Ny statistikk viser at andelen kvinnelige professorer med innvandrerbakgrunn er 29 prosent, mot 26 prosent kvinneandel blant professorer ellers. Skyldes det at Norge er en attraktiv karrierevei for kvinnelige akademikere fra andre land, med gode arbeidsbetingelser og velferdsordninger? (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Mangfold­statistikk åpner for nye spørsmål

Andelen innvandrere og personer med innvandringsbakgrunn har økt i alle stillingsgrupper og fagområder i norsk forskning. Det kommer fram i den første offisielle mangfoldstatistikken for akademia.
07. desember 2016


Hebe Gunnes, seniorrådgiver ved NIFU. (Foto: Ragnhild Fjellro)

Hvor mange ansatte med minoritetsbakgrunn jobber i FoU-sektoren? Hvordan fordeler de seg på fagområder og stillingsgrupper? Hvem er de egentlig? Og opplever de diskriminering i det akademiske arbeidsmarkedet?

Dette var spørsmål som meldte seg da Kif-komiteen i 2014 fikk utvidet sitt mandat til å gjelde etnisk mangfold, i tillegg til kjønnslikestilling i akademia.

I dag lanseres statistikken som svarer på noen av de grunnleggende spørsmålene. Statistikken er utarbeidet som et samarbeid mellom Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og Statistisk sentralbyrå (SSB), og blir i første omgang presentert i form av et arbeidsnotat på seminaret Mangfold i norsk akademia: Mangfoldstatistikk (NIFU arbeidsnotat 2016: 17).

Notatet ser på tre hovedområder:

  • Innvandrere i FoU-sektoren sammenliknet med den norske befolkningen for øvrig, studentpopulasjon og befolkning med høyere utdanning.
  • Innvandrere i FoU-sektoren sammenliknet med ikke-innvandrere i FoU-sektoren.
  • Sammensetningen av innvandrere i FoU-sektoren, blant annet landbakgrunn og kjønn. 

Hebe Gunnes i NIFU er hovedforfatter av notatet, og hun er svært fornøyd med å endelig ha systematiske tidsserier for etnisk mangfold i akademia. 

– Det arbeidet vi nå har gjort vil gi oss grunnlag for å gjøre dette jevnlig. På den måten får vi nå langt bedre forutsetninger til å følge utviklingen på feltet tett. NIFU og SSB har lagt ned mye arbeid i kvalitetssikring av statistikken, og vi har fått frem interessante tall, sier hun.

”Innvandrerfag?”

Statistikken består av data for årene 2007, 2010 og 2014. Her kobles data fra NIFUs forskerregister med registerdata fra SSB, som gir informasjon om blant annet landbakgrunn, året de innvandret og innvandringsgrunn. 

Generelt viser statistikken at det har vært en økning i andelen innvandrere og personer med innvandringsbakgrunn i alle deler av FoU-sektoren, og for nesten alle stillingsgrupper. Statistikken viser også at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte i forskning og høyere utdanning, sammenliknet med befolkningen generelt.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad ser positivt på dette. 

– Det at innvandrere og etterkommere av innvandrere utgjør en større andel innen norsk forskning enn i befolkningen generelt, er et tegn på at vi evner å tiltrekke oss gode internasjonale talenter. Økt mangfold i fagmiljøene innebærer at forskere man tidligere møtte i internasjonale fora, nå er blitt ens nære kollega og sitter vegg-til-vegg. Dette må vi dra nytte av.


Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet. (Foto: Marte Garmann)

Samtidig kommer det fram at økningen ikke fordeler seg likt. Gunnes i NIFU mener dette bekrefter noe man har vært klar over lenge. 

– Økningen fordeler seg til dels svært ujevnt på fagområder og stillinger. Dette samsvarer med tilbakemeldinger vi allerede kjenner fra sektoren, der det lenge har vært åpenbart at noen felt rett og slett har hatt problemer med å få norske søkere til stillinger i det hele tatt. 

– Hva kommer dette av?

– På noen fagfelt har det nok direkte sammenheng med det norske arbeidsmarkedet for øvrig, som innen naturvitenskapelige og tekniske fag, der vi ser at skjevheten er særlig stor. Der har de nyutdannede masterne for lengst fått seg godt betalte jobber, og det å gå inn i en stipendiatstilling er ikke særlig attraktivt, sier Gunnes. 

