Alltid bevisst

Det mangler ikke på kvinnelige studenter på Det medisinske fakultet ved NTNU der Helge Klungland er prodekan for forskning. Men i de indre gemakker der førsteamanuensene og professorene holder til sitter det mest menn på kontorene. En kvinneandel på i underkant av 19 prosent på professornivå sender fakultetet mot en jumboplass når det gjelder kvinner i toppstillinger innen medisinfaget.

Likevel mener likestillingsrådgiver ved NTNU at Helge Klungland er eksemplarisk i sitt engasjement for likestilling. For Klungland vet hvilken utfordring fakultetet står overfor.  Å satse på likestilling handler om å være bevisst dette spørsmålet hele tiden, mener han.

En god start

I 2002 ble det etablert et nytt tilbud ved fakultetet som er blitt sentralt i likestillingsarbeidet.

– Vi har laget en egen forskerlinje. Den er viktig for rekruttering av unge medisinere til forskning, særlig unge kvinnelige medisinere. 

For selv om kvinner dominerer blant studentene i medisin går et mindretall videre til forskning. På forskerlinjen ved NTNU var over halvparten av kandidatene som ble tatt opp sist år kvinner. Det håper Klungland kan gi et godt fundament framover. Vi må fortsette å fokusere på rekruttering av våre kvinnelige studenter om vi skal lykkes.

Studentene kan begynne på forskerlinja etter to år på medisinstudiet. Da får de forlenget utdannelsen med ett år, men svært mange er da halvveis med doktorgraden og klare til å disputere to år etter at de er ferdig på studiet, forklarer Klungland.

– Da har du fått en god start på forskerkarrieren.

Han legger til at kjønnsbalanse også er viktig ved tildeling av forskningstipender.

– Vi vil vi alltid se på hvor mange kvinner og hvor mange menn som får tildelt prosjektstipend. Det er utenkelig å tildele fem prosjekter til fem menn, sier han og understreker at hensynet til likestilling ikke bryter med kravene til forskningskvalitet.

Kliniker og forsker

Den store utfordringen innen det medisinske faget er, ifølge Klungland, at man skal bli både kliniker og forsker. Det er utfordrende tidsmessig.

– Hvorfor er dette en særlig utfordring for kvinner?

– For mange par er det tøft når begge skal ha en karriere. Det påvirker selvsagt menn også, men det er ingen tvil om at kvinner fremdeles har flest omsorgsoppgaver. Det er for eksempel langt flere kvinner enn menn som tar ut fødselspermisjoner.

– Hvilke muligheter har dere for å påvirke denne situasjonen?

– Man må ha en dialog mellom klinikksjefer på sykehuset og instituttleder på universitetet for å tilrettelegge slik at arbeidsdagen er gjennomførbar.
Men Klungland mener også at kvinner må være litt mer egoistiske.

– Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal trekke det for langt. Men til en viss grad mener jeg det er viktig å være egoistisk. Man må tenke på karrieren når man svarer ja og nei på forespørsler som ung forsker. Det er viktig å ha en bevisst karriereplan, og vite hva du gjør for å lykkes med de målene du har satt i planen din.  
Men det betyr ikke at han mener man må ofre alt for forskningen de første årene.

– De beste årene innen forskning har du fra du er førti til du er seksti.

Barn intet hinder

Barnefødsler skal ikke stå i veien for kvinnelige forskere karrierer.

– Noe av det verste jeg visste da jeg var instituttleder, var når kvinner beklaget at de var blitt gravide og måtte ut i permisjon. Det syntes jeg var kjipt. Ikke at de var gravide, men at flere unnskyldte sin graviditet.

– Ingenting er bedre enn en graviditet og man behøver ikke å planlegge når den skal komme selv om man driver med forskning.  Men den dagen du er gravid så må du lage en plan.  Du kan ikke bare la graviditeten gå uten å tenke på hva du skal gjennomføre videre av forskningsarbeider.

Han mener også fakultetet kan bruke permisjonene til noe konstruktivt.

– Når vi har fast ansatte som tar permisjon på et år så gir det faktisk nye muligheter. Da kan vi kanskje teste en ny person i undervisningssammenheng. Ingen ting er statisk, vi må hele tida gjøre forandringer uansett.

Alt skal utlyses

Men fakultetet sliter med å endre mannsdominansen i de faste vitenskapelige stillingene. Den sentrale handlingsplanen ved NTNU slår fast at 50 prosent av tilsetningene av stillinger der det kreves doktoravhandling skal være kvinner.

– Vi har så få fulle stillinger som utlyses at det er vanskelig å gjøre noe med dette, sier Klungland.

Han forteller at fakultetet nylig har analysert staben i forhold til blant annet kjønns- og aldersammensetning. Det har fått dem til å endre praksis når det gjelder ansettelser.

– Vi har bestemt oss for at vi ikke skal ansatte folk i bistillinger uten utlysning.

– Det kommer sikkert ikke som noe sjokk at vi har ansatt menn nesten over hele linja når vi har tilsatt uten forutgående utlysning. Vi ser nå at vi får flere søknader når stillingen utlyses, så argumentet som ofte brukes om at det bare er én bestemt person som kvalifiserer til jobben er ikke alltid så godt.

– Mange steder er det vanlig å bruke kallelser til bistillinger, men dere vil nå altså utlyse dem i stedet?

– Ja, slik at vi ikke automatisk kaller menn hele tida, for det har vi gjort ofte. Og der tror jeg ikke vi er så veldig unike.

Hva gjør dere ellers for å sikre kvinnelige kandidater til utlyste stillinger?

– Vi bruker letekomiteer. Jeg tror det er slutt på den tida da man bare skal sende en utlysning og så håpe at den du har lyst på søker. Nå må man gjøre noe aktivt for å få folk til å søke.

Kurs i opprykk

Ved Det historisk-filosofiske fakultetet ved NTNU avholdes det egne kurs for kvinnelige førsteamanuenser som vil søke om professoropprykk. Klungland trekker fram dette som et tiltak han kunne tenke seg å initiere ved sitt fakultet for å få flere kvinner mot toppen.

– Fallhøyden kan føles stor når man skal søke om professoropprykk, både for kvinner og menn. Dette er et godt tiltak fordi det fokuserer på hva som skal til for å bli professor og gir folk en dytt.

Men Klungland ser likevel at det vil ta tid å endre kjønnsbalansen i toppstillingene ved fakultetet. Han trekker fram øremerking av stillinger som et mulig tiltak om det hadde vært lov.

– Når man øremerker stillinger ekskluderer man noen fra å søke, og det liker jeg i utgangspunktet ikke. Men det er også en del ting som virker i den andre retningen, spesielt historiske tiltak som gjør at vi er i en kjønnsubalanse. Slik sett kunne øremerking ha vært et effektivt virkemiddel for oss.