Et spørsmål om kvalitet

I 2003 undertegnet forskningsministrene i EU en erklæring der de fastslo at Bologna-prosessen skal bidra til å redusere kjønnsbetingede ulikheter i det europeiske området for høyere utdanning.

Siste dag i november, fire år etter erklæringen fra EUs forskningsministre, presenterte kunnskapsminister Tora Aasland den første stortingsmeldingen om innføringen av den norske oppfølgingen av Bologna-prosessen: Kvalitetsreformen.

På tross av EU-erklæringen fra 2003 er fokuset på kjønn og likestilling svært begrenset i Stortingsmeldingen Aasland presenterte.

Så langt har likestillingseffektene heller ikke vært tema i evalueringen av kvalitetsreformen. Dette har ved flere anledninger blitt kritisert av blant andre Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen).

Komiteens leder Gerd Bjørhovde mener det er synd at vi – også etter stortingsmeldingen – mangler kunnskap om reformens virkninger på dette området.

– Det står tydelig i kommunikéet fra ministermøte i Berlin at det å redusere ulikheter på grunnlag av kjønn skal være en faktor ved Bologna-prosessen, og da er det også viktig at dette følges opp, sier hun.

Kvalitetsreformen ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner ved studiestart høsten 2003. Sentralt i reformen står blant annet ny gradsstruktur, nye eksamens- og evalueringsformer, økt internasjonalisering samt nye finansierings- og ledelsesmodeller.

Positiv effekt

Bjørhovde understreker at det er vanskelig å si noe om eventuelle negative eller positive effekter reformen har hatt i forhold til likestilling i undervisnings- og forskningssektoren i Norge, men trekker fram noen generelle erfaringer.

– Det vi kan si er at jenter fortsetter å strømme til høyere utdanning, og at det kan se ut som om reformen har hatt positiv effekt på doktorgradsutdanningen. Det er stadig flere som disputerer, og i første halvår 2007 var 47 prosent av de som disputerte kvinner. I Tromsø kommer vi til å sette nye rekord når det gjelder antallet doktorgrader dette året, og det blir spennende å se kvinneandelen blant disse.

Dette kan ifølge Bjørhovde tyde på at et mer strukturert doktorgradsløp har vært positivt for kandidatene, og kanskje særlig for de kvinnelige kandidatene.

Hun legger samtidig til at klare tilbakemeldinger om at forskerne generelt har fått mindre tid til forskning, gir grunn til bekymring. 

– Det er ting som tyder på at en del av de kvinnelige forskerne føler presset mellom tid til forskning og kravene til undervisning ekstra sterkt.

Omfattende reform

Bjørhovde peker på at kvalitetsreformen er omfattende, og at den ikke bare griper inn i studier og undervisning, men også områder som finansiering, ledelse og styring av institusjonene.

– Vi vet ikke om endringene som har vært i styrings- og ledelsesmodeller har påvirket likestillingssituasjonen i ledelsene, men det kunne vært interessant å få det undersøkt nærmere.

Bjørhovde mener det manglende kjønnsperspektivet i Kvalitetsreformen må bli en påminnelse framover på at kjønns- og likestillingshensyn må være en del av alt arbeid på dette området.

– Skal vi integrere kjønnsperspektiver, må dette gjøres kontinuerlig. Samtidig er det sånn at prosessene fortsetter framover, blant annet med ny rekrutteringsmelding som skal legges fram for Stortinget neste år. Her har det blitt varslet et tydelig likestillingsperspektiv, og Kif-komiteen er invitert til å komme med innspill. Og det er vi selvsagt glade for, avslutter Bjørhovde.

Kjønn på tvers

Evalueringen av kvalitetsreformen har altså ikke sett spesielt på konsekvenser reformen kan ha hatt for likestillingssituasjonen i UoH-sektoren. Men kunne erklæringene i Bologna-prosessen vært fulgt opp på en mer aktiv måte? Kunne kjønns- og likestillingsperspektiver i større grad vært en integrert del av reformen?

