Avgjørende forventninger

Nylig innledet hun på konferansen “Ett trinn opp”, om ledelse for likestilling i akademia. 

Virginia Valian er professor i psykologi og lingvistikk ved Hunter College og CUNY Graduate Center i New York, USA. I boka Why so slow? The Advancement of Women stiller hun spørsmålet: Hvorfor er det fortsatt så få kvinner i stillinger med makt og prestisje?

Hun tok med seg dette store spørsmålet til Oslo, og åpnet sitt innlegg på konferansen med å konstatere: – I USA tjener kvinner mindre enn menn og de har dårligere karriereutvikling enn menn. Slik er det innenfor media, medisin, jus – ja, kvinner opplever dette i de aller fleste yrker og profesjoner. Selv i tilsynelatende likestilte miljøer, avanserer ikke kvinner så raskt som menn. Det virker som noe nærmest usynlig bremser framgangen deres.

Sakte i Skandinavia også

Slik er altså ståa i USA. Går det like sakte i Norge? Observasjonen om karriereutvikling og lønn kan overføres hit – i alle fall når det gjelder forskning og høyere utdannelse. På universiteter og høyskoler er over halvparten av studentene kvinner. Men dess høyere man kommer i makthierarkiet, dess lenger blir det mellom kvinnene. Blant norske professorer er bare vel 17 prosent kvinner.

Valian viste til en svensk undersøkelse foretatt i forbindelse med en utdeling av postdoktorstillinger og professorater i biomedisin i 1994. Bare 25 prosent av postdoktorstillingene og 7 prosent av professoratene som ble utdelt gjennom det svenske forskningsrådet for medisin, gikk til kvinner. Dette til tross for at 44 prosent av doktorandene det året var kvinner. 

Hva var forklaringen? Var kvinners søknader mye dårligere enn menns? Vel, de ble i alle fall vurdert annerledes. Forskerne undersøkte objektive parametere som hvor mange vitenskapelige publikasjoner den enkelte søker hadde produsert og hvor ofte de var sitert. Resultatene viste at en kvinnelig søker måtte være 2,5 ganger så produktiv som en gjennomsnittlig mannlig søker for å oppnå samme kompetansescore. 

Kvinner kunne imidlertid utligne denne forskjellen hvis de kjente en av medlemmene i vurderingskomiteen, og de aktuelle mannlige søkerne ikke hadde tilsvarende bekjentskaper.

– Vi antar gjerne at de vurderinger som foretas av menneskers kompetanse og kvalifikasjoner er kjønnsnøytrale og gjort i beste mening, sa Valian. 

– Og folk kan virkelige ha de beste intensjoner når de gjør sine vurderinger. Likevel er disse vurderingene kjønnede og basert på bestemte oppfatninger av kjønn, klasse, kultur og etnisitet. 

Valian mener at vi alle, både kvinner og menn, har antakelser som påvirker forventingene til menn og kvinner kvalifikasjoner og arbeid. Hun kaller disse antakelsene og forventningene “gender schemas” (kjønnskjema), og hun mener slike antakelser gjør at menn tenderer til å bli overvurdert, mens kvinner gjennomgående undervurderes.

En slik antakelse er at kvinner er omsorgsfulle og følsomme. En annen antakelse er at de er mindre enn menn. Og for å utdype dette med “mindre enn”; Virginia Valian viste til laboratorieforsøk for å illustrere hvor vanskelig det kan være å gjøre presise vurderinger av andre. En gruppe collegestudenter ble vist bilder av ulike mennesker, og bedt om å gjette hvor høye disse menneskene var. 

Alle bildene inneholdt også noe som ga en pekepinn om menneskets høyde, som et skrivebord eller en døråpning. Rekkefølgen på bildene var ordnet slik at en mann i en gitt høyde ble etterfulgt av et bilde av en kvinne i omlag samme høyde, men uten at studentene ble informert om dette.

– Studentenes vurderinger burde ha vært presise. Men det var de ikke, konstaterte Valian. 

– De ble påvirket av antakelsen om at menn er høyere enn kvinner. De tippet høyden til kvinnene lavere enn den var, mens de antok at mennene var høyere enn de faktisk var. Når folk har antakelser om kjønnsforskjeller, påvirker det vurderingene de gjør.

Hun mener at dette skjer også når søkere til en stilling skal vurderes. Dersom den som vurderer har antakelser om at menn er dyktigere enn kvinner på det aktuelle feltet, vil det påvirke deres vurderinger. Dessuten vurderes menn og kvinners kompetanse ulikt. 

Valian viste til undersøkelser hvor man har lest anbefalingsbrev kvinner og menn får. Mens mennene får vurderinger om at de er fremragende og i særklasse, tenderer kvinner til å betegnes som ivrige og arbeidsvillige. – Noe som implisitt forteller at kvinner kanskje ikke er så førsteklasses i utgangspunktet, men at de kompenserer med iver og arbeidsvilje, poengterte Valian.

