Utdanningsinstitusjonene har vært medvirkende i å undertrykke urbefolkningers språk, kultur og tradisjoner flere steder i verden. Da må akademia også være en del av løsningen. Det krever blant annet større bevissthet knyttet til representasjon ved arrangementer og ansettelser, men også hva som er på pensum. Det kom fram på en konferanse om avkolonisering av høyere utdanning. (Illustrasjonsfoto: Lucas Law / Unsplash.com)

– Akademia bør gå i front for avkolonisering

Gjennom historien har akademia bidratt til å opprettholde en negativ fremstilling av urfolk. Nå har tiden kommet for å endre dette, mener forskere.
26. september 2019


Det er viktig å få mer synlig mangfold i akademia, mener Cindy Horst, forskningssjef ved Institutt for fredsforskning. (Foto: Prio)

Avkoloniseringsbevegelser over hele verden har de senere årene vært opptatt av frigjøring fra ekskluderende praksiser av ulike minoritetsgrupper.

På konferansen Experiences of decolonization of higher education, på OsloMet nylig, diskutere deltakerne praktisk erfaring med å avkolonisere akademia og høyere utdanning.

Akademia står ikke utenfor koloniseringshistorien

Akademia må ta inn over seg at de tradisjonelt sett har vært en del av problemet, var en av tilbakemeldingene på seminaret. Utdanningsinstitusjonene har vært medvirkende i å undertrykke urbefolkningers språk, kultur og tradisjoner. Da må akademia også være en del av løsningen. Det krever åpenhet og nysgjerrighet i møte med ulike tradisjoner, metoder og erfaringer, men også større bevissthet knyttet til representasjon, blant annet på pensum, arrangementer og ved ansettelser.

Mange steder har urbefolkningen et anstrengt forhold til forskere og forskning. Historisk har de bare blitt forsket . Forskere har drevet med alt fra måling av hodeskallene deres til teorier om den såkalt primitive livsstilen deres. Urfolk verden rundt, som samebefolkningen i Norge, har historisk blitt behandlet som studieobjekter og levd under en negativ fremstilling som akademiske institusjoner har bidratt til å opprettholde, forklarer Rebecca Scherr.

Scherr er førsteamanuensis i engelskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo (UiO) og var paneldeltager i samtalen «Bring your privilege» på konferansen.

– Historikerne som har skrevet norgeshistorien har for det meste skrevet samebefolkningen ut av historien, eller omtalt dem på svært negative måter. Vi vet at mange samer skammer seg over sin herkomst og dette kan ikke sees uavhengig av bildet som er skapt av dem i akademia, sier hun.

Forskningssjef ved Institutt for fredsforskning (Prio) Cindy Horst påpeker at mange i Norge tenker på kolonisering som noe som tilhører fortiden og bare andre land, og ikke assosierer det med vårt eget land. Da glemmer vi en vesentlig del av vår historie, ifølge Horst.

– Jeg syntes det er forbausende at det er så lite kunnskap om koloniseringsfortiden av samene i Norge, for eksempel om den langvarige assimileringspolitikken de ble utsatt for. Det må man jobbe med i undervisning helt fra barneskolen opp til universitetene, sier Horst, ordstyrer av samtalen «Bring your privilege».

Må tørre å snakke om privilegier

Horst mener allikevel at det å bruke begrepet avkolonisering kanskje ikke har fungert så bra i debatten i Norge, på grunn av den manglende kunnskapen. Anerkjennelse av fortiden må være på plass før man virkelig kan jobbe med konsekvenser av kolonisering. Horst prøver nå heller å snakke om privilegier og fravær av privilegier.

– Det er selvfølgelig forskjell, men innenfor den akademiske debatten kan det være bedre for oss i Norge å snakke om privilegier og at ikke alle har hatt tilgang til de samme rettighetene og mulighetene, forklarer hun.

– Det er litt typisk norsk å tenke at alle har like rettigheter og muligheter. Folk går fort i forsvar hvis man sier at noen grupper har flere privilegier enn andre. Folk tenker kanskje mindre defensivt og ser mer positivt på saken hvis vi snakker om hvordan vi kan bruke våre egne privilegier og muligheter til å garantere at alle grupper får de samme mulighetene.

Rebecca Scherr påpeker at det er et stort problem i samfunnet at noen grupper må jobbe hardere enn majoritetsbefolkningen, rett og slett for å trosse folks fordommer og bias.

– Da blir du redusert til din bakgrunn. Det er et privilegium å ikke trenge å navigere etter din egen hudfarge eller folks oppfatning av hvordan du er, basert på hvordan du ser ut. Det er et privilegium å kunne si dette har jeg ikke merket noe til, sier Scherr.

