Fra null kvinner til balanse

For to år siden, før Universitetet og Høgskolen i Tromsø hadde fusjonert til et universitet, imponerte et institutt i Tromsø med sitt likestillingsarbeid. Fra å ha én kvinnelig ansatt i en bistilling i 1999, kunne Institutt for marin bioteknologi (IMAB) i 2008 skryte av kjønnsbalanse blant ledelse og vitenskapelig ansatte. Det vant de Kunnskapsdepartementets likestillingspris for.

Virkemidlene fantes

I dag finnes ikke IMAB lenger, det har blitt en del av Norges fiskerihøgskole, et institutt ved Universitetet i Tromsø.

Men lederen er den samme. Jan-Eirik Angell Killie begynte som instituttleder ved IMAB i 2001. Han var en av drivkreftene i arbeidet for å få flere kvinner inn.

– Akkurat da og i de påfølgende årene fikk vi en kraftig økning i og fokus på rekruttering av kvinner til universitetene, fra politisk hold både lokalt og sentralt. Statsbudsjettet for 2001 inneholdt for eksempel professoratstillinger øremerket kvinner. Vi fikk kjempet oss til én av dem.

– For oss handlet det med andre ord først og fremst om å øke antall stillinger som sådan, og da benyttet vi oss av de virkemidlene som fantes.

Ikke første gang

Det var ikke det at instituttet ikke hadde forsøkt å rekruttere kvinner tidligere.

– Jeg vet at man ved ett tilfelle på slutten av 1990-tallet hadde reservert en stilling for kvinnelige søkere. Da var det ingen kvalifiserte som søkte, og man måtte gå ut med en ny utlysning, denne gangen uten å øremerke den for kvinner.

Bare to år senere var situasjonen i ferd med å endre seg. Killie så at det fantes kvalifiserte kvinner. Det øremerkete professoratet ble snart fulgt av to andre stillinger som også ble besatt av kvinner.

– Det andre tilfellet hvor vi la føringer, var for en stilling vi allerede hadde, men som ble ledig på grunn av turnover. For den tredje stillingen hadde vi derimot ingen føringer i utlysningen i forhold til kjønn. En godt kvalifisert kvinne fikk likevel også den stillingen.

Bevisstgjøring

Jan-Eirik Angell Killie mener at utlysningsprosessene var en måte for ledelsen ved instituttet å bevisstgjøre seg på.

– Selvfølgelig så jeg at det lå en risiko i det å skulle reservere stillinger for ett kjønn, ettersom vi kunne få problemer med å få gode nok søkere. Alle ledere ønsker en så bred og god søkermasse som mulig, rett og slett fordi man ønsker seg de beste folka. Samtidig har det vært viktig for oss å ha kvinner i vitenskapelige stillinger som veiledere og rollemodeller, for slik å oppmuntre jenter til å utdanne seg innenfor dette feltet.

– Når jeg nå ser tilbake så er det liten tvil om at våre valg ga oss mange dyktige medarbeidere som har bidratt til å heve instituttet faglig og sosialt, sier Killie.

Godt miljø

Edel O. Elvevoll kom inn på instituttet som første kvinnelige professor.

– Det var et fantastisk miljø på instituttet. De klarte å skape et godt arbeidsmiljø som gjorde at folk trivdes, og at kvinnene ønsket å bli, forteller hun.

IMAB benyttet seg av en rekke sentrale likestillingstiltak ved Universitetet i Tromsø. Flere av kvinnene fikk kvalifiseringsmidler og ekstra driftsmidler, i tillegg til at instituttet deltok i et mentorprosjekt og fikk midler til å kalle en kvinne i professor II-stilling.

Selv var Elvevoll allerede professor da hun kom til IMAB, men hun mener tiltakene hadde en viktig betydning for kvinnene i miljøet.

– Ledelsen ved IMAB gikk direkte til kvinnene som kvalifiserte til midlene og oppfordret dem til å søke. Dette gjorde at kvinnene opplevde at de ble sett. Instituttledelsen jobbet med problemer kvinnene kunne møte, forsøkte å forstå disse og satte dem i en sammenheng.

Viderefører arbeidet

I dag er det Elvevoll som har blitt øverste leder. Etter fusjonen mellom Universitetet og Høgskolen i Tromsø er fiskerihøgskolen en del av Fakultetet for biovitenskap, fiskeri og økonomi der Elvevoll er dekan.

Hun forteller at fakultetet viderefører det gode arbeidet fra IMAB når det gjelder å oppfordre kvinnelige ansatte til å søke om sentrale midler.

– Kvinnene her skal være opptatt med å kvalifisere seg, de skal ikke sitte og lete etter alle mulige kvinnetiltak. Derfor må man ha ledere som sørger for at kvinnene er oppmerksomme på kvalifiseringsmidlene og faktisk søker på dem. Det er også lettere å søke om sjefen din ber deg om det, sier hun.

Elvevoll er fornøyd med å ha instituttledere som har erfaring med å drive godt likestillingsarbeid.

– Arbeid for likestilling blir sett på som en selvfølge her. Dette er også et spørsmål som kommer opp hele tiden, blant annet i forbindelse med oppnevning av komiteer og utlysning av stillinger.

Gøy på jobben

Likestilling er ikke Elvevolls hjertesak. Mest av alt vil hun snakke fag, og hun tror det er viktig også for rekruttering av kvinner.

– Jeg tror noe av det som virker aller best, er at man ser at det er damer her, og at vi har det gøy på jobben. Det må synes at du kan ha det bedre her enn andre steder.

Og dette er sentralt, mener Elvevoll. For kvinnene som forlater akademia, gjør det av rasjonelle årsaker, ofte fordi de får bedre arbeidsbetingelser andre steder.

– Vi har et problem med at kvinner med doktorgrad forlater akademia i større grad enn menn. Jeg tror dette handler om løsungesystemet. Innen mange fag får ikke folk faste jobber før de er godt over førti år. Det er ikke så fristende å gå fra den ene midlertidige ansettelsen til den andre, ofte bare på noen måneder hver.

– Så lenge vi ikke gjør noe med løsungesituasjonen, er kvinnfolk så vettige at de velger seg jobber andre steder.

Har kjønnsbalanse

Ved Killies institutt er derimot ikke rekruttering av kvinner noe problem lenger. I dag er flertallet av stipendiatene og postdoktorene ved instituttet kvinner.

– Det var som om vi bare måtte over en første kneik, sier Killie om rekrutteringen av kvinner til instituttet. I dag går den av seg selv. Ja, det er nesten så han lurer på om de snart bør drive positiv forskjellsbehandling av mannlige søkere.

– Etter min mening er et arbeidsmiljø med tilnærmet kjønnsbalanse langt mer interessant enn der ett kjønn dominerer, og det uansett fag. Det er slik man får nye brytninger inn i fagdiskusjonene.