Vil ikke endre professorregler

Ressursbanken har tidligere satt søkelyset på at flere fagmiljøer opplever retningslinjene for opprykk i Kunnskapsdepartementets forskrifter som uklare. Retningslinjene sier at professorkandidatene bør holde et «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», eller ha en «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå». Men hva disse formuleringene betyr blir ikke nærmere konkretisert.

Det finnes derfor ingen absolutte kriterier for professoropprykk.

Ingen nye retningslinjer

Retningslinjene innenfor de ulike fakultetsmøtene bør ha stor overføringsverdi til de andre fagfeltene. For eksempel har de humanistiske fagene en grundig beskrivelse av krav til pedagogisk undervisningskompetanse, mens de andre fagområdene skriver lite om det. Medisin, realfag og humaniora har også gode utfyllende retningslinjer rundt ansettelseskomiteenes arbeid.

– Hadde det ikke vært en fordel å utarbeide tydeligere retningslinjer for alle, basert på de viktigste punktene til fakultetsmøtene?

– Det er viktig at fagmiljøene selv samarbeider om å lage utfyllende retningslinjer for hvilke spesifikke krav som må stilles for at nivået skal opprettholdes og for å oppfylle kravene til rett kompetanse for professorer ”i samsvar med etablerte standarder innen fagfeltet”. Departementet har gjennom å stille krav om utenlandsk deltakelse i bedømmingskomiteene prøvd å sikre at de internasjonale standardene for et fagområde blir ivaretatt. Forbudet mot å ha mer enn ett medlem i komiteen fra egen institusjon skal bidra til å sikre at det er det ”brede” fagmiljøets oppfattelse av standardene på området som legges til grunn i bedømmingen, mener statssekretær Ragnhild Setsaas i Kunnskapsdepartement (KD).

De forskjellige fagmiljøene og flere av institusjonene har utarbeidet sine egne kriterier, som varierer sterkt. Guri Bakken, underdirektør ved Universitets- og høgskolerådet (UHR), har tidligere uttalt til Ressursbanken at ansvaret for å utarbeide eventuelle nye retningslinjer som skal gjelde for alle, må ligge hos KD. Selv om statssekretæren er enig i det, forteller hun at KD foreløpig ikke har noen planer om endringer på feltet.

– Ansvaret for opprykk og tilsetting er lagt til institusjonene. Det er også institusjonene som har ansvaret for å sikre kvalitet i prosess og vurdering av kandidater, sier Setsaas.

– Kommer ikke lengre

Setsaas tviler på at det er noe særlig å hente i en prosess for å utarbeide mer omfattende generelle retningslinjer.

– Både i utarbeidelsen av kriteriene for ulike stillinger og ved senere revisjon av disse, var universitets- og høyskolesektoren involvert. Det kan derfor stilles spørsmål ved om man vil komme lengre med spesifisering av kriterier ved en ny gjennomgang.

– Kriteriene til KD om kompetanse for å bli ansatt som dosent eller førsteamanuensis er mer utfyllende enn kriteriene for å ansettes i en stilling som professor, når det gjelder konkretiseringen av krav til  vitenskapelig tyngde og pedagogisk erfaring. Hvorfor er det slik, når det er høyere krav til en professor?

– Det har vært et mål å lage kriterier som uttrykker kompetansenivået for de ulike stillingstypene, og dette er grunnen til at kriteriene ikke har samme form eller omfang. Omfanget på definisjonen sier ikke noe om det faglige nivå som det skal reflektere, mener Setsaas.

Ikke absolutt krav om begge kjønn i komiteene

En del av hensikten med professoropprykksordningen var at kvinner skulle ha bedre muligheter enn tidligere til å bli professor. Flere har tidligere uttalt til Ressursbanken at nye, klarere retningslinjer kan ha en positiv effekt for å få flere kvinnelige professorer.
Setsaas mener at hvis det er riktig at kvinner er mer avhengige enn menn av tydelige retningslinjer å måle seg mot, vil arbeidet de nasjonale fakultetsmøtene utfører med å revidere retningslinjene bidra til at det blir flere kvinnelige professorer.

– Kari Fasting, professor ved Norges idrettshøgskole, uttalte til oss at hvem som sitter i komiteene kan gi større utslag for likestilling enn hvilke retningslinjer som gjelder. KD skriver en del om sammensetningen av ansettelseskomiteene, blant annet at begge kjønn om mulig skal være representert i komiteen. Hvorfor tar dere forbehold? Bør denne formuleringen spisses?

– Kravet til bedømmingskomiteene er ikke absolutt med hensyn til at begge kjønn skal være representert. Årsaken er blant annet at det innen enkelte fagfelt har vært svært vanskelig, og dels heller ikke mulig, å få dette til. I noen fagmiljøer er det også slik at en del av det underrepresenterte kjønn innen fagfeltet ville bli for belastet dersom kravet var ufravikelig, sier Setsaas.

