Tidsbruk i akademia: Menn og kvinner bruker tiden forskjellig, men alle jobber for mye

Vitenskapelig og faglig ansatte ved universiteter og høyskoler jobber i gjennomsnitt 44,7 timer i uken. Det er betydelig mer enn de 37,5 timene som er vanlig for statlig ansatte. Øverst på statistikken er kvinnelige professorer, med 49,9 timer i uken. Med unntak av undervisning, gjør de kvinnelige professorene litt mer av alle andre typer oppgaver enn mannlige.

Det viser en undersøkelse av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), der alle vitenskapelig og faglig ansatte ved norske universiteter og høyskoler ble invitert til å oppgi informasjon om arbeidstid fordelt på ulike oppgaver.

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge hvor mye tid som blir brukt på forskning og utviklingsarbeid (FoU) ved slike institusjoner.

Mindre tid til forskning

Selv om kjønnsforskjeller i utgangspunktet ikke var blant faktorene undersøkelsen var konsentrert om, la seniorrådgiver Hebe Gunnes merke til flere forskjeller mellom kvinner og menn i ulike akademiske stillinger.

– Det ligger en del interessant data der som kan analyseres videre, og det mest interessante er at kvinner bruker mindre tid til forskning og utviklingsarbeid enn menn, sier hun.

– Når man er i en livsfase der man jobber mindre, er det først og fremst FoU-tiden det går ut over. Det kan være fordi det er enklest å sjonglere med forskningstiden, mens det er vanskeligere å styre tiden til andre oppgaver slik man selv ønsker. Undervisning og administrative oppgaver må jo gjøres, og tidsbruk til formidlingsoppgaver kan for eksempel avhenge av når konferanser holdes og hva man får antatt, sier Gunnes.

Blant de 8 570 som sendte inn anslag om fordelingen av deres arbeidstid, var det stipendiatene og postdoktorene som oppga at de brukte mest tid på FoU, med henholdsvis 76 og 72 prosent.

Kvinnelige postdoktorer og stipendiater jobber mindre

Mens kvinnelige professorer oppga at de i snitt jobber 1,4 timer mer i uken enn sine mannlige kolleger, var resultatene blant stipendiater og postdoktorer motsatt. Mannlige postdoktorer oppga at de i snitt jobbet 2,2 timer mer i uken enn kvinnelige, og mannlige stipendiater jobbet 1,5 timer mer enn kvinnelige. Forskjellen utgjøres altså av tid brukt til FoU.

Mannlige og kvinnelige respondenter oppga at de brukte omtrent like mye tid på andre oppgaver, med unntak av administrasjon, som kvinnelige postdoktorer oppga at de bruker litt mer tid til enn deres mannlige kolleger. Blant stipendiatene er det motsatt.

Forsørgeransvar kan gå ut over tid til FoU

Ifølge Hebe Gunnes er det vanskelig å si noe om årsaker til forskjellene bare ved å se på statistikken, men opplysninger fra undersøkelsens kommentarfelt kan gi en pekepinn.

– Vi har ikke spurt respondentene om de har barn, men det er en av årsakene som blir nevnt i kommentarfeltet. Dersom du har barn og tar hovedansvaret hjemme, rekker du rett og slett ikke jobbe like mye som du ellers ville gjort. Det er vanligere å få barn mens man er stipendiat eller postdoktor enn mens man er professor, og det er nok vanskeligere å få tid til å jobbe mer når barna er små, sier Gunnes.

Blant kommentarene som er lagt ved undersøkelsen, er en som viser frustrasjon over manglende tid til forskning på grunn av familiesituasjonen:

«Er aleneforsørger (…) og dermed låst til «normal arbeidstid». Forskningen lider mest i forhold til tidligere, betydelig lengre arbeidstid», skriver respondenten.

Flere av kommentarene kommer fra ansatte som opplyser at de bruker mye fritid på arbeidsoppgaver eller forskning utenfor arbeidstiden:

«Forskning foregår i beste fall på fritiden, men mesteparten av tiden jeg ikke veileder eller underviser, søker jeg om forskningsmidler. Det er meningsløs tidsbruk», skriver respondenten.

«I don't count hours. Being an academic is a lifestyle», skriver en annen.

Kan forskjeller mellom fag og institusjoner forklare kjønnsforskjeller?

