Hva er fremragende?

Det mener Teresa Rees, professor og viserektor ved Universitetet i Cardiff. I januar innledet hun på konferansen ”Ett trinn opp – en konferanse om ledelse for likestilling” i Oslo. Rees er opptatt av at vi ikke bare teller antallet kvinner og menn i akademia, men at vi også går inn å undersøke hvordan prosessene i forskningsinstitusjonene reproduserer kjønnsskjevheter.

- Vi må videre fra å fokusere på kjønnsbalanse, til å utforske hvilken rolle kjønn spiller i selve konstruksjonen av fremragende forskning, sa hun på konferansen.

Menn gir til menn

Teresa Rees har jobbet som rådgiver for EU-kommisjonen i spørsmål knyttet til kjønn og høyere utdannelse. Hun var også med på å utarbeide ETAN-rapporten om kvinner og forskning for EU-kommisjonen. Denne rapporten gjør opp status for arbeidet med kvinner i forskning i EU og EU-landene, og inneholder et omfattende statistisk materiale som viser et systematisk mønster av kjønnsubalanse i akademia i alle de europeiske landene.

- I ETAN-rapporten analyserte vi kjønnsbalansen i de store internasjonale og nasjonale pris-utdelende komiteene i verden. Du kan omtrent telle antallet kvinner i dem på to hender. Dette er stort sett menn som gir menn priser, fortalte Rees på konferansen, og påpekte:

- Og når vi ser på kjønnssammensetningene i de vitenskaplige komiteene som deler ut priser, vurderer forfremmelser og evaluerer forskningsprosjekt, så ser vi, i forhold til hvem som bestemmer, at det er en svært mannsdominert gruppe som bestemmer hva som er fremragende.

Problemet er, i følge Rees, at det alltid er en fare for at komitémedlemmer velger kandidater som ligner dem selv. I tillegg kan medlemmenes uformelle nettverk bli en viktig rekrutteringskanal til stillinger og forskningsprosjekter. Dette er særlig et spørsmål i lukkede prosesser der det er lite innsyn i kriteriene for valg av kandidater. Derfor må vi forske på betydningen av nettverk, og arbeide for mest mulig gjennomsiktige utvelgelsesprosesser i akademia, mener hun.

Likestilling som kvalitet

Teresa Rees er opptatt av at kvalitet må bli et argument for likestilling. På konferansen understreket hun at et godt knep er å sette likestilling i sammenheng med å fremme fremragende forskning.

- Vi må fokusere på kvalitet, og den kjønnsdelte organiseringen av forskningen står faktisk i veien for det. Den hindrer oss i å utføre kjernevirksomheten vår. Det er de menneskelige ressursene som er nøkkelen til å bli konkurransedyktige på i forskning og utvikling på globalt plan. Og de må vi utnytte. Men da må ressurser og muligheter deles ut etter kriterier basert på kvalitet, ikke på kjønn, sa Rees i foredraget sitt, og understreket at likestillingsarbeidet da blir et middel for å fremme kvalitet.

Vi spør henne i etterkant om det ikke en fare ved denne argumentasjonen. Kritikere vil si at rettferdighetsargumentet er viktig nok alene som begrunnelse for likestillingsarbeidet. Hva sier Rees til dem?

- Rettferdighet for kvinner er selvfølgelig viktig, svarer hun.

- Men dette handler om å endre kulturer og organisasjoner slik at både menn og kvinner får bedre muligheter. Fokuset bør være å skape systemer som lar fremragede kvinner, og menn, slippe fram. I dag står mange middelmådige menn i veien for fremragende kvinner. Hvis vi endte opp med middelmådige kvinner på disse plassene så ville det være likestilling. Men vi må heller endre systemene slik at de bidrar til å bringe fram talentene.

Forskjellsbehandling koster

I forlengelsen av argumentet om at likestilling må knyttes til kvalitet peker Rees på at vi bør kalkulere hvor mye det koster å ikke fremme likestilling i akademia. Hun er lei av innvendingene om at likestillingsarbeidet koster så mye for institusjonene.