Et talende eksempel på denne typer privilegier så vi blant annet i rasismesaken ved UiO fra 2017, forteller Scherr. Konfrontert av Universitas med kritikken fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) uttaler rektor Svein Stølen at han aldri hadde opplevd noe problematisk. Stølen gikk senere ut og beklaget.

Maktstrukturer kan endres gjennom ansettelser, pensum og representasjon

Det har krevd en bevisst satsing og systematisk arbeid for å få opp kvinneandelen for å oppnå kjønnsbalanse. Etter hvert har også et ønske om økt mangfold kommet på banen. Universiteter og høgskoler har handlingsplaner for likestilling, Forskningsrådet har et eget Balanse-program og Kunnskapsdepartementets Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning jobber for dette.


– Se på pensum, se hvem som er på pensum, og kanskje enda viktigere; hvem som ikke er på pensum, sier Rebecca Scherr, førsteamanuensis ved UiO. (Foto: UiO)

Både Horst og Scherr mener det kan trekkes visse paralleller mellom arbeid med likestilling og avkoloniseringsarbeid.

– I Norge er det sterkt fokus på likestilling og kjønnsbalanse. De fleste er enige i at kvinner må være representert fordi de utgjør halve befolkningen. Men noen av de samme strukturelle betingelsene som har holdt kvinner tilbake gjelder også for minoriteter, sier Scherr.

Begge understreker at det er viktig å få mer synlig mangfold, blant annet med tanke på paneldeltagelse, hvem som rekrutteres til vitenskapelige stillinger og hvordan pensum ser ut.

– Ta en kikk på pensum. Hvem er på pensum, og kanskje enda viktigere; hvem er ikke på pensum? Både lærere, professorer og studenter må spørre seg selv hvorfor det er slik, sier Scherr.

Innholdet på pensum er vel så viktig, ifølge Scherr. Undervisere bør ha et bevisst forhold til hvordan egne fagfelt kan ha bidratt til ideer om overlegenhet og underlegenhet.

– Jeg tror også at hvis institusjoner ønsker mangfold og andre perspektiver, så er det et alternativ å øremerke stillinger for å vise at man er interessert i å satse på ekspertise og fagfelt som historisk ikke har vært representert. Innen mitt fagfelt kan det være postkoloniale studier eller kritisk raseteori, sier hun.

– Det er mange studenter som ikke møter rollemodeller – noen som ser ut som dem. Majoriteten i akademia har norsk eller europeisk bakgrunn,noe som kan bety at de som underviser har et syn som ikke ligner på erfaringene til studenter med minoritetsbakgrunn. For å løse opp dette, kan vi trekke veksel på erfaringen med kvinner og likestilling, utdyper Horst.

– Vi forskere må spørre oss selv om hvilke andre stemmer vi har på eget fagfelt som ikke har fått fortjent oppmerksomhet på grunn av mer eller mindre uttalte fordommer. Alle som er i posisjon til å invitere, må tenke seg om, og kanskje bruke litt tid til å finne mer mangfold.

Engasjement og handlingsplaner gir endring

Både Horst og Scherr har merket en økt interesse for avkolonisering, ikke minst fra studentene. Horst oppfordrer studentene til å bruke sin studentmakt:

– Studentene har makt og kan kreve endring fra universitetene, både når det gjelder pensum og hvem som inviteres til debatter.

– Men det er ikke nok. Akademia må ta ansvar og vise at de tar arbeidet med avkolonisering på alvor, mener Horst.

Scherr vil at universiteter og høgskoler lager handlingsplaner for å få til endring.

– Men handlingsplanen må også følges! Denne typen arbeid krever mye kunnskap, det krever nytenkning og nye nettverk med personer og fagfolk som kanskje ikke er blitt vurdert tidligere. Det er mange som sympatiserer, men å faktisk forandre ting er krevende, det må ledelsen være innstilt på.

– Akademia er konservativt i den forstand at store forandringer ikke skjer så ofte, eller de skjer langsomt. Kjerneverdiene i en institusjon blir reprodusert hele tiden. Å jobbe med avkolonisering krever en endring i kjerneverdier, understreker Scherr.

SAIH: «Tool kit for decolonizing education»

Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) skal i løpet av høsten lansere en verktøykasse (tool kit) for avkolonisering i akademia. SAIH om deres «tool kit»:

  • Hva avkolonisering betyr varierer mellom ulike fagfelt og i de ulike områdene av akademia. SAIH har ingen mal, men ønsker å sette i gang disse refleksjonsprosessene hos akademikere og studenter i Norge.
  • Verktøyet/dokumentet skal kunne tas i bruk av studenter og akademikere som vil evaluere og endre sin egen undervisning og utdanning.
  • Målet er at det skal være et praktisk, konkret og håndfast verktøy for utdanningsinstitusjonene.