– Ikke nok med enkelttiltak

– Norges idrettshøgskole er et glitrende eksempel på hvordan likestillingsarbeidet bør drives. Siden oppstarten i 1968 har høgskolen jobbet systematisk for kjønnsbalanse blant studenter og ansatte.  Rektor leder likestillingsutvalget, som jobber ut fra klare og konkrete måltall. De har gode rutiner for rapportering til styret i forhold til handlingsplanen for likestilling, sier Linda Rustad.

Det gjør at ledelsen vet hva som er hovedutfordringene på likestillingsområdet. Da kan de også jobbe mer planmessig, mener hun.

– I tillegg har Idrettshøgskolen vært flink til å se en sammenheng mellom kjønnsperspektiver i forskning og rekruttering av kvinner. De har nå en høy andel kvinnelige professorer og en sterk kjønnsforskningskompetanse på sitt fagfelt.

Norges idrettshøgskole fikk Kunnskapsdepartementets likestillingspris i 2009. Prisen går til en institusjon innen forskningssektoren som har arbeidet aktivt, målrettet og planmessig med likestilling, og gjort mye for å øke andelen kvinner i vitenskapelige stillinger.

– Institusjonene trenger en ledelse som etterspør resultater, i tillegg til dem som gjør selve jobben. En god intern organisering er nødvendig for en vellykket implementering av likestillingsarbeidet, sier Rustad.

Aktør på alle nivåer

Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif) er nedsatt av Kunnskapsdepartementet i Norge og skal støtte opp om likestillingsarbeidet i forskningssektoren. Komiteens mandat er å bidra til å mainstreame temaet og øke kunnskapen om hva likestilling betyr.

– Vi jobber på tre ulike nivåer: Opp mot nasjonale strategier og nasjonale aktører, opp mot ledelsen på enkeltinstitusjoner og opp mot dem som har ansvar for likestillingsarbeidet ved institusjonene. For eksempel ser vi om rektorene tar til seg regjeringens anbefalinger, og om de faktisk gjør det de sier i handlingsplanene sine. Vi lager også møteplasser som bringer nivåene sammen, blant annet i form av seminarer, konferanser og nettverk, sier Rustad.

Ønsket om å nå aktører på ulike nivåer er tydelig i komiteens arbeid. Siden 2005 har den drevet dette nettstedet (Ressursbank for likestilling i forskning). Her er det praktikerne på feltet som står i sentrum.

Men Kif har også hatt tiltak rettet direkte mot kvinnelige forskere.  Våren 2009 fordelte komiteen 600 000 kroner i støtte til nettverk og nettverksaktiviteter for kvinnelige forskere over hele landet. Av i alt 58 søkere fikk 15 ulike nettverk støtte. Rapporteringen viser at tiltaket var svært vellykket. I tillegg har den kommet med innspill til Regjeringens nasjonale tiltak og strategier for forskning og vært en pådriver for å få Norges forskningsråd til å arbeide mer med likestilling. Dette har gitt resultater, samtlige aktører jobber nå mer systematisk med likestilling.

Et kunnskapsfelt

Vi må huske at likestillingsarbeid er et eget kunnskapsområde, mener Linda Rustad.

– Her er det to ting det er viktig å ta med seg. For det første har vi klart å opparbeide oss god statistikk, men vi mangler fortsatt kunnskap om den akademiske kulturen og om akademia som organisasjon. Her trenger vi flere studier. For det andre er situasjonen på området relativt lik mange steder. Kunnskap fra andre land er dermed relevant for oss i Norge. Det er viktig at lederne på de ulike institusjonene får tilgang til kunnskapen som finns, og at de drar nytte av erfaringer fra andre land.

– Institusjonene må sørge for at likestillingsarbeidet blir kunnskapsbasert, understreker hun.

– Ved å styrke kvalifikasjonene i egen organisasjon blir de mer treffsikre i likestillingsarbeidet og de klarer i større grad å styre unna kjønnsstereotypiene som i mange sammenhenger virker hemmende på likestillingen.

Rustad etterlyser også en sterkere kobling mellom kvalitet og likestilling.

– Selv om det gjøres en god del for å bedre kjønnsbalansen i forskningssektoren, er det fortsatt vanskelig å få likestillingsperspektiver gjennomgående integrert i nasjonale strategier, forskningsprogrammer og finansieringssystemer. I stedet blir likestilling fort et vedheng. Det tror jeg henger sammen med at man ennå ikke tenker på likestilling som viktig for kvaliteten på forskningen, sier hun.

– Når vi vet at kvinner kan vise til svært gode resultater både som studenter og forskerrekrutter og at de i tillegg er mange, er det svært alvorlig for rekrutteringen ved institusjonene hvis de ikke klarer å fange opp denne kvaliteten. Kvalitet i forskning handler ikke bare om å rekruttere talentene, men også om nyskaping og kreativitet – da er heterogen rekruttering et sentralt premiss.

Gjennomslagskraft

– Hva sitter du igjen med etter flere år som seniorrådgiver for Kif-komiteen?

– En svært positiv erfaring er at mange som før har ytt motstand mot likestillingsarbeid, etter hvert har snudd og blitt interessert. Jeg opplever at i dag innser ledelsen i forskningssektoren i Norge stort sett at likestilling er et ledelsesansvar. Det gir oss et godt utgangspunkt for videre mainstreaming. I tillegg viser tilbakemeldingene etter den norske utgaven av denne boka at mange som ikke har jobbet med likestilling som tema før, synes dette er spennende lesning.

Linda Rustad tror også at Kif-komiteen har lykkes med å være en pådriver for et grundigere og mer omfattende likestillingsarbeid.

– Det er mye enklere å opprette enkelttiltak enn å endre en hel kultur. I løpet av de årene komiteen har eksistert, har vi likevel klart å få ledelsene rundt omkring til å innse at det er nødvendig med kulturelle og strukturelle endringer, og at det ikke holder med enkelttiltak for oppnå likestilling på arbeidsplassen. Dette er vi veldig fornøyde med, sier hun.