- Verre enn for 30 år siden

– Den skjeve kjønnsfordelingen i akademia er ikke et etterslep fra de gode gamle dager, sier statistikeren Inge Henningsen. Hun mener flere institusjoner har et større problem med kjønnsbalansen i dag enn de hadde for tretti år siden.

22. februar 2007
– Kvinner vil forske, men får de lov, spurte Inge Henningsen fra Københavns Universitet Foto: Grete Stuevold Danielsen

Inge Henningsen, professor i statistikk ved Københavns Universitet, holdt innlegget Kjønnsbarrierer i akademia – the leaking pipeline på nettverksmøtet for likestillingsarbeidere i Agder. Med utgangspunkt i forskningsprosjektet Kønsbarrierer i de højere uddannelser og forskningen (1996-2002) viste hun hvordan kvinner stadig faller fra i det akademiske systemet. 

Kvinnene opplever både en strukturell diskriminering og en motseleksjon på alle trinn i hierarkiet, sa Henningsen.

Få endringer

Henningsen har sett på utviklingen i kjønnsbalansen blant de ansatte ved sin egen institusjon, Københavns universitet. Hennes konklusjon er klar: I perioden 1970 til 2001 har det skjedd lite. En hel generasjon er gått, studentmassen er en annen, men de forsiktige endringene i kjønnsbalansen blant de ansatte, står ikke i stil. 

Kun innen de fagområder hvor det tidligere nesten ikke fantes kvinner, har det skjedd en voldsom stigning i kvinneandel blant de ansatte.

Forverring

Innen enkelte områder er kjønnsbalansen også blitt forverret, ifølge Henningsen. I 1970 var det 21 prosent kvinner blant kandidatene og 18 prosent blant de fast ansatte. Det vi si at kvinnene ble ansatt i omtrent samme grad som menn.

I 2001 var situasjonen derimot en annen. Antall kvinnelige kandidater lå på 57 prosent, mens det blant de fast ansatte kun var 22 prosent kvinner. Ansettelsesraten, det vil si andelen kvinner som fikk fast ansettelse, hadde altså sunket fra 86 til 39 prosent.

– Københavns Universitet har større problem i dag enn for tretti år siden. I motsetning til resten av samfunnet!, slår Henningsen fast.

Jevnt frafall

– Kvinnene opplever en form for motseleksjon hele den lange veien mot en vitenskapelig stilling. Det betyr at det går litt flere menn enn kvinner videre på hvert trinn i overgangene, for eksempel i overgangen fra stipendiat til post.doc. Dette ser ikke så dramatisk ut i det enkelte trinn. Menn har kanskje bare ti prosent bedre overgang enn kvinner, men det hoper seg opp.

Motseleksjon: ”Saksediagrammet” viser relativ andel av kvinner og menn på forskjellige trinn i en typisk akademisk karriere.
Henningsen viser til saksediagrammene som tydelig viser spriket mellom kvinner og menns akademiske karriere. Situasjonen er ikke unik, den samme modellen er anvendbar på de fleste andre europeiske land, og fenomenet har et eget navn – «the leaking pipeline».

Finnes i periferien

– Når vi ser en slik «leaking pipeline» må vi spørre oss: Vil kvinner forske? Og svaret er ja. Ser vi på fordelingen mellom eksternt finansierte forskere, internt finansierte, professorer og lektorer (tilsvarer norske førsteamanuensiser), det vil si mellom løse ansettelser og kjernemedarbeidere, ser en at andelen kvinner blir lavere jo nærmere en kommer kjernen. 
Eller motsatt: I periferien er det mange kvinner i forskning, sier Henningsen.

Kvinner har altså jevnt over dårlige overgangsrater enn menn i det akademiske systemet - menn blir stadig foretrukket. Innen humanistiske studier blir denne tendensen gjerne forklart ved at menn er spesielle ettersom de er i mindretall, derfor opplever de en høyere overgangsrate enn kvinnene.

Men denne forklaringsmodellen kommer til kort i fag som teknikk og naturfag, viser Henningsen. For en slik seleksjon gjelder ikke kvinnene som er i mindretall i disse fagene. De er også spesielle og utvalgte, men deres interesse gjenspeiles ikke i overgangsratene.

Strukturell diskriminering

Kvinner i akademia opplever også en strukturell diskriminering, hevder Henningsen. Hun viser til ulike «PhD-rater» i fagene, det vil si hvor mange stipendstillinger det er per kandidat. I Danmark i 1999 og 2000 var tallet innen humaniora fem og innen naturvitenskapelige fag tjuefem. Det betyr at hver fjerde kandidat innen realfag kunne få en stipendiat stilling mot hver tyvende innen humaniora.

Kjønnsskjevhetene blir tydelige når vi ser disse tallene opp mot hvor menn og kvinner i akademia faktisk er. Mennene befinner seg innen naturvitenskapelige fag og kvinnene innen humaniora.

Kompromiss

– Det er rett og slett enklere å få stipend i mannefag enn i kvinnefag. Dette vitner om en nasjonal feildisposisjon. Stipend deles ikke ut etter kvalitet, men etter fagområde og deretter kvalitet. Henningsen hevder at dersom stipendene deles ut etter kun kvalitet vil en få en helt annen fordeling – og en langt høyere kvalitet. Statistikeren ønsker seg et kompromiss:

– Vi har de dyktigste innen humaniora, men vi vil ha dem over til naturvitenskapen. Kan vi møtes på halvveien og se for oss at vi innen teknologi kan oppnå en kvalitetsforhøyning dersom stipendiene utformes slik at også interesserte humanister kan søke på dem?
 

Inge Henningsen

Inge Henningsen er professor i statistikk ved Københavns Universitet. Hun holdt innlegget Kjønnsbarrierer i akademia – the leaking pipeline på nettverksmøtet for likestillingsarbeidere i universitets- og høgskolesektoren.