Kronikk: Forskningens mannsdominans. Hva nå?

Betydelige reformprosesser har nylig bølget - og bølger til dels ennå - gjennom norsk forskningsverden. Reformene har dels skapt begeistring, dels frustrasjon. Det er imidlertid ett område den tidligere regjeringen glemte å reformere, nemlig mannsdominansen i norsk forskning. I dag er kun 17 prosent av landets professorer kvinner. Dette til tross for at kvinner nå er fullt ut kvalifiserte for denne type toppstillinger.

Det er på denne bakgrunnen grunn til å stille forventinger til den nye regjeringen. Hvilken politikk vil den føre for å utnytte helheten av det den kaller samfunnets viktigste ressurs, nemlig menneskene, i forskningssammenheng? Et løft på dette feltet krever mange ting. I første rekke behøver man en relevant og legitim problemforståelse. Og sist men ikke minst, en kvesset og differensiert verktøykasse.

Hvilke argumenter eller begrunnelser ligger bak ønsket om å styrke kjønnsbalansen i forskning? Et viktig og trolig i dag mest opplagte argumentet for å styrke kjønnsbalansen i forskning, er rettferdighet. Få vil vel bestride at adgangen til forskningsvirksomhet, både som arena for innflytelse men også som et potensielt sted for personlig vekst og autonomi, bør være rimelig likt fordelt i befolkningen.

Kvinner har gjennom deltakelse og prestasjoner i høyere utdanning utvilsomt tilegnet seg de formelle kvalifikasjonene som trengs. Men likestilling i forskning er ikke bare et spørsmål om rettferdighet.

For å styrke norsk forskning må landets samlede humane kapital utnyttes uavhengig av kjønn. Bedret kjønnsbalanse vil bety at universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene bedre enn i dag reflekterer mangfoldet i befolkningen og sikrer seg de beste talentene blant begge kjønn. Forskning av høy kvalitet og relevans sikres best i miljøer preget av mangfold.

Man kan mene mye om internasjonale selskaper, men på noen områder kan man lære. For eksempel har de i større grad enn forskningen skjønt at konkurranseevnen er avhengig av at de ”treffer” med sin produktutvikling. Et selskap som Siemens ansetter for eksempel ikke bare tyske middelaldrende mannlige ingeniører i sine FoU-avdelinger (slik de gjorde før) med den begrunnelse at kundene/markedet ikke består utelukkende av tyske middelaldrende menn.

I EU er man også svært opptatt av disse spørsmålene. EU forvalter som kjent store forskningsmidler og har den siste tiden satt i gang et betydelig arbeid for å sikre at forskningsmiljøene holder dørene åpne for begge kjønn. En god kjønnsbalanse, så vel som økt oppmerksomhet mot kjønnsperspektiver i forskning, vil dermed bidra til å styrke norske forskningsmiljøer muligheter innenfor EUs rammeprogrammer. Sist, men ikke minst vil bedre kjønnsbalanse ved institusjonene ha positive konsekvenser for institusjonenes tillit og troverdighet i samfunnet.

Hvilke politiske verktøy kan myndighetene bruke i en situasjon som dette?

Mulighetene er relativt mange. Dagens finansieringsmodell innenfor universitets- og høgskolesektoren er et meget aktuelt sted å starte. Dersom viljen er til stede, er det lite som tilsier at ikke likestilling skulle la seg integrere som ett av flere resultatmål. Som tidligere nevnt, de kvalifiserte kvinnene finnes. Poenget er at institusjonene bør kunne premieres for å ansette dem.

Lignende tiltak er mulig i forhold til de kvalitetsfremmende tiltakene i sektoren; Yngre Fremragende Forskere (YFF) og Sentre for Fremragende Forskning (SFF). Gledelig nok har Forskningsrådet, som administrerer disse tiltakene, nylig vedtatt å ”kjønnsteste” SFF-søknader. Virkningene av dette tiltaket bør følges med interesse.

Klare måltall for likestilling er et annet verktøy den nye regjeringen bør merke seg. Prognoser viser at med dagens tempo, vil det ta flere generasjoner før vi har en rimelig kjønnsbalanse i forskningen. Dette bør stimulere den nye regjeringen til å stille tydelige likestillingskrav til forskningsinstitusjonene. Den anbefalte syretesten kan da være: Legg dagens kjønnsfordeling i det vitenskapelige personalet til grunn og tenk dere 20-30 år fram i tid. Gitt egen likestillingspolitikk, hvordan ser situasjonen ut da? Uten slike grep kan vi risikere at likestilling i forskningsverden, som på så mange andre områder, fortsatt får ”vikeplikt”.

Klare måltall for antall kvinner ansatt per år, kan gjøre noe med dette. Universitetet i Oslo, ellers kjent for sine ambisjoner om elitestatus, har nylig gjort en slik tallfesting. Det innevarsler at likestilling og kvalitet muligens er i ferd med å betraktes som to sider av samme sak.

Det kanskje aller viktigste den nye regjeringen kan gjøre på dette feltet, er å styrke arbeidet for at likestillingsperspektivet integreres på alle områder av forskningen. Og ikke minst, at alle forskningens faser følges med likestillingspolitisk argusøyne. Tidligere erfaringer viser nemlig at kjønnsrettferdighet ikke kommer rekende på ei fjøl. Dette var dagens regjeringspartier meget opptatt av da de var i opposisjon. Med egen likestillingsminister på dagens regjeringslag er det lov å håpe på en politikk som gir merkbare resultater.