Forskere fra arbeiderklassen har mer bein i nesa

– Akademikere fra arbeiderklassen er en veldig selektert gruppe, sier forsker Maria Keil.

Hun arbeider ved Leuphana-universitetet i Lüneburg og har publisert en ny studie om hva klassebakgrunn betyr for tyske akademikeres karriere. Da Keil undersøkte hvem som slet mest karrieremessig, var svaret overraskende: konforme forskere fra middelklassen.

Studien bygger på intervjuer med 26 forskere fra hele Tyskland, hovedsakelig postdoktorer og professorer. (Se faktaboks.)

De få akademikerne med arbeiderklassebakgrunn som kom så langt, kunne ofte klare seg godt og utvikle en særegen profil på det akademiske feltet.

– Noen hadde kjempet for utdanningen sin helt siden barneskolen. Gjennom denne kampen hadde de utviklet selvtillit og en bevissthet om at de faktisk vet og kan noe.

– Det ga dem ressurser som senere hjalp dem med å finne en plass i akademia, sier Keil.

Som fisk på land hele karrieren?

Keil forteller at vi fra før vet mye om ulikhet og tilgang til høyere utdanning.

– Men langt mindre om hva som skjer etterpå.

Forskning har vist at førstegenerasjonsstudenter – studenter hvor ingen av foreldrene har høyere utdanning – ofte føler seg som «fisk på land». Keil var nysgjerrig på om denne opplevelsen også fortsatte for personer med arbeiderklassebakgrunn som klarer å bli i akademia.

Pierre Bourdieus «habitus»-begrep har vært et omdreiningspunkt i debatten.

– Det er hele måten vi er i verden på. Det handler om hvordan vi snakker, hvordan vi tenker – tilpasninger som påvirker hvordan vi navigerer det akademiske feltet.

For Keil var Bourdieus begrep om den «ideelle akademiske habitusen» særlig interessant.

– Det er en idé om hvordan en akademiker bør uttrykker seg. Den ideelle akademikeren er sofistikert, karismatisk, svært god til å engasjere studenter, og fremstår som intellektuell.

Hun ønsket å teste teorien empirisk, og spurte: Hva kjennetegner adferdsmønstrene til de mest produktive forskerne?

Forklarte karrieren baklengs

I intervjuene ble forskerne bedt om å betrakte karrieren sin i bakspeilet. Fra barneskolen, via høyere utdanning og inn i akademia.

– Hvordan bygget forskerne nettverk? Hvordan forholdt de seg til publisering og søknader om forskningsmidler?

Etter intervjuene fylte deltakerne ut et kort spørreskjema. Informasjon om foreldrenes om utdanning og yrke ble brukt for å definere deltakernes klassebakgrunn.

I tillegg samlet Keil inn forskernes akademiske cv-er.

– Jeg brukte cv-ene for å forstå hvilken posisjon deltakerne faktisk hadde i feltet. Hadde de mye akademisk kapital? Hvilke publiseringsmønstre hadde de?

For postdoktorene kunne dette også si noe om utsiktene for fast professorstilling. Intervjuene innsikt i hvilke strategier forskerne hadde valgt, mens cv-ene ble brukt for å reflektere over hvor godt strategiene hadde lykkes i sitt fagfelt.

Tilfeldig tilpasning? Neppe.

I materialet fant Keil tre mønstre som oppsummerte hvordan forskerne forholdt seg til og navigerte i akademia i forhold til egen klassebakgrunn.

Den første kaller hun «adaptivt mønster». Det var særlig forbundet med forskere fra øvre middelklasse og overklasse. De kjente de uskrevne reglene og var gode til å tilpasse seg ulike deler av akademia.

– De hadde en følelse for spillet og kjenner reglene. De vet hvordan den ideelle akademiske væremåten – habitusen – ser ut på ulike forskningsområder og kan tilpasse seg deretter. Fant de riktige nettverkene, presenterte på de riktige konferansene og publiserte i de riktige tidsskriftene.

– Sånn ble både forskerne og forskningen synlige på deres felt, sier Keil.

De adaptive forskerne fremstilte også ofte sin akademiske vei som ganske tilfeldig eller «nærliggende» for deres gruppe.

– Det bare skjedde. Men denne fremstillingen skjuler at det likevel ligger mye arbeid og strategi bak, mener Keil.

Konformitet fungerte ikke i lengden

Et mer overraskende funn gjaldt forskere fra middelklassen. Mange hadde i utgangspunktet det sosiologer kaller høy kulturell kapital.

– Dette var personer som hadde gjort det svært godt på skolen, blitt støttet av foreldrene og lærerne sine og var kommet ett trinn lenger i utdanningsløpet enn foreldrene.

Likevel opplevde noen av dem å stagnere i akademia. De fulgte en logikk som hadde fungert godt da de utdannet seg, men som ikke nødvendigvis ble belønnet på det akademiske arbeidsmarkedet. De var konforme, som Keil kaller det.

– Deres tankegang var at «hvis jeg gjør en god jobb, gjør som veilederen min sier og oppfyller det veilederen ber meg om, vil jeg til slutt bli belønnet», forklarer Keil.

Det de manglet, var det Keil kaller «selventreprenørskap».

– For å lykkes som forsker må man kunne presentere seg selv, bygge en selvstendig profil og posisjonere seg strategisk.

– Forestillingen om at man kan bli i én organisasjon, gjøre alt man får beskjed om, og så bli forfremmet, fungerer rett og slett dårlig på det akademiske tyske arbeidsmarkedet.