Eva Skærbæk er førsteamanuensis ved avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Østfold og sitter også i Kif-komiteen. Hun mener innføringen av kvalitetsreformen kunne gitt en gylden mulighet til å inkludere kjønn og likestilling i undervisning på en rekke fagområder.

– I dag er det svært personavhengig om blir undervist i kjønn og likestilling ved mange institusjoner, til tross for at dette er svært relevante spørsmål i mange fag. Dette går helt klart utover kvaliteten på fagene, og jeg kan ikke forstå at vi kan akseptere at det er slik, sier hun.

Skærbæk viser til kvalitetssikringssystemene som er utarbeidet av NOKUT (se faktaboks) for å sikre kvaliteten i utdanningstilbudene ved universitet og høgskoler. Her er det også satt opp kriterier som institusjonene må forholde seg til for å få sine studietilbud godkjent.

– Her kunne det også vært lagt til kriterier knyttet til integrering av kjønnsperspektiv i utdannelsen for å hindre at denne undervisningen blir så tilfeldig som den er i dag, mener hun.

Takker kvalitetsreformen

Harriet Bjerrum Nielsen, faglig leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo mener Skærbæks idé er interessant.

– Ja, det kunne være en god idé. Kjønnsperspektiver blir ofte først tatt på alvor når det får merkbare konsekvenser for institusjonen å ignorere dem. Det ser vi også i likestillingsarbeidet.

Hun vektlegger likevel at kvalitetsreformen har hatt stor betydning for utviklingen av studietilbud i kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Vi har svært positive erfaringer med innføringen av Kvalitetsreformen. Den har blant annet gjort det mulig for oss å opprette en tverrfaglig bachlor i kjønnsstudier, forteller hun.

– Tidligere var alle fagene som små kongeriker, og det var tilnærmet umulig for oss utenfra å påvirke pensum. Gjennom å åpne opp for tverrfaglige studiemoduler, har reformen gjort det mulig å kombinere emner i kjønn med andre fag ved universitetet, slik at mange flere studenter kan få undervisning i kjønnsforskning.

Nielsen sier videre at hun er sikker på at man ikke hadde hatt alle de tverrfaglige studieprogrammene som man har ved Universitetet i Oslo i dag, om det ikke hadde vært for kvalitetsreformen.

Et premiss

Nielsen legger til at fordelen ved Universitetet i Oslo var at universitetet hadde et senter for kjønnsforskning i utgangspunktet, og at dette har vært premiss for utviklingen av de nye studietilbudene.

– Hadde vi ikke hatt senteret som pushet på for å lage disse programmene, så hadde det aldri skjedd. Her ser vi viktigheten av å ha et eget senter for kjønnsforskning. Situasjonen ved mange av høgskolene og andre universitet er selvfølgelig annerledes, ikke minst kan man bli slått av hvor lite kunnskap det er om kjønnsforskning i ledelsen ved en rekke institusjoner.

Når det gjelder eventuelle konsekvenser av reformen på likestillingsområdet synes Nielsen det er vanskeligere å svare.

– Kvalitetsreformen er en konsekvens av at høyere utdanning har blitt demokratisert. Mange flere personer er innom høyere utdanning i dag, samtidig som eliten fortsatt er prioritert gjennom utvidelsen av gradssystemet med PhD-nivået. Jenter fortsetter å strømme til høyere utdanning, mens gutter er på vikende front. Men jeg tror vel neppe det har noe med reformen å gjøre.

– Når det gjelder valg av fag, så kan man si at studiereformen ikke har ført til brudd i de kjønnsdelte utdanningsmønstrene. Samtidig må jeg si at det vanskelig å forestille seg hvordan noe som har basis i dype kulturelle mønstre i vårt samfunn, skulle ha vært løst med en slik reform.