Underviser mer etter reformen

Kvinnelige professorer mener de bruker mer tid på undervisning etter Kvalitetsreformen. De oppgir også i større grad enn mannlige ansatte at reformen har ført til store endringer i deres undervisningmetoder.

12. november 2007

Kvinnelige professorer mener de bruker mer tid på undervisning etter Kvalitetsreformen. Foto: iStockphoto

– Vi ser tydelige kjønnsforskjeller i forskernes vurdering av egen tidsbruk etter Kvalitetsreformen. Det er særlig de kvinnelige professorene som svarer at de bruker mer tid på undervisning etter reformen. Dette gjelder alle fagområder.

Det sier Elisabeth Hovdhaugen, forsker i NIFU STEP.

Hun har vært med på å utarbeide notatet ”Kvinners og menns tidsbruk i akademia” på oppdrag fra Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning. Notatet er basert på data samlet inn under evalueringen av Kvalitetsreformen. Disse dataene har tidligere ikke vært analysert fra et kjønnsperspektiv.

Store forskjeller

Kun innen humaniora svarer menn og kvinner forholdsvis likt med hensyn til tid på undervisning. Innen både samfunnsvitenskap og medisin og helsefag svarer opp mot 20 prosent flere kvinnelige professorer enn mannlige at tidsbruken til undervisning har økt.

Innen matematikk, naturvitenskap og teknologi er forskjellen størst. Mens 29 prosent av de mannlige professorene er helt enige i at de bruker mer tid på undervisning, svarer hele 57 prosent av de kvinnelige professorene det samme.

Kvinner melder også i større grad enn menn at de har endret sin undervisning i kjølvannet av Kvalitetsreformen. Dette gjelder i første rekke veiledning, skriftlig tilbakemelding til studentene og eksamensarbeid.

Støtter tidligere funn

At kvinner bruker mer tid på undervisning enn sine mannlige kolleger kan altså se ut til å være en uintendert kjønnspolitisk konsekvens av Kvalitetsreformen.

Forskerne bak undersøkelsen peker likevel på at funnene i denne undersøkelsen er tråd med tidligere undersøkelser. Rapporten Kvinner og menn – like muligheter? fra 2004 sammenholder tall fra de tre universitetsundersøkelsene gjennomført i 1982, 1992 og 2001. De viser at kvinnene gjennom hele tidsperioden har brukt mer tid enn sine mannlige kollegaer på undervisning, mens mennene motsatt har brukt mer tid enn kvinnene på forskning og utadvendte oppgaver.

Jeg kan ikke ut fra denne nye undersøkelsen si om Kvalitetsreformen har ført til større forskjeller i kvinners og menns tidsbruk. Men de nye funnene indikerer at trekkene fra de tidligere undersøkelsene videreføres i forskningssystemet, sier Hovdhaugen.

Hun understreker at det nye notatet ikke kan sammenlignes med tidligere undersøkelser, ettersom det er basert på data der forskerne selv vurderer hvorvidt de bruker mer tid enn tidligere på undervisning eller forskning, ikke på en tidsbruksundersøkelse.

Skal vi få mer kunnskap om dette må vi gjennomføre en ny mer omfattende undersøkelse. Da vil vi ha større mulighet til å se hvilke endringer Kvalitetsreformen har medført for ulike grupper ansatte i akademia, sier hun.

Fulgt reformen

Hvorfor det særlig er de kvinnelige forskerne som melder om økt undersviningsbyrde etter Kvalitetsreformen vil Hovdhaugen være forsiktig med å uttale seg om.

Det har vi ikke studert, så dette blir bare spekulasjoner. Men kanskje har de kvinnelige professorene i større grad rettet seg etter intensjonene i reformen, og gjort større endringer i måten de underviser på enn det deres mannlige kolleger har gjort.

Hun viser til at Kvalitetsreformen nettopp skulle innebære store endringer i forhold til undervisning innen høyere utdanning. For å følge opp reformen har institusjonene vært nødt til å gi studentene mer undervisning og personlig veiledning.

Undervisningsmengden har økt i de høyere utdanningsinstitusjonene. Men vi har ennå liten kunnskap om hvordan de ulike institusjonene har løst dette. Det vil si om det for eksempel er blitt ansatt flere timelærere eller lektorer, eller om de vitenskapelige ansatte har økt sin undervisningstid, sier hun.

Uønskede effekter

At kvinnelige vitenskapelige ansatte bruker mindre tid til forskning enn sine mannlige kolleger kan være forklaring på at kvinnene bruker lengre tid på å avansere i forskningssystemet.

KiF-komiteen som har bestilt denne undersøkelsen fra NIFU STEP mener notatet viser at Kvalitetsreformen har hatt enkelte uønskede effekter på likestillingen, og anbefaler Kunnskapsdepartementet å gjennomføre en rekke tiltak som kan motvirke skjev fordeling av tid til undervisning og forskning mellom kvinnelige og mannlige ansatte.

Innspillene oppsummeres i komiteens høringsuttalelse til Kunnskapsdepartementet i forbindelse med ny stortingsmelding om forskerutdanning og rekruttering av vitenskapelig personale, som er ventet våren 2008.
Les innspillene her

 

Om notatet

Formålet med notatet ”Kvinners og menns tidsbruk i akademia” er å undersøke hvordan kvinnelige og mannlige vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren fordeler sin arbeidstid på ulike typer arbeidsoppgaver (først og fremst forskning og undervisning).

Notatet er utarbeidet ved NIFU STEP av Erica Waagene, Hebe Gunnes og Elisabeth Hovdhaugen, med sistenevnte som prosjektleder. Agnete Vabø har bidratt med kommentarer.

Arbeidet er finansiert av Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning, og er en delrapport i et større prosjekt om Norske forskningsvilkår i et internasjonalt perspektiv.

Se også

Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er en omfattende reform av høyere utdanning i Norge, som ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ved studiestart høsten 2003.

Se også

Fra notatet: Kvinners og menns tidsbruk i akademia

“Det er også mulig å tenke seg at Kvalitetsreformen bidrar til å forsterke forskjellene mellom kvinnelige og mannlige vitenskapelig ansatte langs andre dimensjoner. Et nytt finansieringssystem har gjort lærestedene mer avhengige av oppnådde resultater både i forhold til studentproduksjon og forskningsproduksjon. Økt studiepoengsproduksjon øker i noen grad lærestedets budsjettrammer.

Forskningsproduksjonen derimot er et nullsumspill, det vil si at et lærested må produsere mer enn alle andre for å øke sin uttelling (Frølich 2006, 2007). Det er mulig at begge disse endringene i finansieringssystemet kan påvirke hvordan de vitenskapelig ansatte prioriterer arbeidstiden sin og arbeidsoppgavene sine. Muligens kan dette også ha kjønnspolitiske konsekvenser, gjennom at det kan skape større forskjeller mellom kvinnelige og mannlige vitenskapelige ansatte i universitets- og høgskolesektoren, men det vil fremtiden vise.”