Også statssekretær Rebekka Borsch ved Kunnskapsdepartementet mener det er vanskelig å si noe konkret om årsaker til forskjellene som kommer frem i NIFUs undersøkelse.

– Det blir spekulasjoner, men det kan kanskje være slik at kvinner har lettere for å ta på seg administrativt arbeid. Resultatet kan kanskje også skyldes trekk ved forskningsmetoden, for eksempel dersom kvinnene som har svart anslår antall arbeidstimer annerledes enn mennene. Det virker heller ikke usannsynlig at forskjeller mellom fagfeltene eller institusjonene påvirker resultatet, ettersom det er mange flere kvinnelige professorer ved enkelte institusjoner og fagfelt, sier hun.

– Hva kan gjøres for å tilrettelegge for at kvinner og menn får like muligheter i sektoren?

– Kvinner og menn skal selvfølgelig ha like muligheter, og sektoren kan ikke behandle folk ulikt på grunnlag av kjønn. Sektoren må sikre at den er en attraktiv arbeidsplass for begge kjønn, og legge opp til sikrere karriereløp med faste stillinger. På dette området forventer Kunnskapsdepartementet at Kif-komiteen bidrar med sin forståelse av utfordringer og tiltak i sektoren, sier Borsch, og legger til at Norges forskningsråd også retter oppmerksomhet mot kjønnsbalanse.

Borsch har ingen klar formening om i hvor stor grad forsørgeransvar fører til at kvinnelige postdoktorer og stipendiater jobber mindre enn mannlige.

– Jeg konstaterer at NIFU peker på dette som en mulig forklaring i sin undersøkelse. Kunnskapsdepartementet forventer at institusjonene tilrettelegger for at begge kjønn har like gode muligheter for å lykkes hos dem, sier hun.

Ifølge Borsch har de ulike institusjonene også ansvar for å vurdere om lov- og avtaleverket brytes når de faglig og vitenskapelig ansatte i sektoren oppgir at de jobber mer enn normen for statlige stillinger, og at mange må bruke fritiden for å få tid til forskningsarbeid.

– Samtidig ser vi at det er en positiv utvikling på dette området, da de ansatte i sektoren oppga at de arbeidet 44,7 timer i uken i 2016 mot 48,5 i år 2000.

Små endringer fra tidligere tidsbruksundersøkelser

Den forrige tidsbruksundersøkelsen blant ansatte ved universiteter som ble gjennomført av NIFU gjaldt 2000. NIFU gjennomførte også en undersøkelse blant høgskoleansatte som gjaldt 2005. I 2011 gjennomførte Arbeidsforskningsinstituttet en tidsbruksundersøkelse både for universiteter og høgskoler for 2010, og i den forbindelse gjennomførte NIFU en suppleringsundersøkelse.

NIFU fant bare mindre endringer i fordelingen av tidsbruk i perioden 2000 til 2016. Blant endringene er økt tidsbruk på faglig veiledning av mastergradsstudenter og stipendiater, en gruppe som har økt betraktelig i løpet av perioden. Samtidig viser undersøkelsene en nedgang i tidsbruk til formidling og andre såkalte «utadrettede» oppgaver.

Når det gjelder kjønnsforskjeller, viser AFIs undersøkelse at menn uten barn jobbet flest timer i 2010, mens kvinner med barn jobbet færrest.

Generelt jobber kvinner færre timer enn menn uavhengig av om de har barn, selv om kvinners arbeidstid i større grad ser ut til å være påvirket av barn, skrev AFI i rapporten utgitt i 2012.

Forskjellen mellom mannlige og kvinnelige professorer og førsteamanuenser var nokså liten; blant respondentene i AFIs undersøkelse oppga kvinnelige at de i gjennomsnitt jobbet 49,3 timer, mens menn jobbet 49,1.

Statistikken fra den siste tidsbruksundersøkelsen som gjelder forskjellen mellom mannlige og kvinnelige postdoktorer, der menn oppga at de jobber 2,2 timer mer hver uke enn kvinner, samsvarer med funnene fra AFIs undersøkelse. I 2010 jobbet mannlige postdoktorer 47,7 timer i uken, mens kvinnelige jobbet 45,7. I 2016 var begges arbeidstid redusert med litt over to timer.