Bak kulissene i akademia

Med en kvinneandel blant professorene på 11 prosent er Nederland et av landene i Europa med færrest kvinner i vitenskapelige toppstillinger. Marieke van den Brink ved Radboud universitetet i Nederland har i sin doktoravhandling sett nærmere på hva som skjer når professorene blir ansatt.

– Jeg henvendte meg til alle universitetene i Nederland og ba om å få lese gjennom saksdokumentene relatert til ansettelser av professorer de siste 5 årene, forteller van den Brink. Hun har gjennomført 64 intervju med komitémedlemmer fra fire fagfelt, og lest gjennom 800 saksdokumenter fra ansettelser.

Et av hovedfunnene i undersøkelsen hennes er at kriteriene for utvelgelse som ble fremsatt i begynnelsen av prosessen, ikke korresponderer med de kriteriene som ble viktige for selve utvelgelsen. Institusjonene søker en person med en viss type erfaring og kompetanse, men i selve utvelgelsen er det likevel lett å velge en person fra egne nettverk fordi det er enklere, og fordi en stoler på denne personen.

– Jeg la også merke til at det ofte var mangel på evalueringer i dokumentene, spesielt innenfor de medisinske fagene, og det ble heller ikke rapportert om hvor mange kvinnelige søkere det var til stillinger eller hvor mange som ble kalt inn til intervju.

Vanskelig kvinner

Van den Brink understreker at dokumentene hun har lest ikke tillater en systematisk analyse, men de illustrerer i hvor stor grad prosedyrer blir fulgt, og hvordan kandidater av ulikt kjønn blir beskrevet.

– Jeg så for eksempel at kvinner enten blir beskrevet som for forsiktige eller som vanskelige. På den ene siden blir det stilt spørsmål om de er sterke nok i forskningen sin, eller om de er dyktige nok til å lede en avdeling eller et forskningsprosjekt; på den andre siden blir de ofte beskrevet som vanskelige å samarbeide med, at de har en vanskelig personlighet eller lignende.

Menn derimot ble, i følge forskeren, oftere beskrevet på en mer snever måte – de var verken for vanskelige eller for forsiktige.

– Da jeg konfronterte komitémedlemmer med dette sa de bare “ oi, ja, det er sikkert ikke bra, men jeg har ikke tenkt så mye på det”.

Komitémedlemmene reagerte på samme måte da de ble spurt om hvorfor kjønn og likestilling ikke var tema i dokumentene.

Forskjeller mellom fagfelt

Van den Brink så også at det var store forskjeller mellom hvordan utvelgelsene foregikk mellom ulike fagfelt.

– Det  slående var at 64 prosent av alle oppnevnelsene til professorer i Nederland de siste 5 årene ble gjennomført i lukkede prosedyrer, altså uten åpen annonsering av stillingen. Dette skjer ofte innenfor medisinske og naturvitenskapelige fag, og er ofte en følge av at det er flere ledige stillinger innenfor disse fagfeltene, og færre aktuelle søkere per stilling.

– Man kan ikke sitte passivt å vente på søkere, men må være kjapp dersom man vet om aktuelle kandidater.

Studien viser at man følger prosedyrene i større grad innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Det er ofte få stillinger innenfor disse fagfeltene, og mange som har ventet i flere år på et professorat å søke på.

Sau med fem ben

Rekrutteringsprosessene i akademia er ikke kjønnsnøytrale, og det er mange doble standarder, mener forskeren.

–  For eksempel bør man være synlig, men ikke stikke seg ut, man bør være innovativ, men ikke radikal, og man bør vare ambisiøs og målrettet, men man må også tenke på gruppen man er med i. Hvordan man definerer fremragende forskning gjør seg også gjeldende her.

Komiteene understreker at de leter etter den beste kandidaten, men van den Brink ser ofte at de leter etter det hun kaller en “sau med fem ben”, altså en person som oppfyller alle kriteriene i utlysningen pluss noen til.