Så kan man si, er det så farlig om en kvinne i enkelte sammenhenger vurderes annerledes enn en mann? Er ikke det å henge seg opp i detaljer? 

– Saken er at langtidskonsekvensene av slike detaljer er store, fastslo Valian. 

– For fordelaktige vurderinger akkumuleres. Det samme gjør ufordelaktige. Små forskjeller i måten individer behandles på i enkelttilfeller, kan sammenlagt gjøre stor forskjell i lønn, prestisje og forfremmelser.

– La oss si at jeg deltar på et møte i en gruppe jeg ikke kjenner, men der alle de andre kjenner hverandre fra før, sa Valian. 

– Jeg ser ganske raskt at det enkelte sier teller mer enn det andre sier, og ved å observere gruppedynamikken lærer jeg fort hvem som har høy status og hvem som har lav. Når møtet slutter, er mennesker som ved starten av møtet i mine øyne var like, blitt svært ulike. De som ikke ble lyttet til, har falt i anseelse, mens de som ble lyttet til, har økt sin anseelse. Og siden det er slik, vil de som ikke ble lyttet til stille med et dårligere utgangspunkt neste gang jeg treffer dem.

Valian avviser ikke at biologi spiller en rolle når kjønn er tema. 

– Men biologi er ikke skjebne, fastslo hun. 

– Det er heller ikke det sosiale miljøet individet befinne seg i. Verken biologi eller samfunn avgjør hvordan individet opptrer, men begge påvirker det. Vår måte å fortolke informasjon, lagre den i hukommelsen, resonnere og trekke slutninger på basis av informasjonen vi har, er en tredje faktor. De andres forventninger til deg er viktige. Vi blir alle – til dels – det andre forventer at vi skal bli. Ingen er selvfølgelig helt formbare, men ingen kan heller stille seg helt likegyldige til andres forventninger, understreket Valian.

I vestlige, hvite middelklassesamfunn er forventningene til menn at de er uavhengige, autonome, selvsikre, instrumentelle og saksorienterte. Menn handler. Mens kvinner er omsorgsfulle, ekspressive, fellesskapssøkende og har tanke for andre. Kvinner viser omsorg for andre og uttrykker sine følelser. 

– Men slike bilder av kvinner og menn overforenkler. Maskuline og feminine trekk står ikke i motsetning til hverandre. Alle har både maskuline og feminine trekk i seg, og uttrykker dette i ulike situasjoner. Kjønnene er mer like enn de er forskjellige, understreket Valian. 

– Ofte glemmer vi dette. Vi tenker enten-eller om kjønn, og ser bort fra at både-og faktisk er mulig.

Så kan man innvende at forventninger og vurderinger ikke alltid følger vante skjema. De kvinnelige professorene finnes jo. 

– Noe som beviser at enkelte kvinner vurderes positivt enkelte ganger, fastslo Valian. Før hun raskt la til: – Men rettferdighet krever mer. Det krever at det ikke eksisterer fordeler for noen medlemmer av en gruppe, på bekostning av andre.

Er det så noen som mer enn andre bidrar til urettferdighet gjennom sine vurderinger? 

– De fleste tilstreber likhet og rettferdighet i sine vurderinger, understreket Valian. 

– Men bevisste vurderinger og overbevisninger kontrollerer ikke alltid ubevisste antakelser. Likhetsbestrebelser hjelper, men garanterer ikke en presis, objektiv og upartisk evaluering og behandling av andre. Vår fortolkning av andre er preget av ikke-erkjent tro og overbevisning – som alle, både kvinner og menn, har om kjønn og kjønnsforskjeller.

Valian brukte seg selv som eksempel. En dag hadde hun fått beskjed om at det var en prest i årets studentkull. Da første forelesning startet, var det bare kvinner i rommet, og hun ventet utålmodig på at presten skulle ankomme. 

– Hvor er han, tenkte jeg. Helt til det gikk opp for meg at hun hadde vært der hele tiden.

Hvordan skal man så oppnå likestilling? – Vær bevisste og ydmyke, sa Valian.

– Dernest: lag prosedyrer som redder en fra å gjøre vurderinger og valg basert på kjønnede antakelser. Dels handler dette om bevissthet om kjønn, men det handler også om å være nøye med at kvinner får den informasjonen de behøver for å lykkes. I stedet for å si at en ung kvinnelig akademiker mangler autoritet, kan hun læres noen knep for å øke sin autoritet, understreket Valian.

Hun tror også på det gode eksempelets makt. Flere kvinnelige professorer i et fag er levende eksempler som viser kvinnelige studenter at det også er mulig for dem å gjøre karriere.

– Og fokus må være på institusjonen, ikke på den enkelte kvinne, understreket Valian. 

– Mye av det jeg snakker om handler om individene, men det er først og fremst institusjonene som må endre seg for å skape bedre kjønnsbalanse. Det er lederne som må holdes ansvarlig for at dette skjer. Institusjonen må ha klare mål for likestilling, og det må få konsekvenser dersom målene ikke nås.