Stortingsvalget denne høsten blir mest sannsynlig et valg mellom en rød og en blå blokk. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Valg 2013: Professorlikestilling i valgkampen

Alle politikerne i likestillingslandet Norge vil ha bedre kjønnsbalanse i akademia. Men de er ikke nødvendigvis enige om hvordan man får det til.

30. august 2013

Når nordmenn går til valgurnene 9. september er det viktigste spørsmålet for mange hvilket regjeringsalternativ stemmen gis til. Skal de rødgrønne gå inn i sin tredje periode, eller skal Erna Solberg plassere seg bak statsministerens skrivebord?

Og hvem Høyre får følge av vil vel også ha betydning for politikken, også for forskningssektoren? Hvordan stiller de forskjellige partiene seg til likestillingspolitikken i denne sektoren?

– Ikke frykt regjeringsskifte

Elisabeth Aspaker er Høyres utdanningspolitiske talsperson og representant i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Hun mener likestillingsarbeidet i forskningssektoren kommer til å endres lite ved et eventuelt regjeringsskifte.


Elisabeth Aspaker fra Høyre. (Foto: Stortinget)

– Likestillingsforkjemperne i akademia har ingen ting å frykte. Vi kommer til å være minst like utålmodige på denne fronten som de rødgrønne.

– Men vil en Høyre-regjering benytte andre virkemidler enn de rødgrønne?

– Ærlig talt vet jeg ikke. Jeg ser ikke at virkemidlene skiller seg veldig fra de som er i bruk i dag.

Aspaker fremhever at hun mener sektoren etter hvert har skaffet seg gode, langsiktige strategier på likestillingsfeltet.

– Jeg tror det er det er stor tverrpolitisk enighet om at mer må gjøres for å oppnå kjønnslikestilling i forskningssektoren. Mange flere kvinner søker seg til høyere utdanning i dag, men vi ser at i de øverste stillingene er det fortsatt mange menn og langt færre kvinner. Kvinner må ta de siste stegene og kvalifisere seg for professorstillingene, og vi skal tilrettelegge for det, sier hun.

Omstendigheter, ikke diskriminering

Aspakers potensielle regjeringspartner, FrPs Tord Lien, støtter Aspakers påstand om at likestillingspolitikken er relativt ukontroversiell.

– Jeg er enig med Aspaker her. Det er klart de rødgrønne gjerne vil late som det er en stor motsetning her, men den er ikke veldig reell. FrP mener også at det er nødvendig med tiltak her. Når det er sagt tror jeg ikke problemet er at kvinner blir diskriminert i sektoren, men at omstendighetene rundt gjør at kvinner ikke søker toppjobbene. Det må vi til livs, for vi må ha de beste folkene til de viktigste jobbene.

Lien presiserer imidlertid at han «ikke under noen omstendighet» kommer til å gå inn for tiltak som innbefatter kvotering. Aspaker derimot, støtter dagens praksis med moderat kvotering.

– Akademia har noe å tape

SVs Heidi Sørensen mener de borgerliges enighet med de rødgrønnes politikk betyr lite.


Heidi Sørensen fra SV. (Foto: Bjørn H. Stuedal)

– Høyre og FrP må gjerne si at de ikke er uenige i dagens politikk. Dette er ting som vi har kommet på, og som vi har prioritert. Jeg er derimot ikke trygg på at de blå ville prioritert likt når det kom til stykket.

– Så forskningssektoren har noe å tape på et eventuelt regjeringsskifte?

– Akademia har noe å tape. Dette området er typisk noe som vi i SV har pusha frem. De borgerlige later til å tro at så lenge kvinner og menn er numerisk likestilte er jobben gjort. Vi ønsker oss derimot enda mer innflytelse på dette feltet.

Sørensen er likevel optimistisk på likestillingens vegne, og mener utviklingen i sektoren er på rett vei.

– Akademia er ingen forløper i likestillingsarbeidet. Men jeg tror sektoren uvegerlig kommer til å utvikle seg i retning av å bli mer og mer likestilt, sier hun. Hun mener dagens politikk påskynder noe som uansett er i ferd med å skje.

– Det har gått sakte i mange år, så vår politikk har framskyndet prosessen. Eksempler er Kunnskapsdepartementets likestillingspris og bonus for ansettelse av kvinner i natur- og realfag (insentivordningen, red.anm.).

Rød/blå skillelinjer

Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson, Karin Yrvin, mener at enigheten om politikken neppe er så stor som de borgerlige vil ha det til.


Karin Yrvin fra Ap. (Foto: Stortinget)

– Det er gledelig at Høyre og FrP sier at de ønsker å føre rødgrønn politikk. Selv om de sier det, ønsker jeg å påpeke at det er noen skillelinjer mellom den rødgrønne regjeringen og Høyre og Frp: Synet på midlertidige stillinger, velferdsordninger for å sikre at man kan kombinere en forskerkarriere med barn og familie, bevissthet og virkemidler i forbindelse med ansettelser og rekruttering og mentorordninger er områder hvor vi har forskjellig politikk, sier Yrvin.

– Begge fløyer er passive

– Det er kanskje ikke så rart at høyresida sier seg enig i politikken som føres i dag, sier Dagrun Eriksen, nestleder i KrF og medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Nylig publiserte hun kronikken «KrF vil ha flere kvinnelige forskere» på forskning.no. Der kritiserer hun den rødgrønne regjeringen for å være lite målrettede i sine likestillingstiltak.

