Hvordan ser en forsker ut?

Etter at kvinnelige heltinner i TV-serier som CSI: Crime Scene Investigation og Waking the Dead førte til at rekordmange kvinnelige studenter søkte seg til rettsmedisin i England har interessen for medias rolle i rekruttering til realfag økt. I Storbritannia har UK Resource Centre for Women in SET (UKRC) vært opptatt av å innlede samarbeid med tv-produsenter for å gi flere bilder av kvinnelige forskere i media.

På senterets årlige konferanse i London 12. mars var også dette tema, The Mass Media and SET - Developing New Partnerships (SET = science, engineering and technology). Her var blant annet journalister, forskere og likestillingsarbeidere samlet for å diskutere hvilket bilde media gir av kvinnelige forskere, og ikke minst – hvem sitt ansvar det er å endre på bildene.

Vanskelig å få i tale

– Det er mange kvinnelige forskere i tv-serier og filmer nå, men hva er de der for?

Slik åpnet forskningsjournalist Sue Nelson sitt foredrag på konferansen.

Hvis kvinnene bare er der for å være vakre, har vi ikke kommet særlig langt, mente hun, og la til at vi ikke bare kan laste tv-produsenter og manusforfattere for dette.

– Hvis kvinnelige forskere ikke er tilstede i generell media, kan vi ikke regne med finne en bredde av kvinnelige forskere i fiksjonsmedia.

Som mangeårig forskningsjournalist har Nelson erfart at det kan være vanskelig å få kvinner i tale. – Universitetene insisterer ofte på at hovedforfatteren av en studie er den som skal intervjues, selv om han kanskje ikke er den som har gjort det meste av arbeidet, fortalte hun. Og ja, hovedforfatteren er ofte nettopp en han.

– Dessuten kan det være vanskelig å få kvinner til å si ja til å intervjues.

Og ikke bare fordi de er usikre på om de er ”flinke nok” – Nelson har også opplevd at en kvinnelig forsker sa nei til å delta i et tv-program fordi hun ikke synes var pen nok til å være på tv.

Kvinner er sexy, menn er eksperter 

Men Nelson frikjenner likevel ikke media helt. – Hva får kvinnelige forskere lov til å uttale seg om, og hvilke kvinnelige forskere er det som får snakke? Jeg så nylig et innslag hvor en vakker kvinnelig fødselslege uttalte seg om skjønnhetskremer. Var det utseende hennes som gjorde at hun ble intervjuet om noe hun ikke var ekspert på? lurte Nelson, som mener at så lenge noen anser dem som sexy, kan kvinner få uttale seg om hva som helst. Resultatet er at forestillingen om at kvinner ikke har peiling på naturvitenskap forsterkes.

Menn på sin side får også ofte uttale seg om ting utenfor sitt ekspertområde, men da med bakgrunn i at de er eksperter på noe.

Lisa Simpson som rollemodell

Hvordan oppfatter barn vitenskapsmenn og -kvinner de møter i media? Det har førstelektor i Science Education Elizabeth Whitelegg sett på sammen med en gruppe forskere. Undersøkelsen, som innbefattet et spørreskjema samt skrive- og tegneoppgaver, viser at få barn oppfatter naturvitenskap som noe som bare passer for gutter. Men når de ble bedt om å tegne en forsker, var det bare 6 av 41 tegninger som viste en kvinnelig forsker – alle tegnet av jenter.

Det var også andre forskjeller.

– Guttene tegnet gjerne "the mad scientist", mens jentenes var mer vanlige mennesker i lab-frakker. Blant de yngste jentene var det flere som tegnet seg selv som forsker, fortalte Whitelegg, som mente at tegneseriefiguren Lisa fra The Simpsons er en god rollemodell for jenter. – Nesten alle barna visste hvem hun var, men jentene fortalte mye mer om henne enn guttene. Guttene var mest opptatt av at hun var smart og opptatt av vitenskap, mens jentene la til en rekke personlighetstrekk utover dette.

Når kvinnelige forskere opptrer i barneprogrammer, er det viktig at det gjøres tydelig at de er nettopp forskere. – Barn skjønner at det er forskjell på en programleder og en ekspert, men de skjønner ikke alltid hvem som er hvem. De kan derfor lett tro at eksperten er programleder dersom hun ikke passer med deres bilde av en forsker, mente Whitelegg.

Går vi bakover i tid?

Tv-programleder Maggie Philbin er godt kjent i Storbritannia fordi hun i åtte år testet siste nytt innen teknologi på programmet Tomorrow's World, som gikk på BBC fra 1965 til 2003. Hun møter stadig unge kvinner som forteller at de ble inspirert av henne til å forfølge en karriere innen teknologiske fag.

