EU oppsummerer

I 1999 lanserte EU sin første handlingsplan for å fremme kvinner i forskning. I tiåret som har gått siden det har vi fått mer kunnskap om kjønn i akademia og økt politisk bevissthet. Slik oppsummerte Janez Potočnik, EUs kommissær for forskning og vitenskap, utviklingen da han så tilbake på arbeidet for å fremme kvinner i europeisk forskning. Oppsummeringen ble presentert under en konferanse i Praha tidligere i mai, der EU-kommisjonen inviterte forskere, eksperter og politikere opp status og se mot framtida.

Sakte framgang

– Det har gått framover, selv om det går sakte, slo Potočnik fast og viste til de første tallene som er klare til She figures 2009. Ifølge publikasjonen, som samler statistikk over kjønn i forskning for landene tilknyttet EUs forskningssamarbeid, har andelen kvinner i de øverste akademiske postene økt fra 17 til 20 prosent mellom 2002 og 2007 i alle landene sett under ett.

Om tre prosent neppe er en framgang å feire, så er utarbeidelsen av She figures en av EUs suksesser de siste ti årene: Før 1999 fantes det ingen sammenlignende statistikk over kjønn i forskning i medlemslandene.

– Skal vi fikse den lekkende rørledningen (at kvinner ”lekker” ut av det akademiske systemet på vei mot toppen red.anm.) trenger vi gode data både for å måle situasjonen, og forstå underrepresentasjonen, sa Potočnik.

I tillegg til satsing på statistikk trakk han fram etableringen av Helsinkigruppen for kvinner i forskning i 1999 som et viktig grep fra kommisjonens side for å sette spørsmålet på den politiske agendaen. Her har medlemslandene møttes to ganger årlig med hensikt å utveksle erfaringer og diskutere likestilling i forskning.

Få analyser

Siden Lisboaerklæringen i 2000 har EUs hovedargumentasjon for likestilling i forskning vært knyttet opp til målet om å bli den mest konkurransedyktige, kunnskapsbaserte økonomien i verden, gjennom satsing på forskning og innovasjon. Tankegangen har vært slik: Når målet er å øke forskerandelen i arbeidsstokken kan man ikke lenger risikere at forskertalenter går til spille – frafallet av kvinnelige forskere både i akademia og næringsliv må stoppes.

Med dette som plattform har kommisjonen i løpet av de siste ti årene støttet både forskning på kjønn i akademia, gitt etableringsstøtte til nettverk for kvinnelige forskere, hatt mål for kvinnelig deltakelse i eget rammeprogram for forskning og finansiert ulike prosjekt for å fremme likestilling i forskning.

For dem som ventet seg dypere analyser eller kritisk debatt rundt disse tiltakene ble nok likevel konferansen i Praha en skuffelse. Oppsummeringene var i stor grad oppramsende og uten blikk på hva EUs øvrige forskningspolitikk har betydd for kjønn i forskning. Programmet åpnet heller ikke for debatt med deltakerne, i all hovedsak erfarne travere på feltet.

Konferansen fungerte likevel som en temperaturmåler. Etter at kommisjonen har blitt kritisert for å ha en dalende interesse for spørsmålet (se boks til høyre), understrekte dens representanter i Praha et tydelig engasjement. Både på pressekonferansen og foran de frammøtte på konferansen vektla Janez Potočnik at arbeidet med likestilling må videreføres og styrkes.

Han fikk følge av Anneli Pauli, visegeneraldirektør i EU-kommisjonens generaldirektorat for forskning. Hun fastslo i sin tale at kjønn ikke skulle være et ”i tillegg til”-tema, men at kommisjonen og nasjonalstatene nå må jobbe sammen for at likestillingspolitikken blir en integrert del av den øvrige politikken.

Pauli viste til at fokuset har endret seg de siste ti årene fra å handle om de kvinnelige forskerne og hva som må gjøres med dem, til å handle om systemene og hvordan de må forandres.

