Kjønn i fysikkens verden

Kjønnsperspektiver på fysikkfaget og kvinners rolle i fysikk sto på programmet da fysikere og kjønnsforskere møttes i Uppsala tidligere denne måneden.  Konferansen Crossing Perspectives on Gender and Physics samlet over 80 deltakere fra hele Europa og hadde som mål om å legge til rette for dialog og utveksling av kunnskap mellom forskere med ulik bakgrunn. 

Men arrangørene bød også på rene faglige foredrag om blant annet partikkelfysikk og kjernefysikk, samt omvisninger i laboratoriene.

– Det er bra for kjønnsforskere å høre enkelte fysikkforedrag også, sier Pia Thörngren, docent i kjernefysikk og forsker ved GenNa, et program for fremragende forskning ved Uppsala universitet. På den måten kan de bli mer kjent med våre arbeidsomgivelser, og hvordan vår hverdag ser ut. Det er av interesse for dem som forsker direkte på kvinner og fysikk, og viktig også for andre kjønnsforskere som er interessert i feltet.

Få kvinner

Fysikk er et av fagene der andelen kvinnelige forskere er aller lavest. Og det er særlig i toppstillingene at kvinneandelen er lav. Ifølge She Figures er trettitre prosent av doktorgradsstipendiatene i EU kvinner, og ni prosent av professorene. I 2005 var fem prosent av førsteamanuensene i fysikk i Norge kvinner, mens kvinneandelen blant professorer lå på ti prosent.

På konferansen var mangelen på kvinner innen høyere stillinger i fysikk et av hovedtemaene.

– Situasjonen for kvinnelige fysikere er statisk, og har vært det en god stund nå, sier Thörngren. – Vi begynner å bli ganske utålmodige. Men det handler ikke bare om antallet kvinner innen fysikk, men også om å forstå hvordan kvinnelige fysikere har det og mekanismene bak den skeive kjønnsfordelingen.

Historiske kvinner

”Anomalien med en kvinne i fysikk” (The anomaly of a woman in physics) var et av hovedtemaene på konferansen, og emnet ble belyst både historisk og med fokus på situasjonen i dag.

Maria Rentetzi, fra det Nasjonale tekniske universitetet i Athen, var en av dem som snakket om dette i et historisk perspektiv. Ett av hennes poeng var at mangelen på kvinner ikke alltid har vært like påfallende. Under en periode på begynnelsen av 1900-tallet hadde flere kvinner fremtredende posisjoner innenfor den europeiske fysikken. Ved Institutt for radiumforskning i Wien utgjorde kvinner en tredjedel av forskerne på 1920- og 30-tallet, fortalte Rentetzi.

– Kvinner hadde samme tilgang til teknisk utstyr og resurser som mennene, og publiserte sin forskning i anerkjente tidsskrifter. Men rundt 2. verdenskrig skjedde det noe. Fysikkforskningen ble i stor grad flyttet til USA, og kvinnene mistet sine posisjoner. Nå ble svære tekniske apparater sentrale i forskningen, gruppesamarbeid ble viktigere og kvinnenes innsats redusert til rutineoppgaver.

– Også kvinner som allerede var etablert innefor fysikkvitenskapen hadde vanskelig for å opprettholde sine posisjoner, og ble assistenter for de mannlige fysikerne snarere enn selvstendige forskere.

Kjønnet kunnskapsproduksjon?

Pia Thörngren påpeker at selv om mangelen på kvinner innenfor fysikk er et viktig tema, så er det også sentralt å anlegge kjønnede perspektiver på andre sider av fysikkfaget, for eksempel kunnskapsproduksjonen i seg selv. Dette var også ett hovedtema på konferansen.

Kristina Rolin, fra Finlands Akademi, snakket om kjønn og kunnskapsteoretisk ansvarlighet innen fysikk. Hun var spesielt interessert i hvorfor kjønn burde spille en rolle for forskere innen naturvitenskapene. Hva kan de vinne på å tenke kjønn og likestilling?

– For å skape god forskning er utfordringer nødvendige, forklarte hun. Forskjellige synspunkter er viktige fordi de øker sannsynligheten for at påstander undersøkes kritisk før de aksepteres. Uuttalte idealer om maskulinitet blir et problem i så måte at det undergraver mangfoldet av forskerstiler.

– Kunnskapsteoretisk ansvarlighet krever at alle forskere blir respektert som likeverdige medlemmer av fellesskapet. Først da tas utfordringene på alvor og kan bidra til bedre kunnskapsproduksjon.

Dette er noe Pia Thörngren er helt enig i:

– Opprettholdelsen av status quo blir ofte motivert med at utvalgsprosessene er vitenskapelig objektive. I neste åndedrett sies det at 'forskere er jo bare mennesker'. Jeg er overbevist om at et arbeidsklima som kjennetegnes av respekt for alle som deltar i det vitenskapelige prosjektet fører til en mer dynamisk forskning.