Ulike krav til vitenskapelig kompetanse

En av skillelinjene mellom fagmiljøene går på hvordan kravet vitenskapelig kompetanse skal fortolkes. KDs retningslinjer sier at søkeren om opprykk til professor kan levere «inntil 15 arbeider», men noe minstekrav står det ingenting om. Normen til Fakultetsmøtet for samfunnsvitenskapelige fager at den vitenskapelige produksjonen, inkludert doktorgraden, bør tilsvare «8-12 tidsskriftartikler av full lengde eller to til tre bøker av god kvalitet og med ulikt innhold.» Fakultetsmøtet for humanistiske fags krav er en produksjon «tilsvarende to doktorgradsavhandlinger», publisert i «godkjente kanaler».

Kravene til fakultetsmøtet for medisin er langt strengere enn de andres og tilsynelatende på tvers av KDs grenser: Den totale publikasjonen bør «svare til minimum 15 publikasjoner publisert i internasjonale tidsskrift med fagfellevurdering». Fakultetsmøtet for realfag viser til KDs anbefaling om inntil 15 innleverte arbeider.

Bredde eller fordypning?

Hva som vektlegges mest varierer også. De samfunnsvitenskapelige fagene definerer forskjellen på en førsteamanuensis og en professor først og fremst som en forskjell i den vitenskapelige produksjonens kvalitet og bredde. Videre kreves det at kandidaten skal «vise evne til å ta opp nye problemstillinger» og evne til både selvstendighet og samarbeid. De humanistiske fagene legger vekt på at søkeren må ha vist evne til fordypning og vitenskapelig/kunstnerisk bredde», og populærvitenskapelig og annen formidling skal telle positivt i en vurdering. Medisin skriver at hovedvekten skal legges på vitenskapelige arbeider, samt på forskningsledelse og deltakelse i forskningsprosjekter. Mens realfagene mener at vitenskapelige produksjon fra de siste 5 år – både kvalitet og omfang – skal tillegges særskilt vekt, og må sannsynliggjøre fortsatt aktivitet på professornivå. Fakultetsmøtet for juridiske fag og odontologiske fag har ikke generelle kriterier.

Setsaas mener at det er den faglige heterogeniteten som har ført til ulike retningslinjer:

– Vi antar at det er nettopp de mange ulikhetene mellom fagområdene som gjør at de nasjonale fakultetsmøtene hver for seg vurderer egnede retningslinjer for sitt fagområde. Dette er også grunnen til at de – i hvert fall ikke i denne omgang – prøver å få til felles retningslinjer for alle fagfelt.

– Hensiktsmessigheten ved at fakultetsmøtene, og derved fagmiljøene, samordner sine retningslinjer, er opp til dem selv å vurdere, fortsetter hun.

– Men er det trolig at fakultetsmøtene vil ønske tydeligere overordnede retningslinjer når det i så fall ville frata dem selv makt?

– Dette spørsmålet bør rettes til andre enn departementet, sier Setsaas.

Evaluering av ordningen?

Før 2010 lå ansvaret for å organisere opprykk til professor hos de forskjellige fakultetsmøtene og Universitets- og høgskolerådet (UHR). For to år siden endret Kunnskapsdepartementet reglene slik at forskningsinstitusjonene selv fikk ansvaret.

– I et brev utsendt 23.07.2010, etter at ordningen med nasjonale ansettelseskomiteer opphørte skriver dere: «Departementet er (...) opptatt av at den foreslåtte endringen i opprykksreglementet ikke skal medføre svekkelse av kvaliteten eller at det utvikles institusjonelle eller disiplinrettede ulikheter i praktiseringen av opprykk til professor" Hva er forskjellen på det som nevnes i brevet og på de fagspesifikke ulikhetene som har oppstått fordi det er de ulike fakultetsmøtene og institusjonene som må fortolke og tydeliggjøre retningslinjene for professoropprykk?

– Departementet mener at en professor skal ha et vitenskapelig nivå i samsvar med etablert internasjonale eller nasjonale standarder. Det må ikke utvikles ulikheter slik at det eksempelvis er lettere å få opprykk til professor ved enkelte institusjoner enn ved andre. De ulike fagmiljø kan ha behov for å konkretisere hva som ligger i de standarder som en professor skal måles mot.

Setsaas mener det bare er institusjonene som kan ivareta slike standarder.

– Når det gjelder å gi innhold til kriteriene er det departementets syn at det er fagmiljøene selv – og bare dem – som kan vurdere hva som for eksempel er ”internasjonalt nivå” for en professor innen et fagområde, sier statssekretæren.

– Det står også i dette brevet: "Av den grunn vil departementet vurdere om det etter en tid bør foretas en evaluering av hvordan ordningen praktiseres." Er dette noe dere har snakket med fagmiljøene eller UHR om?

– Institusjonens adgang til selv å nedsette komiteer for professoropprykk har virket så kort tid at departementet ennå ikke har vurdert om ordningen bør evalueres. Departementet har ikke drøftet denne problemstillingen med fagmiljøene, sier Setsaas.