9. april 2015 startet protestbevegelsen #RhodesMustFall ved Universitetet i Cape Town i Sør-Afrika. Studenter fikk fjernet en statue av koloniherren Cecil Rhodes, noe som ble startskuddet for en internasjonal bevegelse for å «avkolonisere» akademia. (Foto: Desmond Bowles/Flickr.com)

Kunnskap om kjønn må avkoloniseres

Arven etter kolonitiden preger norsk akademia. Nå vil norske forskere granske egne fagfelt og inkludere ikke-vestlige perspektiver i institusjonenes kunnskapsproduksjon.
28. juni 2018

Hvem har bestemt hva som er korrekt kunnskap om verden? Går du rundt på et norsk universitet vil du se at de aller fleste byggene er oppkalt etter viktige professorer og at bilder på veggene viser sentrale vitenskapsmenn. Felles for de fleste er at de er hvite, døde menn.

Så hvor blir det av kvinner, urfolk og etniske minoriteter? Har ikke de bidratt til å utvikle forskning og vitenskap? Det spørsmålet har studenter og akademikere begynt å stille seg selv og universitetslederne sine, og de krever endring. Internasjonalt har demonstrasjoner og opprop under overskrifter som Why is My Curriculum White?, Decolonising Education og i Sør-Afrika: Rhodes must fall, krevd at det akademiske innholdet i universitetsstudiene gjenspeiler mangfoldet i befolkningen, og ikke bare videreformidler de hvite mennenes bidrag. De krever at akademia avkoloniseres.

Arv fra kolonitiden

– Det er på tide å starte en samtale om koloniarven i norsk akademia, sier Cindy Horst.

Hun er forskningsleder på Fredsforskningsinstituttet PRIO, som fredag 8. juni arrangerte seminaret Decolonising the Academy.

– Vi må stille spørsmål om kunnskapen som skapes. Hvilken kunnskap er del av forskning og undervisning? Og også om infrastruktur: Hvem får delta? Hva slags forskning blir sentral, og hva blir marginalisert? Dette handler ikke bare om rettferdighet, men også om at vi går glipp av viktige perspektiver, understreker hun.

Meera Sabaratnam er lektor ved SOAS – School of Oriental and African Studies i London. Hun forklarer hvordan kolonihistorien er en integrert del av både vitenskapens og universitetenes fremvekst.

– Moderniteten er i seg selv tett knyttet til kolonialiseringen. Den industrielle revolusjonen var avhengig av utbytting av koloniene, og foregikk parallelt med opplysningstiden og utviklingen av utdanningssystemet, påpeker hun.

– Utdanning hadde to funksjoner: Å humanisere og utvikle noen individer og grupper, og å ekskludere andre. De koloniale vitenskapsmennene brukte tid på å kategorisere verdens borgere i noen som kunne kolonisere, og noen som ble kolonisert. Dette henger grunnleggende sammen med ideer om rase, og er en måte å arrangere verden hierarkisk på.

Vestlig tankegods dominerer

Sabaratnam mener det er flere spor etter kolonitiden i både de humanistiske og de samfunnsvitenskapelige fagene.

– Her finner vi en idé om Vesten som det primære subjektet. Vesten har utviklet fagfelt ved å studere egen kultur. For eksempel innenfor litteratur, hvor engelsk litteratur ble standarden all annen litteratur måles opp mot. Det har manglet interesse for kunnskap produsert andre steder, og når andres samfunn og kultur er forskningstema, blir det først og fremst forstått som avvik fra den vestlige standarden.

Hun trekker frem fag som utviklingsstudier som spesielt problematiske.

– Hele ideen om utvikling baserer seg på at noen er utviklet, mens andre ikke er det. Dette er inspirert av en eksplisitt rasetenkning, hvor noen mennesker antas å være mer avanserte enn andre.

At tankegodset fra nord og vest i verden har fått dominere akademia, gjenspeiles tydelig i hvordan sektoren er strukturert, mener Sabaratnam.

– Det er prestisje å arbeide med det som bygger videre på etablerte ideer og modeller.

Hun mener også det synes godt i hvem som studerer og jobber ved de akademiske institusjonene.  

– Både kvinner og rasialiserte minoriteter har vanskeligere for å klare seg i akademia. Vi burde spørre oss hvorfor det er slik.


Studenter krever at pensum avkoloniseres og inkluderer flere perspektiver og stemmer. Bilde fra Rhodes must fall 9.5.2015. (Foto: Desmond Bowles/Flickr.com)

Åpne for hvithetskritikk

Løsningen på dagens problem er ifølge Sabaratnam å avkolonisere akademia. Men hvordan gjøre det?

– Vi må snu ideen om at folk i Nord forsker og utvikler teori, mens folk i Sør forskes på. For å få til det må vi få til reelle samarbeid om kunnskapsproduksjon. Kanskje krever det at vestlige forskere av og til gir sin plass til andre, sier hun.

Ikke minst mener hun institusjonene burde granske pensumlistene. Alle som underviser er ansvarlige for at studentene ikke bare leser tekster skrevet av vestlige, hvite menn.  

– Det holder ikke å si at dette ble gitt fra ledelsen. Tenk på minoritetsstudentene – hva sier du til dem hvis det bare er hvite menn på pensum? Vi må vise at alle hører hjemme i akademia, for eksempel ved å ha personer med etnisk minoritetsbakgrunn på pensum.

