Vil ha flere kvinner til realfag og næringsliv

Dagens satsing på realfag og forskning i næringslivet vil by på store likestillingsutfordringer i årene som kommer. Dette understreket kunnskapsminister Øystein Djuepedal da han gjestet konferansen Ett trinn opp 10. januar.

16. januar 2006
Øystein Djupedal på konferansen Ett trinn opp. Foto: Mikael Dahl Mack Øystein Djupedal på konferansen Ett trinn opp. Foto: Mikael Dahl Mack

Mer forskning – med kvalitet – er satsningsfelt for den nye regjeringen. Derfor blir også likestillingsarbeid i forskningssektoren viktig. Norsk forskning trenger den ressursen kvinner representerer. På konferansen ”Et trinn opp! - om ledelse for likestilling i akademia” la kunnskapsminister Øystein Djupedal vekt på at internasjonalt samarbeid, forskningsledelse, måltall og positiv forskjellsbehandling er viktige virkemidler for å få flere kvinner til topps. Og han understreket at utfordringene i likestillingsarbeidet i forskningssektoren er store.

Opptatt av næringsliv og realfag

Regjeringen vil satse på realfag og på at det skal forskes mer i næringslivet. Det skaper ekstra store likestillingsutfordringer.

Kjønnsubalansen blant forskere i næringslivet er større enn i andre sektorer. Mens omtrent 30 prosent av alle forskere i Norge er kvinner, er kvinneandelen blant forskere i næringslivet bare 18 prosent, sa Djupedal.

Når det gjelder realfagene var kvinneandelen blant universitetsforskere i matematikk og naturvitenskap bare 13 prosent i 2003. Bare 6 prosent av de vitenskapelig ansatte i teknologifagene var kvinner. Andelen kvinnelige professorer i disse fagene er enda lavere.

– Man må rekruttere flere kvinner til matematikk, naturvitenskap og teknologi, og få dem inn i høyere stillinger, sa Djupedal.

Han mener at en årsak til den skjeve kjønnsfordelingen er at mange jenter mister interessen for matematikk og naturfag tidlig i tenårene. Derfor vil han at man bør satse på yrkes- og utdanningsrådgivning for å unngå at så mange unge velger kjønnstradisjonelt.

– Utdanningsdirektoratet jobber nå med en strategi for bedre kjønnsbalansen i utdanningene, fortalte kunnskapsministeren.

Kvinner til forskningsledelse

Regjeringen vurderer nå hvordan de kan bidra til å øke forskningsinnsatsen i næringslivet. Forskningsledelse og internasjonalisering vektlegges, og rekruttering av kvinner til forskningsledelse blir sett på som en utfordring. Regjeringen vil se på andres erfaringer gjennom internasjonalt samarbeid, som OECD og EU-fora.

– På samme måte som kvaliteten på norsk forskning blir bedre gjennom internasjonalt samarbeid, kan vi også i forskningspolitikken lære mye av andre land, sa Djupedal.

Fraværet av kvinner i viktige posisjoner gjør at de har mindre påvirkning på beslutninger og prioriteringer i forskningen. At mange kvinners verdifulle talent ikke blir utnyttet er også et samfunnsøkonomisk problem, mente ministeren.

Positiv forskjellsbehandling

“Jeg har lyst til å starte mitt innlegg med å henlede oppmerksomheten mot dette bildet som dere ser bak meg her. Det er Martine L., 12 år, som har tegnet dette bildet til tegnekonkurransen ‘Tegn en forsker’ som Norsk Romsenter og Nysgjerrigper i regi av Norges Forskningsråd arrangerte i 2005. Barn mellom 6 og 13 år ble invitert til å tegne en forsker slik man forestilte seg en forsker i arbeid. Jeg tolker denne fargerike og fine tegningen av en ung, kul dame med tøffe støvletter, striper i håret og bar mage midt i et laboratorium som et tegn på at for dagens unge er ikke en forsker bare gamle, unnskyld uttrykket, gubber i hvit frakk.”

Kunnskapsminister Øystein Djupedal tok til orde for positiv forskjellsbehandling for å oppnå bedre kjønnsbalanse i akademia, og viste til Soria Moria-erklæringen. Her slås det fast at regjeringen er villige til å forskjellsbehandle det underrepresenterte kjønn dersom dette er nødvendig for å oppnå bedre kjønnsbalanse.

Kunnskapsministeren understreket at dette ikke skal gå på bekostning av de høye kvalitetskravene som gjelder for tilsetting til høyere vitenskapelige stillinger. Han la også vekt på at dette er en praksis som er i henhold til likestillingsloven.

– Ulik behandling er lovlig dersom det fremmer likestilling mellom kjønnene, slo han fast.

Departementets ansvar

Kunnskapsministeren understreket at ansvaret for å utvikle tiltak for likestilling er delegert til den enkelte institusjon. I tillegg har departementet opprettet ”Komiteen for integreringstiltak – kvinner i forskning”, som arbeider for økt integrering av likestilling i universitets- og høyskolesektoren.

Kvalitetsreformen og den nye universitets- og høyskoleloven har gitt institusjonene større ansvar for sin egen utvikling. Det er utdannings- og forskningsinstitusjonene som best kjenner sin egen likestillingssituasjon, og dermed er de nærmeste til å utvikle en politikk for å nå målene på likestillingsområdet, forklarte ministeren.

– Politikken ved den enkelte institusjon er derfor helt avgjørende for å nå mål på likestillingsområdet, var hans melding til representanter for ledelsen ved universitet- og høgskoler i salen.

Bedre forståelse

Kunnskapsdepartementet spør forskningsinstitusjonene etter likestillingsplanene deres, og setter mål gjennom årlige tildelingsbrev. I år har departementet etterspurt en mer omfattende rapportering om kjønnsbalanse ved undervisningsinstitusjonene.

– Denne informasjonen gir oss en bedre forståelse av likestillingsutfordringene i sektoren. Sammen vil vi dermed kunne sette egnede likestillingsmål, slo Djupedal fast.

Kunnskapsminister Djupedal hadde ikke anledning til å delta på hele konferansen, da han måtte reise direkte til Lerchendalkonferansen ”Kunnskapsstrategier for Norge” i Trondheim. Der skulle forskningsinstitusjoner og næringsliv møtes, og Djupedal lovte å viderebringe hovedbudskapet fra konferansen i sitt foredrag der.

– Jeg antar det vil være mange menn der, sa ministeren spøkefullt. Min tale her i dag burde egentlig heller vært holdt for dem, det er kanskje der budskapet trengs mest.

 

Kunnskapsministerens innlegg

“At kvinner fortsatt er underrepresentert i norsk forskning er et demokratisk problem fordi det innebærer at kvinner underrepresenteres i viktige posisjoner og i mindre grad enn menn er med på å sette dagsorden og prioriteringer for forskningen. Underrepresentasjonen av kvinner i forskningen er også et samfunnsøkonomisk problem fordi det innebærer at verdifullt talent forblir uutnyttet.”

Se også