Hva koster det for eksempel å rekruttere og utdanne kvinner i akademia som senere forsvinner ut, enten fordi jobben er vanskelig å kombinere med familieliv, fordi de opplever trakassering eller fordi de ikke tror på opprykkssystemene? spør hun. Rees understreker at ideen om å kalkulere kostnadene ved dagens system er et innspill til de enkelte institusjonene – det er på den enkelte høgskole eller universitet beregningene bør gjøres.

Spre kunnskapen

I verdensmålestokk ligger de skandinaviske landene langt framme når det gjelder likestillingsarbeid. Rees sa det slik i åpningen av sitt foredrag på konferansen:

- Jeg må si at noen av oss drømmer om å ha 17 prosent kvinnelige professorer, slik dere har. Og vi fantaserer om å ha en komité for kvinner i forskning som tar slike nyskapende grep som deres gjør.

Men hun understreket også at de skandinaviske landene har et ansvar i forhold til resten av verden, som en ledende region på feltet. På spørsmål om hva vi kan gjøre for å bidra til å fremme likestilling i andre land, fokuserer Rees på det internasjonale samarbeidet.

- Spre resultatene av arbeidet dere gjør i Norge til andre land, og fortsett som aktive medlemmer i Helsinki-gruppen, der landene som er knyttet opp til EUs forskningssamarbeid utveksler sine erfaringer i arbeidet med å fremme kvinner i forskning. I tillegg må dere jobbe gjennom internasjonale profesjonsorganisasjoner, særlig på de områdene der kvinner er underrepresentert.

Innspill til Norge

På slutten av året skal Komité for integreringstiltak - Kvinner i forskning komme med sine anbefalinger om hva som bør gjøres for å fremme likestilling i forskning. Kunnskapsdepartementet er mottaker av komiteens anbefalinger. Rees har flere innspill til komiteen.

- Komiteen bør ta initiativ til en undersøkelse av menns og kvinners lønnsnivå i Norge, for å sikre at mannlige og kvinnelige akademikere har lik lønn. I tillegg er det viktig å undersøke om det finnes forholdmessig like mange professorat i kvinne- og mannsdominerte fag, sier hun.

- Også må dere tilrettelegge ordninger for barnepass for forskere som ønsker å tilbringe en periode i utlandet, samt støtte forskning på kjønn ved universitetene.

Rees vektlegger nødvendigheten av å finansiere forskning på det hun kaller ”the underbelly of the organization of science”. Hun mener vi bør undersøke kjønnsammensetningen i vitenskaplige komiteer og se på mikroprosessene i forhold til betydningen av kjønn i ansettelser, forfremmelser og bevilgninger ved de enkelte institusjonene.

Hun understreker også at vi må forstå betydningen av nettverk og hvordan de skapes, samt studere kjønning av pedagogikk og pensum.

Kun kvinner?

Mangfold er blitt et viktig ord når rekruttering står på dagsorden både i offentlig og privat sektor. Ved Universitetet i Cardiff, der Rees er viserektor, har hun innført rutiner som gjør at fakultetsledelsen må rapportere om hva de gjør for å fremme likestilling og mangfold. Hun mener det å knytte arbeidet for kvinner i forskning til arbeidet for mer mangfold er viktig.

- Folk er mer komfortable med dette spørsmålet når det også knyttes til andre likestillingsdimensjoner, sier hun.

I Norge har spørsmålet om likestilling i forskning nesten utelukkende vært et spørsmål om kjønn. Vi spør Rees om hun mener dette er en for begrenset innfallsvinkel til spørsmålene om likestilling i akademia. Bør vi fokusere mer på etniske minoriteter og folk som møter diskriminering i samfunnet på andre grunnlag?

- Det er alltid en fare for selvtilfredshet, at tenker at kvinnespørsmålet er løst. Så vi må fortsette å fokusere på kjønn , mener hun.

- Men det er viktig å fremme mangfold mer generelt også, med de samme argumentene om rettferdighet og nyskapning. Noen ganger er det fruktbart å bare jobbe i forhold til kvinner, mens andre ganger er det bedre å fokusere på mangfold generelt.