Grenseløse utfordringer

I forrige uke var kjønns- og utviklingsforskere fra alle verdenshjørner samlet til forskersymposium i Tromsø. Mandag før symposiet møttes noen av dem for å diskutere en felles utfordring - skeiv kjønnsbalanse i akademia.

– Mange av oss kjønnsforskere er aktivister som kjemper for politiske saker på nasjonalt plan. Dermed har interne forhold på universitetene blitt forsømt, slik at kvinnelige akademikeres situasjon ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor, fortalte Dzodzi Tsikata fra Centre for Gender Studies and Advocacy ved University of Ghana.

Ifølge UNESCO har kun halvparten av landene i Afrika tilgjengelig statistikk over kjønnsfordelingen i forskningssektoren, og i disse landene utgjør kvinne mindre enn 30 prosent av forskerne. 

Nedslående statistikk

Dette bildet ble bekreftet av Deborah Mulumba fra kjønns- og kvinneforskningsinstituttet ved Makerere University i Uganda som presenterte statistikk på kjønnsbalansen blant de ansatte ved universitetet.

Hun fortalte at kjønnsstereotypiene som finnes i det ugandiske samfunnet også preger Makerere University, og bidrar til en utilstrekkelig representasjon av kvinner i vitenskapelige stillinger. Totalt utgjør kvinnene 23 prosent av de ansatte. Statistikken viser at universitetet har skarve to kvinnelige professorer i motsetning til 43 menn, mens seks kvinnelige førsteamanuenser har 68 mannlige amanuensiskolleger.

Mange kvinner når ikke engang amanuensisnivå fordi den øvre aldersgrensa for doktorgradsstillinger 35 år. Dette kan naturligvis by på ekstra utfordringer for kvinner, som vanligvis har hovedansvaret for barn og familie og dermed risikerer å komme seint i gang med utdanningsløpet eller oppleve avbrudd underveis, fortalte Mulumba.

Hindringer

Hun kunne også fortelle at det eksisterer støtteordninger for kvinnelige forskere, men at disse preges av manglende informasjon og mange restriksjoner. Dette bidrar til å hindre kvinners tilgang til forskning.

Nylig ble dr. Sylvia Tamale utnevnt som Makereres første kvinnelige jussdekan, men da ansettelsespapirene forsvant ble bekreftelsen på ansettelse utsatt. Flere av de utenlandske akademikerne refererte til saker der søknads- og ansettelsespapirene til kvinnelige kandidater har forsvunnet i løpet av den byråkratiske prosessen.

Et annet problem som ble tatt opp på møtet er at mannlige forelesere anklager mange av sine kvinnelige kolleger for å ikke bedrive nok forskning.

Madanda, en mannlig seniorforeleser ved Makerere kunne fortelle om en mannlig førsteamanuensis som ble forfremma til professor kun ett år etter at han ble ansatt, mens andre, kvinnelige amanuenser som hadde jobba og publisert mer, ble forbigått.

Bedre utsikter?

Også i Norge er kvinnene i mindretall på toppen i akademia. Kvinnforsks daglige leder Lise Nordbrønd lanserte muligheten for at det her kan åpne seg nye muligheter for kvinnelige akademikeres avansement de neste fem-ti åra, ettersom mange, hovedsakelig mannlige, professorer da vil gå av med pensjon.

Anne Husebekk, professor i medisin og avdelingsleder på institutt for medisinsk biologi, pekte imidlertid på en del utfordringer som gjenstår.

– Det kan tenkes at formelle og uformelle nettverk mellom mannlige leger fremmer rekrutting av mannlige leger. Dermed vil det fortsatt være en kamp for at vi skal få se kvinnelige professorer i framtida; for å motivere kvinnelige kolleger til å tenke kvalifisering for faste vitenskapelige stillinger og sørge for at tilsettingsprosessene er rettferdige. Det vil dessuten være svært viktig for medisinstudiene – hvor det nå er overvekt av kvinnelige studenter – å bli eksponert for gode kvinnelige rollemodeller, sa professor Husebekk.

I tillegg mente hun at kvinner som allerede befinner seg i innflytelsesrike posisjoner må være årvåkne slik at de faktisk får utøvd den innflytelsen som potensielt hører med til stillingene.

– Kvinner fortjener også disse stillingene, og jeg unner andre kvinner den interessante erfaringa det er å lære opp studentene og drive forskning, avslutta Husebekk.