Norge har gode betingelser for stipendiater, internasjonalt sett. Det at man her får en betalt stilling, og ikke status som student, gjør at mange kommer hit for å ta doktorgrad. Tall fra NIFUs doktorgradsregister viser for eksempel at det har vært en sterk økning i antall doktorander med utenlandsk statsborgerskap på 2000-tallet. 

Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, Cathrine Egeland, stod bak den Kif-initierte rapporten om etnisk mangfold i akademia, Å være utlending er ingen fordel. Hun mener det i tillegg finnes faktorer som skyver akademisk arbeidskraft ut av opprinnelseslandene. 

– Norsk akademia og ulike fagområder kan være mer eller mindre attraktive for utenlandske akademikere av ulike grunner. Noe kan handle om økonomisk krise og usikre arbeidsplasser for akademikere i andre land, og noe kan handle om at enkelte fagområder i norsk akademia er mer internasjonale i form og innhold enn andre, sier Egeland.  

To spor

Da Kif ba Kunnskapsdepartementet om å få utarbeidet en mangfoldstatistikk for FoU-sektoren, pekte komiteen samtidig på at spørsmålet om etnisk mangfold ikke er én enkelt problemstilling. 

Innvandrere som kommer som ”akademisk import”, med ferdig utdanning fra andre land, er ikke det samme som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre med skole og høyere utdanning herfra. 

Det første berører spørsmål om internasjonalisering og globalisering av det akademiske arbeidsmarkedet. Det andre handler om mobilitet og mekanismer for inkludering og ekskludering i det norske utdanningssystemet. 

I den lanserte statistikken er dette skillet foreløpig ikke gjort. Men Gunnes i NIFU sier dette vil være mulig i fremtiden.

– I noen sammenhenger vil det være interessant å se de to gruppene sammen, men det bør også utvikles et kvalitativt godt opplegg for å studere dem hver for seg. Det krever en mer inngående og detaljert gjennomgang av datamaterialet. Da er det mulig å gjøre en mer presis inndeling enn vi har kunnet gjøre innenfor rammene av dette prosjektet.

Egeland i AFI håper statistikken i årene som kommer vil brukes til å få mer kunnskap om norsk innvandrerungdoms forskerkarrierer.

– I dag vet vi at ungdommer med innvandrerbakgrunn har forskerambisjoner og ambisjoner om å ta doktorgrad, men det er først i årene som kommer at vi får anledning til å se om de faktisk realiserer en forskerkarriere eller ikke. Da kan vi også utforske nærmere eventuelle barrierer i forsknings- og utdanningssektoren mot etterkommere etter innvandrere, sier Egeland.

Kjønn, en vel så viktig variabel?

Statistikknotatet tar også for seg hvordan forskere med innvandrerbakgrunn fordeler seg på de forskjellige stillingskategoriene. Her kommer det fram at økningen ansatte med innvandrerbakgrunn er særlig stor i midlertidige vitenskapelige stillinger, som stipendiat og postdoktor.

I 2014 hadde universiteter og høyskoler den aller høyeste andelen med innvandrerbakgrunn i slike stillinger, henholdsvis 49 prosent blant stipendiatene og 40 prosent blant postdoktorene. Den laveste innvandrerandelen finner vi i helseforetakene, der forskningspersonell med innvandrerbakgrunn utgjør om lag 20 prosent.  

Notatet tar også for seg kjønnsforskjeller mellom forskere med innvandringsbakgrunn, sammenliknet med den øvrige forskerpopulasjonen. Her kommer det frem at på de høyere stillingsnivåene er forholdet mellom andelen kvinner og menn med innvandringsbakgrunn ganske likt forholdet mellom dem uten. Samtidig er variasjonene større i stillinger på lavere nivåer.

Blant forskere med innvandrerbakgrunn er menn overrepresenterte blant stipendiater og postdoktorer, mens mønsteret er motsatt for majoritetsforskerne. Gunnes i NIFU synes dette er blant notatets mest interessante funn.

– Forskjellen mellom minoritet og majoritet i de høyere stillingskategoriene er små når vi ser på kvinner og menn hver for seg. Dette er interessant, siden forskjellene er klare på rekrutteringsstillingsnivå.

Ja, andelen kvinnelige professorer med innvandrerbakgrunn er faktisk 29 prosent, mot 26 prosent av professorer ellers. Hva kan det skyldes?

