Hvorfor slutter stipendiatene?

Akademia har blitt internasjonal, men institusjonene henger etter på flere områder, mener Rannveig Beito Svendby, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet (INN).

I 2025 ble det avlagt 1878 doktorgrader i Norge, og drøyt fire av ti doktorgrader ble avlagt av utenlandske statsborgere. Det er samtidig én av fem stipendiater som ikke hadde fullført forskerutdanningen åtte år etter at de startet.

I Svendbys intervjustudie om stipendiaters erfaringer om gjennomføring av doktorutdanning i Norge, forteller stipendiatene selv om blant annet språkutfordringer og ekskludering.

Det unødvendige frafallet

– Vi vet at mange har det vanskelig og at det er høyt frafall, men akkurat i denne studien ville jeg se på det unødvendige frafallet, sier hun.

Svendby er en del av forskergruppa «Diversity in Education» ved INN. Hun har intervjuet 19 stipendiater og nylig skrevet en artikkel om hva relasjoner betyr for å fullføre.

– Det er så mye lidelse blant stipendiatene som ikke gjennomfører, men det handler også om familiene deres, om veilederne, om penger og institusjonene som har brukt ressurser på dette.

Da er det trist hvis et prosjekt skrotes når det ikke er nødvendig, mener Svendby.

– Så hva er grunnen til at folk faller fra?

– Vi vet at en del internasjonale stipendiater har problemer i Norge og det viser seg også i dette prosjektet. Stikkord er utfordringer med språk og relasjoner.

Tidligere i år publiserte hun en artikkel om tilhørighet og isolasjon basert på intervjuer med åtte internasjonale stipendiater.

– Flere opplever at de blir ekskludert på arbeidsplassen, noe som igjen gjør at mange ikke klarer å fullføre doktorgraden, sier hun.

– Ingen overraskelse at gode relasjoner er viktige

På en måte kan man si at funnene i denne studien ikke kommer som noen overraskelse, mener Svendby:

– At gode relasjoner på arbeidsplassen betyr mye er jo ikke veldig overraskende.

Svendby brukte en teori om tilhørighet i studien. Med den så hun på hvordan stipendiatene blir inkludert, føler tilknytning, blir verdsatt og har påvirkning i miljøet.

– Jeg fant at det å trives og å ha personer rundt seg som bryr seg om det du gjør, er helt avgjørende for at stipendiatene beholder troen på seg selv – og leverer doktoravhandlingen.

Svendby forteller om en av stipendiatene fra studien som var i drømmesituasjonen: En stipendiat i et utrolig godt miljø med flere andre stipendiater. De var på hverandres disputaser, leste hverandres tekster, i tillegg til at de var sammen på fritiden og arrangerte fester sammen.

– Til forskjell fra de stipendiatene i studien som fortalte at de sitter dønn alene, sier hun.

Gode relasjoner utenom institusjonen er også skjermende, som med venner og familie, understreker Svendby.

– På samme måten gir det å ha dårlige relasjoner motsatt effekt, fant hun.

– Institusjonene tar ikke hensyn til virkeligheten

Språk er et tema som får opp temperaturen under intervjuet. Svendby forteller at de internasjonale deltakerne i studien kommer med eksempler på at referater fra møter er på norsk, selv om ikke alle møtedeltakerne kan norsk, og om velkomstmøter for nye ansatte – også holdt kun på norsk.

– Der holdt ledelsen foredrag om at organisasjonen er inkluderende for alle, samtidig som det ironisk nok satt stipendiater i rommet som ikke fikk med seg noe fordi de ikke forsto norsk, sier hun oppgitt.

– Institusjonene fronter at de er internasjonale, men det stemmer ikke alltid.

Det blir skapt et feil bilde, mener Svendby. Når institusjonene gjør det slik, er det flere som ikke blir inkludert, og verken får med seg det faglige eller det sosiale.

– Mange stipendiater kan ikke norsk, og har heller ikke kapasitet til å lære seg norsk i tillegg til å ta doktorgraden. Institusjonene tar altså ikke hensyn til virkeligheten.

