I studentlivet sklir ofte det faglige og det sosiale over i hverandre. Dette vanskeliggjør særlig håndtering av student-student-trakassering, mener ombud. (illustrasjon: iStockphoto.com)

Lite kunnskap om studenttrakassering

Studenter vegrer seg mot å melde fra om trakassering. Læresteder må forplikte seg sterkere til studentenes trakasseringsvern, mener studentrepresentant og studentombud.

11. februar 2015

– Jeg vet med sikkerhet at det er mørketall i forhold til det som blir innrapportert, og at det er studenter som ikke tør å gå videre med saken sin, forteller Marianne Høva Rustberggard, jurist og studentombud ved Universitetet i Oslo (UiO).

Tør ikke varsle

Dersom studenter ved UiO blir utsatt for trakassering kan de varsle gjennom si fra-systemet, kontakte fakultetets læringsmiljøkontakt eller studentombudet.

– Terskelen for å gå til sak mot universitetet er nok veldig høy. Det er et stort gap mellom antall saker som blir innrapportert gjennom si fra-systemet, versus tallene i anonyme læringsmiljøundersøkelser, sier studentombudet.

Rustberggard understreker at hun behandler et begrenset antall saker som omhandler læringsmiljø, herunder seksuell trakassering og trakassering. De som henvender seg til henne gjør det oftere i forbindelse med mer formelle problemer angående studier eller eksamen. Likevel hender det hun møter studenter som mener seg trakassert.

– Studenter mener seg oftest utsatt for trakassering i en-til-en-situasjoner. Som oftest er det snakk om relasjon mellom student og ansatt, men jeg kjenner også til tilfeller hvor en student mener seg trakassert av en medstudent.

– Hvorfor tror du det er så få henvendelser når tallene tyder på at det er et mer utbredt problem?

– Det er utfordrende å befinne seg i en situasjon hvor det er ord mot ord. En student som skal si fra om at en ansatt trakasserer, kan lett oppfatte det som om man skal varsle til vedkommendes kollega, noe som forsterker frykten for å ikke bli trodd. Studentene opplever også å være lavt plassert i universitetshierarkiet, noe som kan gjøre det enda vanskeligere.

– Men jeg har har også hatt tilfeller hvor det er bevis, hvor studenter har hatt e-post eller lignende med innhold som var langt over streken, hvor de likevel ikke tør å si fra, forteller hun.

Studentombudet legger til at studentene kan varsle anonymt gjennom henne hvis de ønsker det.

– Det er viktig å melde fra til noen selv om man ikke ønsker å ta saken videre. Man kan ikke forvente den samme oppfølgingen som hvis man står frem med påstanden, men for meg handler det om å spare på tilbakemeldinger, og spore eventuelle mønstre.

Større avhengighet i små fagmiljøer

I studentlivet sklir ofte det faglige og det sosiale over i hverandre. Dette vanskeliggjør særlig håndtering av student-student-trakassering, fordi krenkelsene ikke nødvendigvis skjer i direkte forbindelse med læringssituasjoner.

– Studenttilværelsen er midlertidig, og kanskje er ikke insentivene så sterke for å si fra da. Mange tenker nok at det handler om “å holde ut litt til” før de er ferdige og uteksamineres, tror Rustberggard.

Studenter som opplever å bli trakassert av ansatt eller veileder er i et avhengighetsforhold. Rustberggard mener dette gjør det vanskeligere å si ifra.

– I tillegg forsterkes avhengighetssituasjonen ytterligere når det er små fagmiljøer. Studenten opplever at det ikke er noe alternativ å bytte veileder, og frykter at det skal gå utover bedømmelsen av deres faglige prestasjoner hvis de sier fra.

Fare for gjengjeldelse

– Studentene som kommer til meg vil ofte ikke varsle videre i frykt for represalier. Når de finner ut at den de anklager i prosessen vil få vite hvem som er anklager, velger de ofte å ikke gå videre med saken sin, forteller studentombudet.

UiO har et punkt i varslingsrutinene om at studentene ikke skal oppleve gjengjeldelse ved varsling. Altså skal ingen som ønsker å klage på kritikkverdige forhold bli straffet eller oppleve negative konsekvenser som følge av dette. Likevel kjenner studentombudet til tilfeller hvor studenter som har klaget, kort tid etter har fått advarsel om at de står i fare for å ikke få undervisningen sin godkjent. Beskjeden har kommet fra personen studenten har klaget på.

– Det er positivt med de skrittene UiO har tatt for at det skal være et varslingssystem som sier at studentene ikke skal oppleve gjengjeldelse. Neste skritt vil være å ta stilling til hvordan man skal behandle påstander om gjengjeldelse, mener Rustberggard.


Studentombud Marianne Høva Rustberggard vet at det er mørketall for studenter som ikke tør å varsle om opplevd seksuell trakassering. Hun er opptatt av at det også gå an å si fra anonymt til studentombudet. (Foto: UiO)

Har svakere rettsvern enn ansatte

Rustberggard problematiserer at studenter og ansatte havner under forskjellige lovverk.

– Alle er vernet mot gjengjeldelse etter likestillingsloven, men da kun for forhold som er innenfor lovens virkeområde, forklarer Rustberggard.

– Arbeidstakere er vernet mot gjengjeldelse etter en egen bestemmelse i arbeidsmiljøloven. Det gjelder ved varsling av kritikkverdige forhold, og er altså ikke begrenset til likestillingslovens virkeområde. I tillegg er bevisbyrden på arbeidsgiver. Det betyr at arbeidsgiver skal bevise at gjengjeldelse ikke har skjedd, snarere enn at arbeidstaker skal bevise at det har skjedd.