– Forskningsmeldingen var ekstremt passiv på dette området. Når jeg verken kunne få med høyre- eller venstresiden på en enkel formulering som «akademia i dag er mannsfavoriserende», sier det noe om hvor man legger seg. Hadde de blå forholdt seg på samme måte ville de jo vært stemplet som kvinnefiendtlige! Jeg mener vi trenger tidsbegrenset, målrettet kvotering, samtidig som vi må sette klare måltall for hvor vi skal komme. Det handler om de skjulte strukturene, ikke bare om 50/50 i antall. Det bør være et varselsignal til de rødgrønne at høyresida så lett aksepterer ambisjonsnivået i politikken deres.

Lik situasjonsbeskrivelse

Hos politikerne vi har snakket med er det gjennomgående enighet om at etablerings- og småbarnsfasen er det viktigste knekkpunktet for kjønnslikestilling i akademia. Alle politikerne mener skjevheten i dag i stor grad skyldes at unge forskere får problemer med å kombinere arbeid og omsorgsansvar. At denne skjevheten i større grad rammer kvinner enn menn er det også stor samstemthet om. KrFs Dagrun Eriksen mener dette tyder på at likestillingsarbeidet må begynne på lavere gradsnivå.


Dagrun Eriksen fra KrF. (Foto: Stortinget)

– Måtene man ser på studenter og arbeidstakere er på mange måter diametralt motsatte. I dag er det jo et økonomisk risikoprosjekt å få barn mens man studerer. Jeg tror faktisk det må begynne her, dersom vi skal ta dette problemet alvorlig. Kanskje den nye kvinnekampen egentlig handler om studentene?

– Hvilket regjeringsalternativ foretrekker du i dette perspektivet?

– I hvilket regjeringsalternativ det er mest gjennomslag vet jeg ikke nå. Men når det blir snakk om å se familie som noe som må tas hensyn til på alle samfunnsområder, synes jeg vi får mer politisk gehør på høyresida, selv om de ofte ikke tenker likestilling som et mål i seg selv.

SVs Heidi Sørensen er enig i problembeskrivelsen, men mener de rødgrønne er de rette til å ta dette videre etter valget:

– Jeg tror det stemmer at familievennlighet har mye å si for rekrutteringen, særlig av kvinner. Den neste store reformen som tar sikte på fremme familievennlighet må rette seg mot studenter på master og doktorgradsnivå, sier hun.

Liten politisk betydning

Valgforsker og medlem av Likestillingsutvalget, Anders Todal Jenssen, mener at den relativt lille uenigheten mellom politikerne speiler hvilken prioritet likestilling har.

– At uenigheten er så liten mellom politikerne sier oss først og fremst noe om at mange politiske saker får forrang foran likestilling.

– Hvordan?

– Det er to overordnede forhold som påvirker dette: arbeidslinja og frontfagsmodellen.

Todal Jenssen peker på at selv om partiene begrunner ønsket om kvinners deltakelse i arbeidslivet forskjellig – Høyre ser på det som ressurssløsing dersom kvinner ikke arbeider, Arbeiderpartiet ser på det som berikende for nasjonen at flest mulig arbeider – konkluderer de med å støtte arbeidslinja.

– Flest mulig skal arbeide mest mulig. Nå er også trygdene, som for eksempel pensjon, barnetrygd, kontantstøtte og foreldrepermisjon inkorporert i denne logikken. Det gjør at kvinner, som nå en gang får barn og i perioder mottar trygder, forfølges av kjønnsulikheten inn i arbeidslivet, sier han.

– For det andre støtter alle partier opp under den såkalte frontfagsmodellen. Den innebærer at lønnsforhandlingene i privat sektor føres før forhandlingene i offentlig sektor. Til grunn ligger også en overenskomst om at privat sektor skal være lønnsledende. Som kjent jobber flere kvinner i offentlig sektor, som høyskolene og universitetene også tilhører. Denne ordningen er det bred politisk enighet om. Samtidig bidrar den til å opprettholde kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet.

– Også i en relativt liten og godt betalt yrkesgruppe som forskere?

– Menn er fortsatt lønnsledende i akademia, men jeg tror dette er et spørsmål om tid. Det sitter fortsatt et sjikt med eldre, godt betalte mannlige professorer på toppen. Men kvinner er i ferd med å innta alle nivåer under, og jeg tror denne utviklingen fortsetter. Jeg innser at etableringsfasen er en bøyg for mange unge forskere, men stiller meg noe tvilende til at dette kan løses bare ved økonomiske grep, sier Todal Jenssen.

Kulturendring hjemme og ute

Han mener heller at det i denne gruppen, hvor utdanningsnivået er høyt og arbeidsdagene lange, like mye må handle om kulturendring.

– Her er det minst like viktig at menn i parforholdene tar sin del, og at arbeidsdelingen på hjemmebane er rettferdig, sier han.

Todal Jenssen peker på at forholdene for slik kulturendring burde ligge godt til rette for unge akademikere, men at det finnes andre sektorer i arbeidslivet hvor dette er et betydelig større problem.

– Når politikerne snakker om familievennlighet og tilpasning i akademia driver de likestillingspolitikk der det trengs minst. Der det trengs mest – i de virkelig lavtlønte kvinnedominerte yrkene – skjer det langt mindre, mener Todal Jenssen.

Stortingsvalget

Valget 2013 avholdes mandag 9. september.

I lenkene under kan du se hva de ulike partiene tvitrer om, få praktisk informasjon om valget og lese om Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Se også