Det har vært obligatorisk at også stipendiater skal lære seg norsk, men det krever mye, mener Svendby.

– Flere stipendiater sier også at de vil snakke norsk, at det er viktig.

– Hva kan gjøres?

– Nå har vi jo KI, utbryter Svendby.

Stipendiater vil samarbeide mer

Nina Norum Anda, koordinator for doktorgradsutdanningene ved UiT Norges arktiske universitet, forteller at bedriftshelsetjenesten ved universitetet gjorde en egen arbeidsmiljøundersøkelse blant stipendiater og postdoktorer i 2024. De fikk over 300 svar og fant mye av det samme som Svendby:

– De fleste er fornøyde med jobben og veiledningen, men mange jobber mest alene og nesten halvparten vil gjerne samarbeide mer med andre. Forholdet til kolleger og veileder betyr veldig mye, og når det skjærer seg, blir det tungt for den det gjelder, skriver Anda på e-post.

Studentombudet ved UiT har også ansvar for doktorgradsstudentene, og fikk økt bemanning etter at disse funnene ble lagt fram, legger Anda til.

Ved UiT får alle stipendiatene tilbud om mentor ved oppstart, mens fakultetene ellers har variert opplegg, der noen har felles velkomstmøter, andre individuelle oppstartssamtaler.

– Hva blir gjort for å skape faglig og sosial tilhørighet ved UiT?

– Nesten alle stipendiatene er med i en forskningsgruppe, og stipendiatenes egen organisasjon, ArcticDoc, arrangerer faglige og sosiale aktiviteter. Vi er også et relativt lite universitet med tverrfaglige fellesemner, der stipendiater møtes på tvers av fagmiljøene. Det tror vi betyr mye for det psykososiale arbeidsmiljøet.

– Mye av tilhørigheten må nok skapes i hverdagen, i forskningsgruppa, i lunsjen og i møtene, og ikke bare gjennom egne arrangementer. Dette vet jeg at fakultetene jobber med, sier Anda.

Ikke så mye som skal til

Svendby mener universiteter og høgskoler kan gjøre flere enkle forbedringer.

– Parallellspråk er én ting, altså at det kan være muntlig og skriftlig informasjon på både norsk og engelsk. Det kan være enkle ting som å oversette lappene på maten i kantina, eller ha kartet over campus på to språk, sier hun.

Men bare det å vise at man er klar over at det sitter mange forskjellige folk i rommet – og alle er ikke er norsktalende – kan hjelpe, mener Svendby.

– Det går an å spørre: «vil dere at vi snakker norsk eller engelsk?»

Les språkforsker Verónica Pájaros forslag i saken: – Akademia må få en bedre språkpolitikk

– Har du sett forbedringer de siste årene, etter at prosjektet startet?

– Jeg har ikke sett noen store forbedringer, selv om det er flere enkle grep man kan gjøre, som engelsk møtereferat, eller ha en powerpoint på engelsk når man snakker norsk.

Det kan man gjøre enten det er møter eller sosiale tilstelninger, mener Svendby. Hun legger til at engelsk også ofte er stipendiatenes andre- eller tredjespråk.

– Institusjonene har ikke tatt inn over seg endringene i stipendiatgruppa og har ikke nok kunnskap om mangfold, kulturell forståelse av sosialisering og hvordan tid oppfattes ulikt, mener Svendby.

Motsatt språkutfordring på UiT

Anda fra UiT tror mye av det Svendby beskriver i artikkelen gjelder de fleste institusjonene.

– Men når det gjelder språk er utfordringen nesten motsatt av det Svendby beskriver. Stipendiatene er en veldig internasjonal gruppe, og hos oss foregår det meste på engelsk.

– Vi er så «flinke» til å bytte til engelsk at de som tar norskkurs, sliter med å få øvd seg, sier hun.

Ved det nordligste universitetet i landet er nesten halvparten av stipendiatene internasjonale, og det samme er rundt en fjerdedel av veilederne.

– Hvordan er språkpolitikken på UiT?

