– Handlingsplanene må følges

Hele 75 prosent av professorene ved norske universitet og høgskoler er menn. Likevel har bare halvparten av høgskolene i Norge oppdaterte handlingsplaner for likestilling, viser en opptelling fra 2010. Kunnskapsdepartementet ble tidligere i år varslet om dette fra Kif-komiteen (Komité for kjønnsbalanse i forskning).

– Handlingsplaner bevisstgjør institusjonene på likestilling. De er et godt verktøy som er nokså enkle å lage. Men deretter må de jo følges, sier Tora Aasland, minister for forskning og høyere utdanning.

Påpakning fra departementet

Hun sier at departementet har hatt kontakt med de utdanningsinstitusjonene som ikke har fulgt opp sine handlingsplaner. I tillegg ble bekymringene fra Kif-komiteen tatt opp i etatsstyringsmøtene. Aasland sier også at utdanningsinstitusjonene som har sviktet sine handlingsplaner, har mottatt et eget skriv fra departementet, der de bes rette oppe dette.

– Alle har en plikt til å utforme handlingsplaner, sier Aasland.

Hun understreker at dette til syvende og sist handler om personalpolitikk, der det er utdanningsinstitusjonenes ansvar å ta vare på sine kvinner og få dem frem.

– Hva slags andre tiltak har departementet ditt for å få opp andelen kvinner i de høyeste akademiske stillingene?

– Vi har en rekke tiltak og gjør hva vi kan for å få opp kvinneprosenten blant professorene. Vi har blant annet økonomiske midler som skal brukes til å stimulere og styrke ledelseskompetansen som allerede er til stede. I tillegg har vi en likestillingspris som deles ut til utdanningsinstitusjonene, men for å være ærlig har det vært noe laber interesse rundt denne.

Kan ikke kvotere

– Blir man tatt på alvor når man krever at det må satses på kvinner i akademia, eller anses det som litt slitsomt mas?

– Når det gjelder slike ting, er vi ferdige med den tiden da dette ble latterliggjort. Det vil alltid være motkrefter, men jeg opplever at likestilling, også i akademia, er noe det er verdimessig enighet om på tvers av partier. Jeg opplever at vi blir tatt seriøst med slike krav, ikke minst fordi vi ser at det har fungert i næringslivet der styrer må kvotere inn 40 prosent kvinner. Dette er et momentum vi må bruke, selv om vi ikke kan kvotere på samme måten i akademia, sier Aasland.

Etter at Norge ble dømt av EFTA-domstolen i 2003 fordi vi hadde en bestemmelse i universitets- og høgskoleloven om øremerking av stillinger til kvinner, måtte regjeringen gå bort fra dette tiltaket. Siden har både Norge og EU tatt inn FNs kvinnekonvensjon i sine lover. Nå håper Aasland at EU etter hvert kommer på andre tanker.

– Dommen hindrer oss i å kvotere, men jeg mener fortsatt kvotering er viktig. Men tiden er ikke inne ennå for å ta opp akkurat denne kampen på nytt, sier Aasland.

Hun forteller likevel at hun jobber med kolleger i Europa og i EU-parlamentet for å ta opp denne problemstillingen igjen. At kvotering ikke er lovlig, betyr heller ikke at vi mangler nasjonale virkemidler.

– Vi kan ikke gi midler direkte til kvinner i høyere posisjoner, men vi kan gi midler til institusjonene. Og det gjør vi, sammen med Forskningsrådet; 10 millioner kroner deles ut til institusjoner som fremmer kvinner, sier Aasland, som legger til at både Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet har store ambisjoner for å få flere kvinner inn i høyere stillinger i akademia.

Både struktur og familiepolitikk

– Under møtet på Universitetet i Oslo 8. mars om likestilling i akademia, var det noen av de ansatte som hevdet at et arbeidsmiljø preget av mye jobbing og utmattede veiledere ikke akkurat frister kvinner til å ta slike jobber. Er dette noe som bekymrer deg?

– Det å føle det slik, smitter veldig mellom ansatte og er uheldig. Men svaret på slike anklager ligger hos institusjonene selv, sier Aasland og legger til at Kunnskapsdepartementet har grepet fatt i problemet med alle de midlertidige stillingene i akademia, som i størst grad rammer kvinner.

– Hvorfor er det så få kvinner i de høyeste akademiske stillingene?

– Det er strukturelle mekanismer som har hindret kvinner i å få disse jobbene eller posisjonene. Dette til tross for at flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, sier Aasland, men legger til at det er mange flere grunner enn denne:

– Vi må ikke glemme at det er hard konkurranse om disse stillingene. Mange menn har bygget opp en karriere over lang tid og er skeptiske til ikke å få det opprykket de har ventet på. Det er flere menn i karrierekø enn kvinner. Dette henger også sammen med familiepolitikk, der vi fremdeles har en oppgave og der fedrekvoten er viktig, sier Aasland.

Hun viser også til at det sitter flere menn enn kvinner i komiteene som tar avgjørende valg om ansettelser.

– I tillegg tror jeg kvinner føler press både fra privatsfæren og samfunnet, og velger forutsigbare høyt lønnede yrker. Det er fremdeles slik at praktisk omsorg for barn eller foreldre i størst grad faller på kvinner. Kvinner må slippe menn mer til, mener Aasland. Hun mener vi trenger en holdningsendring både hos kvinner og menn.