Hvithetskritikk er et begrep som har fått fotfeste innenfor både kjønnsforskning og andre kritiske fag de siste tretti årene. Sabaratnam tror det er et helt essensielt grep for å avkolonisere akademia.

– Vi kan ikke ta utgangspunkt i at hvithet er det normale, mens alt annet er spesielt. Det er viktig å åpne for selvkritikk og hvithetskritikk, slik at ikke hvithetsprivilegiene blir usynlige.

Avkoloniser kjønnsforskningen

Stine Helena Bang Svendsen er kjønnsforsker og førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU. Hun påpeker at til tross for at kolonialisme og rasisme er teoretiske, abstrakte begreper, må de forstås lokalt, og konkret.


Stine Helena Bang Svendsen mener kjønnsforskere må undersøke hvordan kolonitiden har preget forståelsen av kjønn. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

– Vi må ikke gjøre det sosialantropologen Marianne Gullestad kalte å «eksternalisere» rasismen. I Norge kan vi tro at rasisme er noe som skjer noen andre, et annet sted, men slik er det ikke. Antirasismen blir av noen sett som import fra USA, Sør-Afrika eller andre land med en tydelig rasistisk historie. Men det er feil å tro at noen er unntatt fra dette, sier hun.

Hun ser at noen fagfelt har tatt innover seg avkoloniseringstanken. Urfolksstudier har for eksempel gitt plass til samiske metoder og epistemologi. Kjønnsforskningen, et felt som er sterkt påvirket av postkolonial teori, har likevel mye lære.

– Når forskere forteller om den norske kvinnebevegelsens fremvekst er den borgerlige feminismen godt beskrevet, mens samiske kvinneorganisasjoner er glemt. Det er med på å konstruere feminisme som noe vestlig og norsk.

Samtidig er koloniarven del av noe mer grunnleggende i faget.

– Kolonialiteten ligger skjult i fagets kjerne.

Hun utdyper:

– Mer konkret mener jeg at vi som kjønnsforskere burde undersøke selve begrepet kjønn.

Hun trekker frem Maria Lugones, som i sin forskning om The coloniality of gender kritiserer begrepet kjønn for å være kolonialt, og komme fra en borgerlig, vestlig, hvit kultur.

– Vi burde la studentene lese ikke-vestlig kritikk av kjønnsforskningen. Oyeronke Oyewumi er allerede med, men Lugones sin kritikk burde også være det.

Oyewumi har blitt kjent for sin postkoloniale kritikk av vestlig vitenskap, og særlig den som dreier seg om Afrika. Hun gir et afrikansk perspektiv på feminisme og kjønn – og bidrar sånn til å vise hvordan feltet har blitt konstruert innenfor en vestlig forståelsesramme.

– Kjønn er et kolonialt konsept. Vi må forstå den kulturelle spesifisiteten i vår kjønnsforståelse, understreker Bang Svendsen.

Som underviser mener hun at dette er spesielt viktig.

– Jeg tror dette kan forklare en del av konfliktene vi kan oppleve i klasserommet. Hvorfor blir diskusjoner om kjønn trøblete for ulikt rasialiserte studenter? Kanskje kan det handle om hvilken forståelse av kjønn vi legger til grunn.

Interseksjonalitet kan vise kolonial uvitenhet

Kolonialismen er også en del av norsk kjønnsforskning av en annen grunn.

– Fremveksten av kvinnebevegelsen er en viktig del av historien om kjønnsforskningen. Organiseringen av samiske kvinner ble utelatt fra den norske kvinnebevegelsen, dermed er det også spor av det koloniale i kjønnsforskningen.

Det er ikke vanlig å tenke på Norge som koloniherre, men som to aktuelle bøker av Fartein Horgar og Anders Totland viser, var nordmenn aktive deltagere i kolonistyret av daværende Dansk Vestindia da vi var underlagt Danmark på 1700- og 1800-tallet. Ikke minst er den norske dominansen over den samiske befolkningen og deres landområder en helnorsk kolonihistorie. Bang Svendsen mener dette burde synes bedre på norske universiteter.

– Den koloniale ignoransen er tydeligst når det gjelder samer i Norge. På NTNU er det for eksempel alt for lite fokus på sørsamisk liv og kultur, enda universitetet har sin største campus i sørsamisk område, nemlig Trondheim.

I disse dager setter en sannhets- og forsoningskommisjon under ledelse av Dagfinn Høybråten i gang sitt arbeid med å se på fornorskingspolitikken og annen urett som har blitt begått overfor samer, kvener og norskfinner.

– Dette er en god anledning for universitetene til å anerkjenne sin rolle i kolonialiseringen, sier Bang Svendsen.

Hun innrømmer at hun ikke har den perfekte oppskriften på hvordan arbeidet med å avkolonisere akademia skal gjøres.

– Det er klart det er vanskelig. Jeg prøver selv å lære av meg de forestillingene jeg sitter med. Men vi må jobbe med hvordan vi skal få frem andre kunnskaper.

Kjønnsforskningen har et teorigrunnlag som kan bidra, tror hun.

– Interseksjonalitet og svart feminisme blir ofte presentert som noe utenfra, som perspektiver importert fra USA. Men disse perspektivene kan også løfte frem deler av våre lokale historier.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Kilden kjønnsforskning.no.

Seminar om avkolonisering av akademia

Fredsforskningsinstituttet, The Peace Research Institute Oslo (PRIO) arrangerte seminaret Decolonising the Academy 8. juni i Oslo.

Lytt til opptak fra seminaret og les relevante kronikker hos PRIO.