Gjorde motstandskraft til en styrke

Det tredje, «resistente», mønsteret fant Keil særlig blant akademikere fra arbeiderklassen. Ifølge Keil var dette en svært selektert gruppe.

– Disse personene hadde virkelig kjempet for utdanningen og den akademiske karrieren sin. Noen hadde til og med opplevd familiekriser eller bokstavelig talt forlatt familien for å fortsette utdanningen. Det kunne for eksempel være personer med bakgrunn fra gård og som var forventet å overta gården.

Keil forteller at personer med denne bakgrunnen vanligvis blir sortert ut allerede i videregående opplæring, og særlig i overgangen til høyere utdanning.

– Fordi de hadde begynt å kjempe mot klassebarrierer allerede på skolen, var de senere godt rustet til å navigere i det akademiske feltet og finne en posisjon der.

Veien inn i akademia ble en opptur:

– De innså kanskje at de var godt utdannet, intellektuelt eller naturlig nysgjerrige og svært gode til å tilegne seg kunnskap. Dette ga dem ressursene de trengte for å finne en plass i akademia og utvikle seg videre mot alle statistiske odds.

Diskriminering mot kvinner

I studien intervjuet Keil både kvinner og menn.

– Hvordan hang de ulike mønstrene – for eksempel det konforme mønsteret – sammen med andre sosiale faktorer, som kjønn og etnisitet?

– Kjønn spiller åpenbart inn på hvem som får fast ansettelse, svarer Keil.

Kvinnelige akademikere opplevde i flere sammenhenger å bli diskriminert bare fordi de kunne komme til å bli mødre. De måtte ha mer å vise til for å bli tatt like alvorlig som sine mannlige kolleger.

– Noe som spiller inn her, og som kanskje ligner situasjonen i Norge, er at når kvinner får barn, er de ofte borte fra akademia en stund. Men vanligvis er kvinnene borte lenger enn barnets far.

– Kvinnelige akademikeres produktivitet og synlighet deres går dermed ned, og det er en konsekvens de må håndtere i akademia.

Norsk studie viser annet mønster

– Funnene i studien gir logisk mening, sier Marte Mangset, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Hun har forsket på klasse i norsk akademia. I en studie fra 2024 intervjuet hun og Julia Orupabo 60 akademikere tidlig eller midtveis i karrieren, med ulike klassebakgrunner. De så på hvilke strategier forskerne brukte for å lykkes.

Mønsteret de fant, var mer klassisk:

– Hvis du hadde arbeiderklassebakgrunn, var det tøffere å lykkes, sier Mangset.

Studien var kvalitativ og gir derfor ikke et representativt bilde. Forskerne med middelklassebakgrunn var likevel gjennomgående bedre skodd for å gjøre karriere i akademia.

– De hadde mer å gå på for å stå usikkerhet – både psykologisk og økonomisk – som man må tåle som akademiker. Det tar lang tid å få fast jobb, påpeker Mangset.

De fant også at det var verdifullt å ha akademikere i familien.

– Det gjorde det lettere å skjønne hva «spillet» gikk ut på. De fikk tidligere vite at det var et spill som skulle spilles. Du skal publisere der og der, søke penger sånn og sånn. Det kommer i tillegg til å være god på sitt eget fagfelt.

– Ikke nok å være god

– De andre forskerne, som ikke hadde den tilgangen, oppdaget at det ikke holdt bare å være god på ett område. Da de forsto at de ikke hadde spilt spillet, var det for sent. De hang etter, sier Mangset.

Valget om å satse på akademiske karriere ble heller ikke like godt tatt imot i alle miljøer.

– Du blir ikke steinrik av å jobbe i akademia, og mange blir gamle før de får fast jobb. Mange med arbeiderklassebakgrunn følte et større press utenfra om å rettferdiggjøre at det å bli i akademia var et meningsfullt valg.

– Fant dere noen kobling mellom klasse og kjønn?

– Dette med å rettferdiggjøre hvorfor man ble forsker kom opp hos begge kjønn, ikke minst blant menn.

– Det var en del menn med arbeiderklassebakgrunn. De sa det ikke eksplisitt, men de hadde liksom en forventning på seg om å være «the male breadwinner», altså familieforsørger.

– For dem ble det vanskelig å stå i den usikre økonomiske situasjonen. Noen tok det tungt, rett og slett – å føle på det ansvaret de hadde for familien, sier Mangset.

Tøffe tak i Tyskland

– Keil, er ikke det akademiske systemet litt annerledes i Tyskland?

– Jo, Tyskland har et ganske særegent akademisk system. Det er preget av høy grad av midlertidighet. Mange tar doktorgrad fordi det ofte gir uttelling på det arbeidsmarkedet utenfor akademia.

Samtidig finnes det nesten ingen faste stillinger etter at man har disputert, forteller Keil.

– Bare professorstillinger – og de er det også få av. Det skaper høy konkurranse, sier hun.

Mener midlertidige stillinger også er et klasseproblem

– Er det noe vi kan eller bør gjøre for å motvirke disse tendensene og styrke de sårbare gruppene? Eller er dette bare en del av spillet, slik at man må spille med?

– Både og, vil jeg si. Et viktig punkt jeg mener vi bør tenke på, er usikkerheten i arbeidsmarkedet. I Tyskland er det manko på faste stillinger. Og i land som Storbritannia har man pekt på en utvikling med flere midlertidige og usikre stillinger i akademia, sier Keil.

– Jeg argumenterer i en annen publikasjon for at denne usikkerheten forsterker betydningen av klasse. Jo mer prekær situasjonen er, desto viktigere blir økonomisk kapital.