– Alle felles arrangementer er på engelsk, informasjon til stipendiatene går ut på engelsk, eller på både norsk og engelsk, og undervisningen for stipendiatene er nesten utelukkende på engelsk, eller på begge språkene, sier hun.

Anda forteller også at alle stipendiatene får gratis norskkurs og at de får karriereveiledning på norsk og engelsk.

– Mitt inntrykk er at de fleste tar norskkurs, i alle fall de som ønsker seg en videre karriere her. Ut fra undersøkelsene våre ser ikke språk ut til å være noe stort problem hos oss.

– Men vi har ikke spurt spesifikt om språk, eller sett på de internasjonale stipendiatene for seg, så det kan godt finnes ting vi ikke fanger opp, sier Anda.

– Ledere mangler mangfoldskompetanse

Svendby er også opptatt av maktforskjeller. Hun påpeker at det vil være folk som kommer fra steder der man for eksempel ikke sier imot veilederen, mens man i Norge skal kunne diskutere med veilederen.

Tidligere kom stipendiatene kanskje fra andre steder i Norge, men da kjenner man kulturen og språket. Nå kommer nesten halvparten utenfra Norge og trenger at man tar andre hensyn, sier Svendby.

– I studien fortalte en norsk, kvinnelig stipendiat at hun og flere andre kvinner led under en giftig, seksualisert kultur på stipendiatenes felleskontor. Problemet var at noen av de mannlige, internasjonale stipendiatene gikk ut over normene for det som er akseptert å si og tulle med til kollegaer i norsk arbeidskultur.

– Dette er et eksempel på en kulturell kollisjon der sosialiseringen feiler, som noen internasjonale stipendiater sliter med, og denne situasjonen ble ikke håndtert. Ledelsen ville ikke ta i det, og kvinnene sluttet å komme til kontoret, sier Svendby.

Førsteamanuensis Julie Flikke fant noe interessant i 2024, forteller Svendby: Administrativt ansatte i akademia er veldig positive til internasjonalisering, men dersom noen internasjonale tabber seg ut med arbeidskultur eller sosiale koder, da stikker andre ansatte hodet i sanden.

– Dette handler om at de må ha mangfoldskompetanse, mener Svendby, og legger til:

– Det hjelper ikke at ledelsen sier «dette vet vi ikke hva man skal gjøre med». Det må håndteres. Lederne må vise hva som er greit å si i en jobbsituasjon.

– Konfliktskyhet gjelder på institusjons- og ledernivå, sier Svendby.

Dersom en stipendiat har en konflikt med veilederen, er det for mye forlangt at hen skal løse konflikten på egenhånd, mener Svendby.

– En løsning kan være alt fra en samtale, til veilederbytte eller å bytte lokasjon og kontor.

– Små konflikter kan vokse seg store, men det handler ikke bare om de internasjonale stipendiatene, mener Svendby.

Også artige kulturforskjeller

Når skal man være på plass til et møte, når er festen og når skal et prosjekt være ferdig? Det er eksempler på at forskjellige folk har mange ulike måter å forholde seg til tid på, mener Svendby.

– Mens man ofte i Norge har et strikt forhold til tid, er det en del andre land som forholder seg til at tid er noe som kommer tilbake, mener Svendby.

Hun trekker fram et cocktailparty som et eksempel på hvor store forskjeller det kan være mellom USA og Norge, to land som noen tenker ikke står så langt fra hverandre kulturelt:

– Jeg leste en bok av en amerikaner som illustrerte forskjellen godt med historien om da hun arrangerte et cocktailparty. På invitasjonen sto det klokka 14–16, og amerikanerne stakk innom i løpet av den perioden, tok en drink og dro igjen, som var hensikten. Nordmennene kom klokka 14 og drakk tett til det hele var over klokka 16.

– Dette er jo litt morsomt, men viser godt hvordan forståelsen av tid og party kan være kulturelt betinget.

– Så små ting kan likevel være så ulike. Vi må lære å kommunisere og samarbeide på tvers av kulturelle forskjeller, påpeker Svendby.