles bl.a. gjennom et nytt finansieringssystem knyttet til forskningsresultater. I forhold til dette blir likestilling ikke en sentral problemstilling. Noe den bør bli når forskningsmeldingen skal iverksettes gjennom praktisk politikk

Dette er en alvorlig mangel ved forskningsmeldingen, siden kvinner i forskning dreier seg om mer enn formell likestilling. Det har å gjøre med innovasjon i forskningen og ikke minst forskningsinsitusjonenes ansvar for demokrati i samfunnet.

Likestilling som fortsatt utfordring

Hvordan står det til med likestilling i universitets og høyskolesektoren? Det har skjedd forbedringer innen noen fag, men som meldingen viser er frafallet av kvinner fra masternivå til professornivå dobbelt så stort som frafallet av menn. Bare 16 % av professorene er kvinner. Erfaringen viser at utfordringene er sammensatte. De varierer mellom fag, institutter og fakulteter og mellom ulike forskningsinstitusjoner. Anbefalingene som Norges forskningsrådet i 2002 kom med, og som var bakgrunn for at Utdannings- og forskningsdepartementet opprettet komiteen ”Kvinner i forskning – komité for integreringstiltak,” understreker at målet om økt rekruttering av kvinner bare kan oppnås gjennom å knytte likestilling opp til det institusjonene anser som sin kjernevirksomhet. I lys av forskningsmedlingen blir det særlig forskningsmessig innovasjon og kvalitet. Hva kan likestilling bety her?

Faglig nyskaping og human kapital

I dagens samfunn blir det stadig viktigere å rekruttere bredt til forskning. Vi lever i dag i et kunnskapssamfunn med økt internasjonal konkurranse om de beste ideene. Til å bidra i denne konkurransen trenger vi mennesker med ulik erfaringsbakgrunn for å skape debatt og for slik å skape kvalitet.

Markedsstyrt innovasjon og forskning har identifisert denne utfordringen for lengst. På en konferanse fortalte strategidirektøren for Siemens at de satset målrettet på å rekruttere kvinner, men også personer fra ulike verdensdeler til forskning. Begrunnelsen var at morgendagens produkter ikke alene kan skapes av 60 år gamle menn med tysk opprinnelse og med blikk for sin generasjons erfaringer i et tysk marked. Utfordringen for Siemens var å sikre en bredest mulig forskerstab, ved å rekruttere folk som også har erfaringer fra verden utenfor forskerlaboratoriene i Tyskland. Dette representerte, i følge direktøren, en mulighet for økt kreativitet, og et bredere nedslagsfelt i en global konkurranse.

Erfaringene fra Siemens tyder på at markedsstyrte organisasjoner har sett det som viktig å iverksette likestillingspolitiske tiltak for å styrke sin konkurransekraft. Hvilke grep tar forskningsmeldingen for å sikre denne kobling mellom forskning og samfunn med utgangspunkt i den personalpolitikk som universiteter og høyskoler bedriver? Jeg har ikke funnet noen slike grep.

Innovasjon og demokrati

Det pågår en viktig debatt om universitetene og høyskolenes plass i samfunnet. Kritikken er bl.a. blitt rettet mot ny finansieringsmodell som har et markedsøkonomisk tilsnitt. Men forskningsinstitusjonenes utvikling av kunnskap kan ikke bare ta utgangspunkt i et marked fordi de også har et ansvar for å ivareta et demokrati.

Særlig har Universitets- og høyskolesektoren et ansvar både til å formidle og skape kunnskap for det brede lag av befolkningen. Og det er ikke uten demokratisk betydning hvilke grupper av befolkningen som får anledning til å råde over viljen og muligheten til å skape kunnskap. Ny vitenskapelig erkjennelse oppstår også gjennom det forskersamfunnet ser av kunnskapsmessige utfordring og er tett knyttet til en samfunnsmessige utvikling: teknologisk, politisk og sosialt. Det eksisterer derfor også i forskningen interesser som bestemte grupper er særlig opptatt av og det finnes maktkamper i forskningen. Hvordan sikrer vi at ikke bare bestemte gruppers interesser blir ivaretatt i forskningen?

Regjeringen har på et annet område satt strenge krav til privat sektor for å øke andelen kvinner i allmennaksjeselskaper. På den bakgrunn er det overraskende at regjeringen ikke gir mer direkte signaler til forskningsmiljøene. Forskningsmeldingen gir signaler om å styrke forskningsledelsen ved universiteter og høyskoler, men uten å fokusere hvilke konsekvenser dette kan få for rekruttering av kvinner til topp-posisjoner i akademia. Et resultat kan bli det vi nå opplever knyttet til tiltak som særlig er beregnet på å øke kvaliteten i forskningen: Sentre for fremragende forskning (SFF) og Yngre fremragende forskere (YFF). Erfaringen med disse tiltakene, som forvaltes av Norges forskningsråd, er at de ledes av menn – og det er menn som i første rekke tildeles midler. Det kritiske ved en slik utvikling er at vi heller ikke her kan leve med at offentlige institusjoner ikke reflekterer de verdier og mål samfunnet bygger på. Dette handler også om hvilken troverdighet og legitimitet vi vil at kunnskapsinstitusjonene skal ha i vårt samfunn.

Praktisk politikk

Å rekruttere bredt i stedet for smalt, kan stimulere til langt flere interessante debatter og bidra til å skyve forskningsfronten videre. Vi har i dag ikke bare en skjevhet i forskerbefolkningen knyttet til kjønn, men også knyttet til klasse og etnisitet. Hvis forskningens viktigste åre til ny innsikt og erkjennelse bl.a. går gjennom fagkritikk står vi ovenfor både et demokratisk, legitimitets- og et kunnskapsmessig problem, ved vår rekruttering av forskere. Jevnere kjønnsbalanse er avgjørende både for institusjonenes faglig utvikling og deres legitimitet. Derfor bør konkrete likestillingstiltak følges med økonomiske incitamenter. Dette kan gjøres gjennom å koble institusjonenes inntekter til deres vilje til likestilling.