– Denne personen finnes ikke, så da ansetter de en tre ben istedenfor. Det eneste unntaket her er at kvinner må være eksepsjonelle – de må ha fem ben!

Uten ambisjoner

Nederland er karakterisert av lav yrkesdeltakelse blant kvinner. Mange kvinner jobber deltid, og i 2005 hadde kun litt over halvparten av alle kvinner mellom 15 og 64 år betalt arbeid 12 timer eller mer, mot 72 prosent av mennene. Når volumet av all kvinnelig arbeidskraft er tatt med, har Nederland lavest yrkesdeltakelse for kvinner i Vest-Europa.

Van den Brink mener det ikke blir forventet at kvinnelige forskere ønsker en karriere på samme nivå som menn.

– Når vi vet at nettverk, synlighet og symbolsk kapital er utslagsgivende for hvem som til slutt blir utnevnt til en stilling, er det alvorlig at kvinner ikke oppfattes å ha samme ambisjoner som menn. Muligheten til å få en vitenskapelig toppstilling henger mye sammen med om man er i nettverk med, eller kjenner andre personer i toppstillinger, eksempelvis dekaner, forskningsdekaner, eller institutt- og forskningsgruppeledere.

– Menn ser ut til å være flinkere til å gjøre seg selv synlige, eksempelvis ved å spørre dekanen eller andre i lignende posisjoner om de kan anbefale ham dersom det blir en ledig stilling.

Selv om kvinner kan bli flinkere til å synliggjøre seg selv, viser studien også at nettverking er vanskeligere for kvinner enn for menn. Man kan ikke be en kvinnelig kollega på middag eller lignende uten at det blir snakk.

Nederlandsk kontekst

– Selv om jeg tror de samme mekanismene utspiller seg i andre land, er det viktig å huske på at denne studien gjelder kun for Nederland. Vi har svært mange deltidsarbeidende mødre, få tiltak fra regjeringen og en kultur hvor kvinner jobber mindre. At det er så få kvinner i akademia her er kanskje mer akseptert enn i andre land, som for eksempel Norge, spør van den Brink.

Hun mener det er viktig med pressmidler for å få et mer likestilt akademia.

– Vi trenger eksternt press, samtidig som universitetsstyrene må fortsette å sette fokus på egne fagmiljø, eksempelvis sette mål for hvor mange kvinner som skal ansettes innenfor et visst fagmiljø de neste årene. Van den Brink mener en løsning er å sende ansatte på likestillingskurs for å lære dem hvordan forskjellige måter å vurdere på slår ulikt ut for kvinner og menn. Hun mener mange ikke har tenkt gjennom at deres praksis favoriserer en gruppe foran en annen.

– Ett av problemene i arbeidet med å rekruttere flere kvinner til vitenskapelige toppstillinger er at man for lenge har forsøkt å endre kvinnene; nå må vi legge mer fokus på å endre systemet, sier van den Brink. – Endrer vi måten vi tenker om dette på har vi kommet et stykke på vei.

Trenger forskning i Norge

Gerd Bjørhovde er prorektor ved Universitetet i Tromsø og leder for Komité for integreringstiltak - Kvinner i forskning (Kif-komiteen). Hun synes Marieke van den Brinks forskning er interessant, og forteller at Kif-komiteen lenge har etterlyst mere forskning på kjønn og likestilling i akademia i Norge.

– Vi har et stort behov for denne typen forskning, sier Bjørhovde som trekker fram at hun er fornøyd med at dette blir satt på dagsorden i regjeringens forslag til statsbudsjett som ble lagt fram denne uken.

Regjeringen skriver her at det er behov for mer forskning på likestilling i akademia, og varsler at den vil arbeide for at kunnskapsgrunnlaget på dette feltet blir styrket.

 Denne artikkelen er også publisert på: http://kilden.forskningsradet.no/