– Vi har mye å gjøre framover. Vi må flytte arbeidet fra aktiviteter og målsetninger i liten målestokk til å jobbe sammen med de tunge forskningsorganisasjonene for å få til større endringer, sa hun.

Bort med bråket

Teresa Rees, viserektor ved Cardiff University i Storbritannia, var eneste stemme utenfor EU-kommisjonen som var satt på programmet for å oppsummere tiårsperioden. Rees var rapportør for den første ekspertgruppen i EU som så på medlemslandenes politikk i forhold til kvinner i forskning, den såkalte ETAN-gruppen, og har deltatt i EUs arbeid på feltet kvinner i forskning fra starten. Hun mente framgangen på området har vært ”formidabel” i perioden som har gått, og viste som Potočnik til at vi i dag både har mye mer kunnskap om kjønn i forskning og en høyere politisk bevissthet rundt spørsmålet.

Men til tross for at EU i løpet av de siste ti årene har nedsatt en rekke ekspertgrupper på feltet, utarbeidet rapporter, finansiert forskningsprosjekt og tiltak så Rees fremdeles store utfordringer, særlig i forhold til å samle kreftene og jobbe mer effektivt i likestillingsarbeidet.

– Vi trenger å behandle dette temaet på en mer koherent måte. Vi må forstå hva som bare er bråk og som forbruker energien vår, og hva som faktisk virker. Det er på tide å bli mer vitenskapelige i forhold til kvinner i forskning, sa hun.

Hun mente at strategier og tiltak i dag i for stor grad tar utgangspunkt i løs tenkning og antagelser om hva som virker.

– Nå trenger vi å evaluere god praksis før vi utarbeider tiltak. Vi trenger flere evalueringer, undersøkelser og virkningsanalyser.

Rees viste til Alison Woodwards ”velvet triangle”, en modell for samarbeid mellom feministbyråkrater og politikere, forskere og representanter for kvinnebevegelsen, som en effektiv arbeidsmetode for framtida.

– For at vi skal flytte oss effektivt framover bør EU-kommisjonen, nasjonale politikere og forskere med kunnskap om dette området komme sammen. Det er både en oppskrift for å skape endringer og for å unngå ”bråk” som tar energi. Det er begrensede ressurser vi har til rådighet, så det er viktig at vi fokuserer arbeidet, sa hun.

Nasjonale rørleggere

Selv om det var EU-kommisjonens arbeid i forhold til kvinner i forskning som sto på agendaen i Praha, var Janez Potočnik likevel opptatt av å understreke nasjonalstatenes viktige rolle i dette arbeidet.

– EU-kommisjonen kan delta gjennom å løfte temaet, øke bevisstheten rundt det, fremskaffe data, støtte nettverk og skape politiske fora for debatt. Men det er nasjonalstatene som må være ”rørleggere”, sa han.

Som sin kollega Pauli var Potočnik opptatt av at institusjonene og organisasjonene som utgjør kjernen i de nasjonale og europeiske forskningssystemene nå må engasjeres i likestillingsarbeidet.

– Vi trenger grunnleggende strukturelle endringer innenfor forskningssystemene, sa Potočnik og knyttet spørsmålet om likestilling i forskning til det han anser som et påtrengende behov for å modernisere personalledelsen (Human Resources) ved de nasjonale forskningsinstitusjonene.

Ifølge kommissæren er den store utfordringen nå å gjøre forskerkarrierene mer attraktive for å sikre rekruttering av forskere.

Oppskriften han kom med var å forbedre forskernes arbeidsvilkår, gjennom blant annet likelønn, mer mobilitet, økt fleksibilitet og større fokus på balanse mellom familie og arbeidsliv. Tiltak han mente ville være viktige for kvinnelige forskere, men som han understrekte at i helhet vil gavne alle.

– Kvinner trenger ikke egne tiltak, de trenger et rettferdig arbeidsmiljø, avsluttet han.