– Hjerneforskning beviser ikke kjønnsforskjeller

– Eksperimenter har vist at når vi kjenner til stereotypier om oss selv, truer det vårt selvbilde, sier den australske psykologen Cordelia Fine.

Hun foreleste nylig på 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education i Bergen. Her fortalte hun om et typisk eksperiment på truende stereotypier:

Kvinner ved et universitet tar en matteprøve. En del av kvinnene blir kun fortalt at dette er en test for å finne ut hvorfor noen mennesker er bedre enn andre i matte. En annen gruppe blir fortalt det samme, men forskerne legger til at testen er gjort på tusenvis av mennesker, og man har ikke funnet noen kjønnsforskjeller.

– Kvinnene i den andre gruppa gjør det bedre enn dem hvor kjønn ikke blir kommentert. Fordommen om at kvinner er dårlige i matte er altså så sterk at forsøkspersonene ikke trenger å bli minnet på den, de underpresterer allikevel, kommenterer Fine.

Biologi eller samfunn?

Forskerne i eksperimentet ovenfor la til ytterligere to scenarier. Den tredje gruppa av forsøkspersoner ble fortalt at menn gjør det bedre på mattetesten og at man antar det skyldes biologiske forskjeller. Kvinnene presterer nå enda dårligere enn i den første gruppa.

Den fjerde gruppa får også vite at menn statistisk gjør det bedre, men at årsaken til forskjellen antas å være kulturell.

– Disse kvinnene gjorde det like bra som dem som fortelles at det ikke er kjønnsforskjell. Det viser at stereotype oppfatninger om kjønnsforskjell påvirker oss mest når vi tror de er biologisk fundert, kommenterer Fine.

– Dette får også betydning for våre holdninger til likestillingspolitikk. Hvis vi tror at kjønnsforskjellene er biologiske, syns vi ikke forskjellsbehandling av menn og kvinner er så urettferdig, sier hun.

Kvinner føler og menn tenker?

– Den gamle ideen om at kvinner er ”følere” og menn er ”tenkere” er hovedgrunnlaget for populærvitenskapelige bøker om forskjellen mellom kjønnene. Tanken er at miljøet i livmora, særlig testosteronet, utvikler hjernen i en mannlig og kvinnelig form, sier Fine.

Som eksempel på denne typen forskning nevner hun Cambridge-psykologen Simon Baron-Cohens. I boka The Essential Difference hevder han ifølge Fine at kvinners hjerne er spesielt velegnet for empati, og menns hjerner for å forstå hvordan fungerer systemer – enten det er juridiske, tekniske, vitenskapelige eller andre typer systemer.

– Hvis dette stemmer, så er det åpenbart at en viss horisontal og vertikal kjønnssegregering er naturlig og uunngåelig – ja, ønskelig, sier Fine.

Gammeldagse stereotypier

Men stemmer det virkelig? Fine mener at nevrovitenskapen, det vil si studiet av sammenhengen mellom nervesystemet og mentale funksjoner, stadig presenterer oss for påstander som underbygger gammeldagse kjønnsstereotypier.

Som eksempel viser hun til forskning med den nye fMri-teknologien. Dette er en teknikk for å avbilde endringer i hjerneaktivitet, basert på blodgjennomstrømming. Ifølge Fine har denne nye teknologien ikke gitt oss mer objektive og vitenskapelig baserte funn om forskjellen på kvinner og menn: Snarere har resultatene blitt tolket på en måte som gjentar fortidens feil.

Fine understreker at hun ikke mener det er feil i seg selv å lete etter kjønnsforskjeller.

– Det finnes viktige medisinske årsaker til å lete etter kjønnsforskjeller i hjernen. Ikke minst fordi det er kjønnsforskjeller i forekomsten av psykiatriske diagnoser. Imidlertid kan vi kalle det nevrosexisme når hjerneforskning brukes for å påstå at det er klare psykologiske forskjeller i menns og kvinners hjerne, og at dette skyldes dyptgripende medfødte forskjeller mellom menn og kvinner.

Bevis på hjerneaktivitet?

– Det er en populær oppfatning at de fargede områdene på bildene fra en hjernescanning er direkte bevis om hjerneaktivitet. Slik er det ikke, påpeker Fine.

Hun forklarer at fMri-maskinen ikke måler aktivitet i hjernecellene direkte, men måler hvilke deler av hjernen som får økt tilførsel av oksygenholdig blod. Under et eksperiment vil forskerne se hva som skjer i hjernen når forsøkspersonene utfører en bestemt oppgave, sammenlignet med hva som skjer i hviletilstand. Hvis det er mulig å observere en forskjell i hjerneaktiviteten, plasserer forskerne en fargeflekk på det aktuelle området på et bilde av hjernen.

Fine mener at dagens hjerneforskning er nevrosexistisk når den: 1. overdriver hvor utbredte forskjellene er, 2. overdriver betydningen av hjerneforskjellen for psykologiske forskjeller, og 3. overdriver hvor fastlåste disse forskjellene er.

