Insentivbom fra Kunnskaps­departementet

– Akademia har en av samfunnets mest formaliserte ansettelsesprosesser, med komiteer, systemer og rutiner. Det åpner for fungerende likestillingstiltak, men vi så at Kunnskapsdepartementets ordning bommet litt. Insentivordningen er satt inn rundt et ledd i ansettelsesprosessen som ikke har påvirkningskraft på utfallet i de faktiske ansettelsene, sier Lars-Erik Becken, sosiolog og daglig leder i Proba samfunnsanalyse.

Sammen med Ingunn Eriksen har Becken forfattet evalueringsrapporten Kvinner i realfag. Samtidig med konklusjonen om at insentivordningen ikke bør videreføres, kommer de med en rekke alternative tiltaksforslag.

Halvparten av midlene er brukt

Insentivordningen for å rekruttere kvinner til toppstillinger i matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT-fag) ble startet opp av Kunnskapsdepartementet i 2010. Ordningen skulle være et kraftig og fleksibelt økonomisk insentiv for kjønnsbalanse, og vurderingen kommer etter at den har virket i 3 år. I perioden har de ni institusjonene som faller inn under ordningen fått tildelt cirka halvparten av avsatte 30 millioner kroner. Hver innrapporterte ansettelse av kvinner til heltidsstillinger som lektor, førsteamanuensis, dosent eller professor har utløst inntil 300 000 kroner til institusjonene. 

Evalueringen fra Proba samfunnsanalyse konkluderer med at til tross for en økning i antallet ansatte kvinner gjennom perioden 2010 til 2012, har insentivordningen hatt liten målbar effekt. Antallet har økt ganske jevnt helt siden 2002, da det var 139 kvinner ansatt i toppstillinger i MNT-fag. Dette tallet har økt til 260 i 2009, og 311 i 2012, men Proba mener veksten siden ordningen startet i 2010 sannsynligvis ikke kan tilskrives ordningen.

– Dersom insentivordningen faktisk skulle ha fungert, måtte bedømmelseskomiteen være veldig bevisst denne ordningen. De er ikke det i dag, fordi de i tråd med ESA-dommen fra 2003 skal vurdere søkere ut fra faglige kvalifikasjoner, og ikke departementets insentivordning, sier Becken.

Har legitimert likestillingsarbeid

Selv om Proba anbefaler å ikke fortsette insentivordningen, mener de likevel at den har hatt betydelig signaleffekt. Sterke føringer og konkrete tiltak fra Kunnskapsdepartementet har legitimert fokuset på likestillingsarbeid i institusjonene. Evalueringsrapporten viser at ordningen har gitt politisk ryggdekning for likestillingsarbeidet, og har stimulert interesse på sentralt plan.

En likestillingsrådgiver siteres i rapporten:

Det vil alltid være masse forskjellige ønsker og behov i ulike fagmiljø, folk har ulike kjepphester og [det er] svært mange kryssende behov. Da er det viktig at instituttlederen vet at han [sic] har fakultetsledelsen i ryggen, og at de igjen har så sterke føringer fra KD.

Becken påpeker at kunnskapen rundt ordningen er lav og at andre, lignende ordninger vil kunne fungere legitimerende på samme måte.

– I sentralleddet på universitetene og høgskolene vet de om ordningen og er positive til den. Men vi har også snakket med mange instituttledere og finner at en del av disse kjente lite til ordningen. Vår spørreundersøkelse ved alle instituttene, bekrefter dette. I den grad de kjente til den, hadde endel misforstått, blandet den med annen intern ordning eller lignende, sier han og fortsetter: 

– Eventuell effekt av ordningen på antallet kvinnelig ansatte blir da veldig indirekte. Våre forslag til alternative tiltak tror vi vil ha reell virkning på ansettelsesprosessen, i tillegg til å legitimere på samme måte.   

Uklar informasjon og manglende kjennskap

Informasjonsarbeidet fra Kunnskapsdepartementet blir kritisert i evalueringen. I rundskriv og tildelingsbrev fra departementet manglet informasjon om ordningens varighet. Det kom heller ikke frem før senere at den kun gjaldt heltidsstillinger og ikke interne opprykk.

– Det er naturlig at det tar litt tid å få på plass detaljene i slike ordninger. Kunnskapsdepartementet kunne ha informert bedre, men det er ikke grunnen til at ordningen ikke fungerer. Informasjonen er god i sentralleddene, mens den forvitrer jo lenger ned i systemet man kommer. Likevel er det er ikke departementets oppgave å informere instituttene, det er institusjonene som har ansvar for det, mener Becken.