– Det finnes ikke en tilsvarende bestemmelse i universitetets- og høyskoleloven for studenter. Det er en vesentlig skjevhet i vern mot gjengjeldelse mellom arbeidstakere og studenter, både hva gjelder rekkevidde og bevisbyrde.

– Studenter har et mye svakere rettslig vern av sitt læringsmiljø enn ansatte har av sitt arbeidsmiljø. Vi må få et sterkere rettsvern, mer fokus på etikk, og lærestedene må forplikte seg sterkere til studentene på dette området, mener studentombudet.

Skyld, usikkerhet og skam

– Vi vet at det forekommer trakasseringssaker, jeg har som tillitsvalgt vært borti flere tilfeller selv. Det er for mange saker og det er alvorlig, sier lektorstudent og studentrepresentant i Kif-komiteen, Solveig Maria Figenschou.

Hun mener det er mange ting som gjør at studenter ikke sier fra. Skyldfølelse og skam, avhengighetsforhold til veileder, og hvorvidt har man et språk for hva som har skjedd.

– Dette påvirker om studenter varsler. Her må institusjonene ta ansvar når de vet at de huser en gruppe mennesker som er særlig utsatt for seksuell trakasering, nemlig unge kvinner.

Figenschou mener det er bekymringsfullt at studenter kan risikere konsekvenser ved å si fra.

– Vi vet fra forskning at ofre for seksuell trakassering ofte leter etter årsaken til trakasseringen hos seg selv, og føler skyld og skam for det som har skjedd. I tillegg er det vanskelig  å si fra så lenge det ikke er reellt vern mot gjengjeldelse, sier Figenschou og utdyper:

– Én ting er forholdet til veileder eller professor. Men trakassering skjer også mellom studenter. Det er nok mindre opplagt når det skjer, vanskeligere å kalle det for et overgrep.

– Det er også vanskelig fordi mange kommentarer pakkes inn i humor, og den som reagerer kan bli sett på som hårsår eller humørløs, legger hun til.

Les også: Små bemerkninger med store konsekvenser

Verdifullt studentombud

– Det at vi har fått studentombud er veldig bra for studentenes rettssikkerhet, studentombudet har klart å løfte frem denne problemstillingen, mener Figenschou.

Hun roser universitetet for gode rutiner ved varsling, men problematiserer at UiOs varslingsside sier lite konkret om hva seksuell trakassering egentlig er. Det kan skape usikkerhet hos de som lurer på om de skal varsle.

Både Rustberggard og Figenschou setter pris på de nye sidene på kifinfo om trakassering. Studentrepresentanten håper at lærestedene vil benytte seg av disse ressursene.

– Målet må jo være at trakasserings-sakene kommer fram i lyset, og på disse informasjonssidene kan du lese hva som vektlegges når du sier fra om trakassering. Bare sånn kan det bekjempes, påpeker Figenschou.

Redusert studiekvalitet

– En ting er krenkelsen man opplever ved trakassering, men hva gjør det egentlig med studiene? Tør du stille veileder kritiske spørsmål, tør du rekke opp hånda i timen? Får man like mye ut av utdannelsen, spør Figenschou.

Når saker ikke tas opp, betyr det også at den som trakasserer potensielt får fortsette og ukulturen opprettholdes.

Den nasjonale Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHoT) har tidligere inkludert spørsmål om trakassering, men tok det ut i 2014-versjonen.

– Det er viktig at SHoT-undersøkelsen tar inn igjen seksuell trakassering. Det bør være et ønske fra ledelsen å vite hva som foregår på eget lærested og at institusjonene kartlegger saker som kommer opp, slår Figenschou fast.

– Vi snakker om forskningsinstitusjoner her. De har alle muligheter til å få kartlagt omfang og hvorfor det skjer.

Hun mener arbeid mot trakassering er sentralt for studiekvaliteten som helhet.

– Det handler om at studentene skal føle seg frie og ha mulighet til å utforske, kritisere og lære på samme måte som alle andre, i et miljø hvor man ikke blir begrenset på bakgrunn av kropp, kjønn, etnisitet eller andre faktorer. Læring og utvikling skal stå i sentrum  på utdanningsinstitusjonene. Krenkelser er en effektiv stopper for det.

– Riktige prosedyrer er viktig og bra. Men studenter har ingen naturlig ikke-faglig møteplass å snakke  om seksuell trakassering. Institusjonen må finne måter å snakke om dette på. Litt av problemet er at det ikke finnes noen åpenbart gode kanaler som når ut til alle studenter hvor vi kan snakke om dette temaet, avslutter Figenschou.

Trakassering

Det er lite forskning på trakassering i akademia, og da gjerne som arbeidsplass. Tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt og Universitetet i Bergen viser at hver 6. arbeidstaker har opplevd seksuell trakassering, og rapportering fra Likestillings- og diskrimineringsombudet viser at omfanget av seksuell trakassering ikke gjenspeiles i det fåtallet av saker som kommer opp for domstolene.

Det finnes lite forskning på studenter og trakassering, men også her antyder tallene et gap mellom antall opplevde tilfeller, som rapportert i anonyme spørreundersøkelser, og varslede saker.

Per i dag er det tre studentombud ved norske læresteder: Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo og Akershus, og Universitetet i Stavanger. Universitetet i Bergen vil ha det på plass i løpet av kort tid.

Marianne Høva Rustberggard er studentombud ved Universitetet i Oslo.

Solveig Maria Figenschou er lektorstudent ved UiO og studentrepresentant i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen).

Se også