Publiseringsskjevhet

Fine mener at det finnes en sterk publiseringsskjevhet i forskning på kjønnsforskjeller. Det innebærer at forskning som viser at det er en forskjell mellom kjønnene oftere blir publisert enn forsking som viser at kjønnene er like.

– I tillegg er det sånn at studier som viser forskjell får mer oppmerksomhet enn de som ikke har funnet forskjell. Hvis 19 av 20 studier viser at det ikke er forskjell, og én studie har funnet en effekt av kjønnsforskjell, er det typisk denne som får mest oppmerksomhet. Resultatet er at litteraturen er full av falske positive resultat, påpeker Fine.

Bruker menn bare halve hjernen?

En kjønnsforskjell det er forsket mye på er påstanden om at menn bruker hovedsakelig én hjernehalvdel når de tolker for eksempel språk eller visuelle inntrykk, mens kvinner bruker begge.  

– Denne gamle ideen fikk nytt liv når man tok i bruk fMri. For å nevne ett eksempel: I en studie av Shaywitz et al., publisert i tidsskiftet Nature i 1995, fikk 19 menn og 19 kvinner tre språkoppgaver. I de to første oppgavene var det ingen kjønnsforskjell i hjerneaktiviteten. Men i den tredje fant de at mennene i større grad brukte bare én hjernehalvdel. I tittelen på artikkelen sin vektlegger forskerne den delen av studien som viser forskjell, forteller Fine.

Vær skeptisk til små studier

Men er denne forskjellen reell? Fine påpeker at det er vanskelig å være sikker ut fra en så liten studie, her må man gå til en metastudie.

– Hva skjer hvis vi ser på en mengde studier som undersøker hvordan språk håndteres i menns og kvinners hjerner? To slike metastudier har vært utført på dette feltet, i 2004 og 2008. Begge konkluderte med at det ikke finnes statistisk signifikant kjønnsforskjell i hvor stor del av hjernen som er i bruk, forteller Fine.

Metastudien fra 2008 fant at noen studier viser at kvinner i større grad bruker én hjernehalvdel, andre at menn gjør det, mens en rekke studier ikke fant kjønnsforskjell. Gjennomsnittet av alle disse studiene var null, altså ingen forskjell.

– Det ble også åpenbart at større studier, med flere forsøkspersoner, kom nærmere null enn små studier. Moralen er: Vær skeptisk til små studier som viser en kjønnsforskjell. Det kan være et falskt positivt funn.

Opplevelser påvirker hjernen

– Vi er bare så vidt i gang med å forstå hvordan nervecellene i hjernen henger sammen med hjernens mentale prosesser. Det er store hull i kunnskapen vår, og det er svært lett å bruke stereotypier om kjønn for å fylle hullene, sier Fine.

Hun mener at for å unngå å reprodusere gamle fordommer uten vitenskapelig grunnlag, må hjerneforskerne ta høyde for det vi allerede vet om kjønn:

–Vi vet at det biologiske kjønnet du blir født med vil ha betydning for dine sosiale, materielle og mentale opplevelser. Vi vet også at sammenkoblinger i hjernen endrer seg avhengig av hva vi opplever. Med andre ord, kjønn som sosialt fenomen vil ha betydning for hvilken hjerne du utvikler.

– Å finne forskjeller i hjernen forteller oss altså ikke at disse nødvendigvis er medfødt. Det forteller ikke noe om hvordan forskjellen oppsto. Det forteller ikke om det er mulig å minske eller øke denne forskjellen, hevder Fine, og fortsetter:

– Denne forskningen kan dermed heller ikke i seg selv produsere forskning som kan utfordre ideen om at det finnes tidløse, universelle forskjellen i hjernen. For å si noe om det må vi først undersøke hvordan kultur påvirker kjønnsforskjeller.

Finner veien ut i massemedia

– Forskere er bare mennesker, og kulturen de lever i ser ut til å påvirke deres tolkning av forskningsresultatene.

Forskningen finner veien fra vitenskapelige tidsskrifter ut til populærvitenskapelige publikasjoner som boka Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus eller foreldreguidene Raising boys/Raising girls.

– Via disse endres vår oppfatning av oss selv – forskernes tolkninger får en selvoppfyllende effekt. Når vi plukker opp og leser denne typen bøker, ser vi oss selv og dem rundt oss på mer kjønnsstereotype måter.

– Kulturen strekker seg dypt inn i våre sinn, og påvirker våre evner og ambisjoner. Vitenskapelige og pseudovitenskapelige fortellinger om kjønn er en mektig og viktig del av det bildet. Forskere og formidlere av populærvitenskap har et ansvar for å formidle fortellingene sine på en langt bedre måte enn de gjør for øyeblikket, avslutter Cordelia Fine.