Sammenhengende tid til å skrive artikler er viktig for å nå professorstatus. Det krever prioriteringer, for eksempel ved å si nei til ekstra undervisning. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Du må si nei for å bli professor

Ifølge to ferske professorer er god planlegging det viktigste verktøyet på veien mot professortittelen. Men for å få nødvendig forskningstid må man også lære seg å si nei.
08. juni 2017


– Jeg har alltid ‘gitt det lille ekstra’. God planlegging er nøkkelen til professorstatus, sier Gudrun Rohde, professor i helsefag ved UiA. (Foto: UiA)

– Min styrke har vært å jobbe jevnt hele tiden, være sta, og ikke gi meg, sier Gudrun Rohde ved Universitetet i Agder (UiA).

Hun var den første som ble tilkjent professorkompetanse etter å ha deltatt i Forskningsrådets BALANSE-program, som har som formål å få flere kvinner inn i toppstillinger i akademia. Ved UiA handler prosjektet blant annet om å gi forhåndsvurderinger til kvinner som er aktuelle for opprykk.

Rohde har alltid forsøkt å gi ‘det lille ekstra’, men det var først gjennom BALANSE-programmet hun fikk oversikt over hva som skulle til for å nå opprykkskompetanse. Hun fikk en forhåndsvurdering, en såkalt prøveevaluering, som viste at hun allerede hadde mye av det som skulle til.

– Jeg hadde trodd det var lenger igjen, sier Rohde.

Da hun fikk grønt lys, fikk hun samtidig anbefalinger om hva som hun måtte jobbe mer med før hun søkte om opprykk til professor i 2016.

– Disse anbefalingene kunne jeg bruke for å forklare lederne mine hva jeg trengte å jobbe mer med. Det gjorde det lettere å prioritere.

God ledelse er avgjørende

Nettopp ledelse spiller en viktig rolle i opprykksprosesser som den hun nå har vært igjennom, understreker Rohde.

– I løpet av de siste årene har vi fått en ledelse som støtter ansatte som ønsker opprykk ved å gi ekstra forskningstid. Ledelsen må ha vilje og evne til å hjelpe dem, mener hun.

Anne Julie Semb ble professor i 2013 ved Universitetet i Oslo (UiO) og begynte som instituttleder på Institutt for statsvitenskap (ISV) i 2016. Hun sier at ledelsen på UiO gjør sitt beste for å informere om opprykk. Ledelsen på UiO spilte videre en viktig rolle for Semb da hun selv begynte å tenke på søknaden. – Det var viktig at min nærmeste leder var kjent med at jeg ønsket å søke opprykk på et bestemt tidspunkt og la til rette for dette, påpeker hun.


– Den største utfordringen er å få sammenhengende tid til forskning, mener Anne Julie Semb, professor i statsvitenskap ved UiO. (Foto: UiO)

Før hun søkte opprykk deltok Semb i et av UiOs likestillingsprosjekter, en coaching-gruppe for kvinnelige førsteamanuenser. Hun trekker frem opplegget som viktig i sin vei mot professortittelen:

– For meg personlig var gruppecoachingen svært viktig. Vi har møttes i ettertid for å feire når noen av oss har fått opprykk, men i neste uke skal vi møtes bare for å ha det hyggelig.

Mer karrierebevisste forskere

Semb kunne ønske hun hadde vært bedre til å planlegge i løpet av forskerkarrieren sin. Hun mener at unge forskere i dag er mer målbevisste og bedre til å planlegge karrieren sin.

– Oppmerksomheten rundt og bevisstheten om betydningen av karriereplanlegging er noe man merker i samtaler med førsteamanuenser ved alle UiOs enheter, sier hun.

– Jeg planla ikke et stringent forskningsløp som skulle ende med opprykk. Jeg har snarere vært ganske lystdrevet og forsket på temaer jeg har vært interessert i der og da. Forskningsinteressene mine har endret seg over tid. Jeg tror førsteamanuenser i dag i større grad enn tidligere er klar over hva som skal til for å nå opp.

Si nei

Semb mener tid til forskning er det viktigste som skal til for å få publikasjonene som gjør det mulig å bli professor. Det innebærer også å si nei til ting.

– Det går an å si nei til ekstra undervisning. Og det går an å si at noen andre må skaffe vikar, sier Semb.

– Svært mange UiO-ansatte har et sterkt faglig engasjement og brennende faglige interesser. For mange er det derfor helt naturlig å si ja til spørsmål om en kan bidra på ulike måter med egen fagkompetanse. Kanskje det kan være lettere for noen å si «nei» hvis man tenker og forklarer til andre at man akkurat nå er inne i en periode der man må konsentrere seg om opprykket, men at man gjerne kan bidra på et senere tidspunkt?

Frykt for å bli avvist

Både Semb og Rohde mener at hovedgrunnen til at forskere som nærmer seg professorkompetanse ikke søker om opprykk er ganske enkel: folk er redde for å få et nei. Det gjelder både kvinnelige og mannlige forskere.  

Personlighetstrekk avgjør i stor grad dette, ifølge Rohde:

– Dette handler om personlighet. Enkelte er mer selvsikre enn andre, rett og slett. Samtidig er ikke selvsikkerhet nok for å få opprykk, du må jo også levere, og arbeidet ditt skal gjennomgås av en komité.

Semb er enig:

– Den største grunnen til at mange venter er at de er redde for å ikke bli godkjent. Enkelte er mer risikosky enn andre, og kan derfor unnlate å søke opprykk. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle “ta det som en mann” om jeg ikke ble godkjent. Jeg skulle ikke gå ned i kjelleren, men forsøke å tenke at det ikke er verdens undergang om det ikke går.

Menn trenger også tid til forskning

Både kvinnelige og mannlige førsteamanuenser har mange av de samme utfordringene i sin yrkesvei:

– Likestillingstiltakene på UiO som er rettet mot kvinner kunne vært likeså kjærkomne for menn, sier Semb.

– De fleste av de unge mannlige forskerne er i samme situasjon som unge kvinnelige forskere. Den største utfordringen for alle forskere er å få sammenhengende forskningstid. Det er ekstremt mange distraksjoner, og disse er gjeldende for både kvinner og menn.

Faktaboks: veien til professor

Forskningsrådets BALANSE-program
Siden 2013 har Forskningsrådet jobbet for å bedre kjønnsbalansen i faglige toppstillinger i akademia. Ved Universitetet i Agder var Gudrun Rohde den første som ble professor etter å ha deltatt i programmet.
Les mer om likestilling på UiA

Likestillingstiltak på Universitetet i Oslo
UiO har egne likestillingstiltak som tar sikte på å bedre kjønnsbalansen i faglige toppstillinger. Tilbudene er blant annet mentorprogram for kvinnelige postdoktorer, opprykkseminar og coachinggrupper. Semb trekker frem coachingtilbudet som det viktigste tiltaket hun deltok i gjennom opprykksprosessen.

Les også artikkelen “Hvordan bli professor før du er 40? (Alternativt – Hvordan bli professor?)”

Ved UiO er 30 prosent av professorene kvinner, ved UiA 25 prosent.

Kifinfo har samlet statistikk for kjønnsbalanse og mangfold i akademia