– Dette har vi ikke data for, og jeg kan kun spekulere. Det kunne jo tyde på at forsknings- og utdanningsinstitusjonene i Norge er en attraktiv karrierevei for kvinnelige akademikere fra andre land. Det kan skyldes at det finnes gode arbeidsbetingelser og velferdsordninger som gjør en akademisk karriere mulig å kombinere med familieforpliktelser, sier Gunnes.

Hva skal statistikken brukes til?

– Denne statistikken vil gi oss et bedre grunnlag for å skape gode vilkår for internasjonalt ansatte, og den gir oss bedre svar på hvorvidt utdannings- og forskningsinstitusjonene er åpne og inkluderende for innvandrere og etterkommere av innvandrere, sier statssekretær Bjørn Haugstad.


Curt Rice, leder i Kif-komiteen og rektor ved HiOA. (Foto: Sonja Balci / HiOA)

Kif-komiteens leder Curt Rice er også godt fornøyd med statistikken.

– Kif-komiteen ba KD om å vie ressurser til arbeid med statistikk om etnisk mangfold i akademia fordi komiteen avdekket et kunnskapshull. Det fantes så å si ingen forskning om etniske minoriteter i norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, og ingen statistikk som sa noe om antall og andel i ulike minoritetsgrupper, sier leder Curt Rice. 

Samtidig peker han på at dette bare må være begynnelsen. 

– Statistikk og kvalitativ forskning trengs for å foreslå tiltak, og avklare hvordan utviklingen blir på feltet, sier Rice.

Egeland i AFI er enig i dette, og påpeker at gjennomsnittstall og andeler forteller lite om prosessene i sektoren som kan føre til både diskriminering og inkludering.

– Jeg håper at mangfoldstatistikken gir enda en ansporing til å gå mer i dybden. Her er tallene, men hva er det egentlig de forteller oss? For å komme videre er det behov for større prosjekter der det stilles mer spesifikke spørsmål. Med fare for å gjenta meg selv fra andre sammenhenger, vil jeg også her argumentere for at mange av spørsmålene vi har når det gjelder karrierer og barrierer for mangfold i akademia best kan besvares kvalitativt.

Hun påpeker at den typen statistikk som foreligger ikke kan brukes til å si noe om hvorvidt og hvordan diskriminering av etniske minoriteter forekommer. 

– Den akademiske kulturen er på sett og vis i sin natur ekskluderende. Det skal drives utsiling. Laget skal toppes. Samtidig er de akademiske institusjonene også vanlige arbeidsorganisasjoner med en økende grad av mangfold blant arbeidstakerne. Dette krever stor grad av inkluderingskompetanse. Hvordan dette balanseres og håndteres i akademia vet vi fremdeles lite om, mener Egeland.

Mer om mangfoldstatistikken

Statistikken er utarbeidet som et samarbeid mellom Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og Statistisk sentralbyrå (SSB)

  • Mangfoldsstatistikken er den første statistiske oversikten over innvandrere og etterkommere etter innvandrere i stillinger innenfor forskning og høyere utdanning. Statistikken er så langt utarbeidet for årene 2007, 2010 og 2014.
  • Andelen personer med innvandringsbakgrunn har økt i alle sektorer, både i høyskole og universitet, i instituttsektoren og i helseforetakene. I 2007 var andelen 17 prosent, mens den i 2014 var den oppe i 25 prosent.
  • Personer med innvandringsbakgrunn fordeler seg ujevnt på fagområder. I matematikk og naturvitenskap utgjorde personer med innvandringsbakgrunn i 2014 hele 45 prosent av det faglige personalet, mot kun 17 prosent i samfunnsvitenskap.
  • Økningen i andel innvandrere har vært størst i midlertidige stillinger, som postdoktor og prosjektansatte. Her gikk innvandrerandelen opp fra 33 prosent i 2007 til 49 prosent i 2014.
  • Kjønnsbalansen blant forskere med innvandrerbakgrunn er svært lik den blant majoritetsforskerne på høyere, faste stillingsnivå. På stipendiat- og postdoktornivå er innvandrergruppen mannsdominert, i motsetning til ikke-innvandrerne i de samme stillingsgruppene.

Flere innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning

Mangfoldstatistikk. Statistikk om innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning (NIFU arbeidsnotat 2016: 17)