– Det er det mest smigrende noen kan si til meg, sa Philbin, som selv gikk på en ren jenteskole med elendig naturfagsundervisning. Resultatet var at hun fulgte en tradisjonell løpebane med humanistiske fag, men en brennende interesse for teknologi samt en god porsjon flaks førte til at hun endte som forskningsjournalist.

– På Tomorrow's World var vi to menn og to kvinner, og det var ikke noe hierarki i forhold til hvem som testet hvilke ting. Jeg fikk gjøre like mye farlig og komplisert som gutta, fortalte Philbin, som er redd for at vi nå går bakover i tid. – Det er stadig flere kvinnelige eksperter på tv og film, men de er som regel blonde med struttende pupper. Da jeg testet jagerfly på tv var det ikke hår og sminke som var i fokus, påpekte hun.

En utypisk romfysiker

– Jeg var en av de jentene som ble inspirert av Maggie Philbin, fortalte romfysiker Maggie Aderin. Nå er hun selv inspirator for skolebarn over hele landet. På stipend fra staten skal hun bruke to dager i uka i to år til å besøke skoler og fortelle om hvordan det er å jobbe som romfysiker. Hun viser barna hvordan forskning har relevans for dagliglivet – og forteller at hun designet sin egen bryllupskjole, så jentene skal skjønne at en fysiker kan være feminin hvis hun vil.

– Barnas bilde av forskere er at de er hvite, alvorlige menn, alternativt hvite gærne menn. Som ung svart kvinne bryter jeg alle stereotypier for en romfysiker, sa Aderin.

Hun er opptatt av å inspirere alle barn til å få interesse for fysikk, ikke bare vanlige jenter. Blant annet foreleser hun for døve barn om arbeidet sitt, og i den forbindelse har hun deltatt i utviklingen av et mer presist tegnspråk for vitenskaplige termer. Hun har truffet mer enn 6000 skolebarn de siste 18 månedene, men syns ikke det er nok. Hun er også svært aktiv i media.

– Jeg opplever at det er en fordel at jeg bryter stereotypiene, media er interessert i å snakke med meg fordi jeg er annerledes, mente Aderin, som jevnlig opptrer som romforskningsekspert i nyhetssendinger. – Det innebærer også at man må finne nye, interessante vinklinger som kan få media interessert i det vi holder på med. Eller gærne og tullete ideer, som filmen jeg har laget: Big Brother in Space, lo Aderin.

Fienden

– Jeg er fienden, åpnet vitenskapsjournalist Vivienne Parry.

– Når jeg har en time på meg på å skrive 1000 ord om mobiltelefoners innvirkning på sædkvalitet, da tenker jeg ikke "hvilken kvinnelig forsker kan jeg få til å uttale seg om dette". Jeg ringer til en forsker jeg vet vil ta telefonen og svare på spørsmålene mine.

Parry bekreftet dessuten at media vil ha tak i forskere med høyest mulig rang. – Det er ikke så mange kvinnelige seniorprofessorer. Jeg mener at vi i media er ganske kjønnsnøytrale – av forskerne i media er cirka en femtedel kvinner, og det er ikke så langt unna den faktiske representasjonen av kvinner i akademia, påpekte hun.

Forskerne må ta ansvar

I den avsluttende debatten var det enighet om at forskere selv må ta ansvar for hvilke bilder av forskning og forskere som presenteres. Forskere må være flinke til å varsle media om hva de driver med, og presentere det på en måte som gjør det lett for journalister å gripe fatt i det. Det kom også forslag om at det burde lages kurs hvor journalister og forskere kan møtes og bli kjent, for å utvide begge gruppers kontaktnettverk. Sir Roland Jackson, sjefsdirektør for British Association for the Advancement of Science, fortalte at slike kurs allerede ligger på planleggingsstadiet, selv om han ikke kunne gi noen løfter om når de kommer eller hvordan de skal finansieres.

Det ble påpekt at PR-ansatte ved universiteter og ikke minst ved bedrifter hvor forskere jobber kan fungere som portvakter for medias kontakt med forskere, og at dette begrenser muligheten for yngre, kvinnelige forskere til å uttale seg. Dette ville forsamlingen gjerne at det skulle bli slutt på, og flere vektla at universiteter bør tilby medietrening til alle forskerne sine. En god start for forskere kan være å lage podcaster – man slipper forbi portvaktene og får øvelse i å snakke om forskningen sin.

Forskere ble også oppfordret til å samarbeide med skapere av tv-serier og filmer, for å sikre så gode representasjoner av forskere som mulig. Men man ble advart mot å vente for mye – tross alt er fiksjonsmedia opptatt av å vise spennende drama og konflikt, autensiteten kommer i andre rekke.