Det eksisterer en del forvirring rundt ordningen, ifølge evalueringen. Kjennskapen til den på instituttnivå beskrives som begrenset, mangelfull og feilaktig, riktignok med unntak. Flere institutter hadde mottatt midler uten å vite om det. Ved ett av instituttene som hadde utløst ordningen flest ganger, var ordningen ikke kjent av de som hadde tilsettingsmyndighet. Instituttlederen var usikker på om de noen gang hadde mottatt midler fra ordningen, til tross for en relativt stor utbetaling til dette instituttet samme år.

I evalueringsrapporten kommer det fram verken ansettelsesråd eller instituttstyrer er godt informert om ordningen. Kunnskapsdepartementet har informert institusjonene, men har ikke gjort noe for å rette informasjonen direkte til instituttene. Siden det er disse som er mest sentrale i ansettelsesprosessen, konkluderer Proba med at ordningen ikke kan ha hatt særlig effekt på faktiske ansettelser.

Strukturelle årsaker

Proba ser også på årsakene til kjønnsubalansen i toppstillingene ved MNT-fagene. Her beskrives både smalt kvinnelig søkergrunnlag, forskjellsbehandling ved ansettelser og strukturelle forhold som kan ha innvirkning på hvem som velger bort en karriere i akademia.

For ansettelser i akademiske toppstillinger er det vanlig at kandidatene har doktorgrad og minst én postdok. Disse er begge midlertidige stillinger, som kan være mer ugunstig for kvinner enn for menn. Den høye arbeidsbelastningen utenfor arbeidstid nevnes også som en mulig grunn, sammen med manglende kompensasjonsordninger for omsorgsarbeid og permisjoner i stipendiatstillinger.

– Midlertidighet og andre strukturelle forhold er nok viktige aspekter ved kjønnsubalansen. Samtidig er temaet komplisert og ligger utenfor vårt mandat, sier Becken.

Alternative løsninger

Rapporten lister opp en rekke alternative tiltak som Proba mener kan virke bedre enn insentivordningen. Ett av disse er å sette av midler til ressurspersoner som følger opp konkrete ansettelsesprosesser med mål om å øke det kvinnelige søkergrunnlaget.

– Av denne typen tiltak i 10-millionersklassen, tror vi at det er de tiltakene som øker det kvinnelige søkergrunnlaget som vil fungere best. Forslaget er å bevilge midler til å ansette en ressursperson sentralt i institusjonen, som så kan gå inn i alle ansettelsesprosesser. Her kan ressurspersonen stille de vanskelige spørsmålene, evaluere utlysningstekst og rett og slett være en hjelp til likestilling i ansettelsesprosessene, utdyper Becken.

Et annet forslag er å sette av midler til letekomiteer som kan gå gjennom aktuell forskning og finne mulige kvinnelige søkere. Videre anbefales det å sette av midler for å støtte opp om opprykk til professor, da kvinneandelen som ansettes i førsteamanuensis-stillinger er langt høyere enn i professorstillinger. I rapporten anbefales det også at institutter vurderer hyppigere bruk av professor II-stillinger og førsteamanuensis II-stillinger for å bedre kjønnsbalansen.

Kunnskapsdepartementet vurderer videreføring

Da Proba-rapporten ble sluppet i juli, sa kunnskapsminister Kristin Halvorsen at funnene i rapporten ville bli vurdert, og at de deretter ville avgjøre hvilke likestillingstiltak som skulle videreføres. Ifølge statssekretær Ragnhild Setsaas har rapporten fra Proba gitt et verdifullt bidrag og et godt grunnlag for politikkutvikling på feltet.

– Rapporten vil bli omtalt i budsjettforslaget til Kunnskapsdepartementet (Prop 1 S) som blir lagt fram i starten av oktober, sier Setsaas.

– Jeg forventer for øvrig at Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen) vurderer rapporten som en del av det oppdraget de har fått i forskningsmeldingen (Lange linjer – kunnskap gir muligheter, Meld. St. 18 (2012-2013)). Kif-komiteen er bedt om å komme med konkrete forslag, inkludert kostnadsvurdering, til hvordan vi raskere kan nå kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter og høgskoler, avslutter statssekretæren.